Fri og freidig

Hvem fortjener Rettssikkerhetsprisen?

2012-01-28T02:23:00.000-08:00

Norges Juristforbund inviterer til åpen nominasjon av kandidater til prisen. Juristforbundet beskriver prisen slik:

Rettssikkerhetsprisen skal rette fokus mot rettssikkerhet for alle og i alle deler av samfunnet. Den skal vise at rettssikkerhet kontinuerlig må underbygges og utvikles som en forutsetning for rettsstaten og demokratiet.

For meg var det kun én soleklar kandidat: Jon Wessel-Aas. Få andre har lagt ned så mye tid og ord for å overbevise menigmann og politikere om viktigheten av en sterk rettssikkerhet.

Forslagene på kandidater skal inneholde en begrunnelse, og her er min:

Jeg nominerer Wessel-Aas fordi han i lang tid har talt rettsikkerhetens sak høyt og lavt. I en tid hvor vi i Norge har opplevd en forvitring av viktige rettsstatsprinsipper (f.eks. ved innlemming av datalagringsdirektivet), og hvor det internasjonalt har vært en politisk aksept for tilsidesettelse av invididets rettssikkerhet (f.eks. i deler av anti-terrorlover), har Wessel-Aas utrettelig kjempet for at vi skal forstå betydningen av en sterk rettssikkerhet. Han har gjort dette på en måte som går langt utover hans stilling som advokat, gjennom avisinnlegg, intervjuer, egen blogg hvor han deler tanker om rettsstat og menneskerettigheter og på sosiale medier hvor han deler av sine kunnskaper om emnet og deltar i diskusjoner. Jon Wessel-Aas er en viktig stemme og samfunnsdebattant som har bidratt til å øke bevisstheten rundt disse viktige spørsmålene.

Du kan nominere en kandidat ved å sende en e-post til jl@jus.no.

PS: Bildet av Wessel-Aas er skamløst rappet fra hans egen blogg, Uhuru.

Ny jobb, ny hverdag

2012-01-27T05:15:00.000-08:00

For en måned siden skrev jeg at en æra var over og at jeg vurderte å legge ti år som frilanser bak meg. Denne uka fikk jeg tilbud om jobb, og jeg har i dag takket ja. Mitt nye arbeidssted blir i Tun Medias lokaler i Oslo, hvor jeg skal arbeide som journalist for Norsk Landbruk.

Det er et ettårig engasjement, noe som gir meg anledning til å smake litt på hvordan det er å være ansatt kontra frilanser. Denne helgen skal jeg rydde skrivebordet her hjemme, for allerde førstkommende onsdag starter min nye hverdag.

Det blir fint å få kollegaer jeg kan slå av en prat med og kaste ball med om saker – jeg har ikke vært bortskjemt med slikt som frilanser. Dessuten har de vært utrolig flinke til å ønske meg velkommen, selv om det er under tre timer siden jeg takket ja. En velkomst-e-post fra en kommende kollega og en velkomst-tvitring fra en annen sørget for det. Videre er jeg spent på hvordan det blir å jobbe med et felt som kan virke snevert fra utsiden, men som fra innsiden fremstår som faglig tungt og som krever en annen dybde enn jeg er vant til. Og ikke minst gleder jeg meg til å reise rundt og snakke med bønder.

Samtidig er det med et lite vemod jeg innser at hverdagene hjemme med verdens blideste ettåring går mot slutten. Med ny jobb blir det en helt ny hverdag. Klisje eller ei, jeg tror ny-jobb-gaven til meg selv må bli ei ramme til skrivebordet med bilde av mann og barn.

Gamle saker om igjen

2012-01-07T10:09:00.000-08:00

Det er litt stusselig at det nye året er preget av at man drar frem gamle saker om igjen, men her kommer nok en gammel sak på nytt.

Nå er det Tollvesenet som vil kroppsskanne flypassasjerer for å ta narkosmuglere. Og de vil ha det raskt:

- Vi håper å kunne ha maskinene i drift i løpet av 2012, sier toll- og avgiftsdirektør Bjørn Røse.

Det er bare halvannet år siden saken var oppe forrige gang. Den gangen var det sikkerheten som ble brukt som argument. Med kroppsskanning skulle man kunne oppdage farlige våpen og væsker som forsøkes smugles ombord.

Det er flere grunner til at jeg ikke ønsker kroppsskannere innført, men her er for eksempel ett argument:

A full body scanner operator was caught masturbating during a scanning session

Og det er kjent at bilder fra kroppsskanning har blitt lagret.
'nough said?

Som ikke det er ille nok, legg merke til dette sitatet i artikkelen:

"What do you want to do, get blown up by a goddamn Arab at 30,000 feet or we get to see your private parts? It's up to you, the ball's in your park," head of the TSA's scanning department, Rodney Schroeder, told CNN.

Vi får være glad for at våre skanningshungrige tollere ikke ordlegger seg like ille, men for øvrig er det en klassisk måte å argumentere på: enten må vi være villig til å oppgi nok en bit av personvernet vårt (har vi noe igjen lenger ...) eller så risikerer vi å bli utsatt for en terroraksjon. At det ytterst sjelden er enten-eller i slik tilfeller blir sjelden presisert.

Men det var en digresjon. Selv om Tollvesenet vil ha kroppsskannere, får vi håpe at regjeringen holder ord etter at de i 2010 uttalte at:
det ikke blir på tale å innføre en slik form for kontroll på norske flyplasser

Dagens regjering er riktignok ikke kjent som noen stolt forsvarer av personvernet eller borgernes frihet, men dette kan jo være punktet de overrasker på.

Hordalandspolitiet rir igjen

2012-01-06T03:56:00.000-08:00

I forbindelse med drapet i Os vurderer politiet i Hordaland å DNA-teste vilkårlige menn i håp om å fange morderen. I følge Aftenposten kan politiet

komme til å be om DNA-prøver fra alle menn som var i Os sentrum drapskvelden.

Det er ikke første gang politiet i Hordaland gjør dette. De gjorde det samme i 2010, for å oppklare en voldtektssak. Den gangen uttalte informasjonsrådgiver Gry Benedicte Halseth ved Hordalandspolitiet at:

Prøvene vil kun bli sammenlignet mot materialet i disse to sakene og deretter destruert.

Det stemte ikke.

Noen måneder senere avslørte Datatilsynet at DNA-profiler blir ikke slettet når de skal. Det vil si at alle de mannfolka som ga DNA i forbindelse med voldtektssaken i Bergen, må regne med at DNA-et deres fremdeles er lagret, til tross for forsikringer om at dette ikke var tilfelle.

Og det er på sin plass å minne om at dette var ikke menn som var mistenkte, men som politiet trodde kanskje muligens hadde oppholdt seg i nærheten av området det aktuelle tidspunktet. DNA-prøver ble rett og slett brukt som et av de første skrittene i elemineringsmetoden.

I saken i Bergen nektet Inge Hjortland å avgi DNA-prøve. Jeg håper mennene i Os nekter det samme. Massetaking av DNA-prøver, med påfølgende (ulovlig) lagring av prøven, bør aldri være første skritt i en etterforskning.

Problemet med Joakim Hammerlins bøker ...

2011-12-31T07:15:00.000-08:00

... er at jeg blir så eitrandes forbanna når jeg leser dem!

Hammerlin minner meg på at overvåkningssamfunnet virkelig er gått av hengslene – og så informerer han meg om at det er enda verre enn jeg frykter. Å lese Hammerlin er litt som å gi seg selv frivillig klaustrofobi, jeg kjenner formelig hvordan friheten min – eller illusjonen av den – snevrer seg inn med hver setning jeg leser.

Den teknologiske utviklingen har muliggjort en grad av overvåkning og kontroll vi for bare få år siden ikke trodde mulig. Og denne teknologien er ikke bare tilgjengelig for myndigheter, den kommersialiseres og gjøres tilgjengelig for institusjoner, bedrifter – og kontrollsyke privatpersoner.

Ta ideen om spiontelefoner for eksempel. Dette er et produkt som skal kunne gi andre fullstendig kontroll på all kommunikasjon du har på telefonen, men også kommunikasjonen du har i nærheten av telefonen. Har du noen gang fått en telefon i gave? Jeg håper du stoler på vedkommende som ga den ...:

You can receive, while you are comfortably on your phone, a copy of all SMS messages, both incoming and outgoing, including those sent from an online source like a free SMS website.
(...)
And not only you can listen to phone calls, you can also hear sounds AROUND the SpyPhone, which in this case would be acting like a real miniaturized bug, while showing no sign or light that might reveal its activity, and allowing you to listen to all sounds within 5 or more meters. This can even happen with the phone switched off, just when the person thinks that no one can disturb him!
(...)
The best part of all these interesting features which allow to take control of someone’s activities, is that the software is installed in a completely invisible way, so that even the most experienced user would not be able to find out that someone is actually spying on him and listening to all his calls!

Fra Spy Phones, how it works.

Er det bare jeg som blåser ei sikring når jeg leser slikt?

Lest i jula: One Day og Room

2011-12-31T02:48:00.000-08:00

En nyoppdaget fordel med å feire jul med familie, er at besteforeldre er mer enn villige til å underholde vesla vår. Så for første gang siden hun ble født i fjor, har jeg den siste uka hatt anledning til å lese så mye som jeg bare ville. Luksus!

Og det har gitt meg mulighet til å pløye gjennom to av bøkene som svigermor kom med da hun var på besøk sist. Det var en meh bok og en god bok.

One day av David Nicholls
Forlaget skriver:

Den 15. juli 1988, natten etter eksamensfesten, møtes Emma og Dexter for første gang. (...) Dette blir begynnelsen på et forhold ingen av dem helt vet hva er. I En dag får vi møte dem igjen den 15. juli hvert eneste år i tjue år framover, og se hvordan både forholdet, de to hovedpersonene og verden rundt dem forandrer seg over tid.

David Nicholls' One day er ment å være en feelgood-bok, men jeg følte meg ikke spesielt good når jeg leste den. Tvert imot kjedet jeg meg ganske mye. Det er tre årsaker til det.

Hovedpersonene Emma og Dexter gir meg ikke særlig lyst til å følge dem gjennom 20 år. Dexter er en selvgod, innbilsk drukkenbolt og Emma er ei grå mus uten driv. Videre er historien om forholdet deres er ikke spesielt medrivende. Jeg gir blanke blaffen i om de ender opp sammen, og skjønner heller ikke hvorfor forfatteren mener de bør gjøre det. Sist, men ikke minst, ser jeg heller ikke poenget med å fortelle historien fra én bestemt dag i året. Det fremstår kun som et fikst grep uten videre verdi for historien som fortelles.

Les hva andre mener om One Day:
The Guardian: A very funny novel about friendship is also surprisingly moving.
Avenannenverden: Nicholls skriver på en varm og ekte måte, og man føler at dette kunne virkelig skjedd.
Dagbladet: Dette er en nydelig kjærlighetsfortelling om to som egentlig vil ha hverandre, men som ikke riktig våger.
Ikkebareeibok: Jeg får liksom ikke helt tak på noen av hovedkarakterene, og så føler jeg meg ikke spesielt beriket etter endt lesing.

Room av Emma Donoghue
Ark skriver:

Jack er fem år og har levd hele livet sitt i Rom, sammen med Mamma og en skummel nattlig gjest som han kjenner som Gamle-Erik. For Jack er Rom den eneste verden han vet om, men for Mamma er Rom et fengsel hvor hun forsøker å skape et normalt liv for sønnen sin. Når deres øylignende verden plutselig utvider seg til utenfor de fire veggene, blir konsekvensene smertefulle og voldsomme.

Jeg hadde ikke spesielt lyst til å lese Room av Emma Donoghue. Konseptet bød meg imot, det virket spekulativt å komme med en roman om mennesker som holdes innelåst for sin fangevokters forlystelse etter avsløringene om Fritzl og Natascha Kampusch. I tillegg virket historien for vond til at jeg trodde jeg ville orke lese den. Men jeg tok feil.

Selv om premisset for romanen er vond, er kjernen i den i bunn og grunn en vakker fortelling om forholdet mellom to mennesker som ikke har andre enn hverandre, om morskjærlighet og overlevelsesinstinkt.

Room er fortalt fra Jacks synsvinkel, og det er gjennom hans fortelling vi forstår hvilket marerittet Rom er for moren. Men for Jack er Rom hele verden og det naturligste som finnes. Denne motsetningen er både det som gjør denne historien utholdelig for meg som leser ved at vi aldri går fullt inn i smerten til Jacks mor, men også det som skaper spenning mellom Jack og mor når verden blir større en Rom.

Dette grepet gjør også historien mer interessant. Donoghue spør ikke: Hva skjer med et menneske som blir sperret inne mot sin vilje. Hun spør: Hva skjer om du vokser opp i fangenskap og ikke kjenner noe annet?

I motsetning til One Day er dette en bok som fortsetter å leve med meg etter at boken er lest og lagt til side. Donoghue har i Ma og Jack skapt to karakterer jeg tror på og bryr meg om, og historien er tankevekkende på flere plan.

Les hva andre mener om Room:
Dagsavisen: Donoghue turnerer temaet elegant; hun blander det alvorlige med det morsomme, det harmløse med det farlige.
The Guardian: the grotesque is consistently balanced with the uplifting
Bokelskerinne: Boken suger seg fast i deg, kryper under huden din og treffer deg midt i hjertet og hodet.

Julens bokfangst

2011-12-30T11:20:00.000-08:00

Helt siden jeg var barn har bøker vært et fast innslag på ønskelisten min til jul. Tidligere mente velmenende (?) slektninger at jeg som var barn heller burde få leker i gaver, men i år har jeg søren meg fått full klaff på ønskelisten. Alle de fire bøkene jeg har ønsket meg en stund nå, var å finne under treet:

Terrorindustrien av Joakim Hammerlin
Terror og demokrati også av Joakim Hammerlin
Biografi, dagbok, brev av Tomas Espedal
Om å skrive av Hans Olav Brenner

Nå gleder jeg meg til leseåret 2012, for nå har jeg mye godt i vente!

God jul!

2011-12-23T01:05:00.000-08:00

Det er lillejulaften, dagen før dagen, og det meste er nå i havn. Arbeidet er over, gavene er i hus, forberedelsene er unnagjort, og jeg tjuvstarter juleferien i dag.

Jeg ønsker dere alle en riktig god jul!

En æra er over

2011-12-22T00:16:00.000-08:00

I går sendte jeg fra meg den aller siste artikkelen til Vi i villa, siste faktura er sendt av gårde, og jeg er offisielt ferdig som frilanser for dem.

Det er både vemodig og spennende å nå skulle gi seg etter mer enn fire år i Vi i villa. I tiden min der har jeg skrevet om alt fra hageplanlegging til vakuumtoalett, fra belysning i trappa til skadedyr som symptomer. Men etter fire år og rundt 700 artikler er det kanskje på tide å prøve noe nytt.

Og for aller første gang på nesten ti år står jeg nå helt uten oppdrag. Ettersom Vi i villa har vært en stor kunde, har jeg ikke hatt andre oppdragsgivere denne siste tiden hvor jeg har hatt foreldrepermisjon. Og denne plutselige friheten (eller arbeidsledigheten, som noen vil kalle den) har gitt meg muligheten til å stanse opp og ta et overblikk over livet og hverdagen.

Etter ti år med frilanserens frihet og ansvar, tror jeg at tiden nå er inne til å gå fra selvstendig næringsdrivende til ansatt. Jeg som alltid har fremhevet at jeg er en frilanser i hjerte og trives med å jobbe alene, kjenner nå et ønske om å arbeide sammen med kollegaer, å ha faste gjøremål, en trygg inntekt – men kanskje aller mest å gi meg i kast med noe nytt, nye oppgaver, nye utfordringer.

Så mens jeg legger 2011 og Vi i villa bak meg – og kanskje frilanslivet også – ser jeg frem mot 2012 og alt det nye som det året vil bringe.

En æra er over, men en ny er i kjømda.

Når de døde blir et tall

2011-12-15T13:40:00.000-08:00

Jeg tenker mye på de døde om dagen. Og på de som ble igjen.

I alt snakket om Behring Breiviks u/tilregnlighet, om Tybring Gjeddes sykemelding, om Eskil Pedersens ytringsansvar. I mediedebatten om hvorvidt FrP kan holdes ansvarlig, om sinte unge menn blir kneblet eller ei, om det er mulig å være islamkritisk i dag. I all synsingen om straffeutmålinger, om dataspills påvirkningskraft, om fjordmenns vitneprov.

I alt dette forsvinner noe vesentlig. De døde.

Vi sier: 77 mennesker døde den fredagen.
Vi vet at: 69 mennesker ble drept på den øya.
Vi husker: 8 mennesker døde i bombeangrept i Oslo.

Men vi tar feil.

Det var ikke 77. Det var ikke 69. Det var ikke 8.

Det var én.

Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én.

Hver og en som døde var en enkeltskjebne. Hver og en var et individ.

Men vi glemmer det. Vi glemmer at det var Andreas og Lejla som døde, vi glemmer at det er Steven og Barbro som mistet en av sine kjære.

Vi er så opptatt av alt det andre, av rettergangen, av politikken, av debattene, at vi nesten mister av syne de som aldri kom hjem den fredagen.

Når jeg skriver dette er det en drøy uke igjen til jul. Og jeg tenker på at i år vil det være mange familier som opplever at det mangler et navn på gavene under treet, at det er en stol som står tom når de samles til julemiddag, at det er liv som ikke går videre inn i et nytt år.

Og selv om jeg vet at langt fra alle de som fikk livet fraståljet den dagen feiret jul, så bringer denne tiden for meg tankene over på den sorgen det må være for familie og venner å gå inn i høytider uten deres kjære blant dem. Hver ny merkedag, hele året gjennom, vil være en påminnelse om at man er én for lite.

Kanskje er det førjulstiden som gjør meg ettertenksom, kanskje er det mørketiden som gjør meg mollstemt. Kanskje er det mitt eget behov for å bearbeide det som skjedde den 22. juli.

Uansett årsak, så jeg sitter altså her, i disse mørkeste dagene i tiden frem mot at solen snur, og tenker på de som døde en sommerdag i juli. Ikke de syv-og-sytti. Men Victoria, og Jon Vegard, og Tore, og Modupe – og hver enkelt person som aldri kom hjem på grunn av en manns forrykte ideer og handlinger.

Når opposisjonen legger føringen

2011-12-14T02:38:00.000-08:00

Det skal ha vært forbitrelse å spore i Arbeiderpartiet i Nes i går. For første gang på lenge opplevde de hvordan det er ikke å få viljen sin. Da ble nemlig budsjettet for 2012 vedtatt – et budsjett som ble framarbeidet av Venstre, Høyre, KrF og Senterpartiet, med støtte fra Fremskrittspartiet.

Det oppsiktsvekkende i dette er selvsagt at Senterpartiet egentlig er ment å inngå i et rødgrønt samarbeid her i bygda. Det er bare tre måneder siden valget, og allerede nå er det altså slått en kile så dypt i samarbeidet at det truer med å sprekke helt.

For Venstre, derimot, betyr det at vi kan si oss godt fornøyd med å ha fått gjennomslag for en rekke av sakene vi gikk til valg på. Vi har sørget for at det blir gitt støtte til garderobeanlegget til R&Å IL, at det blir gitt betinget støtte til Nes Arena, at lærertettheten i Nes øker, at legevakta består som tilbud også på nattestid, at tilskuddene til lag og organisasjoner i Nes øker, at det blir opprettet en småjobbsentral for ungdommer i bygda og at det blir satt av penger til oppstart av klimaplanen.

Dessuten har vi bedt rådmann se på muligheten for å styrke åpenheten i bygda ved å overføre kommunestyremøtene på Web-TV, lagt inn en bestilling på utreding av omsorgstrappa i kommunen og bedt om en oversikt over etterslepet på vedlikehold på veier og bygninger.

Du kan lese mer her.

Leserinnlegg: Problematisk om voldtekt

2011-12-12T02:50:00.000-08:00

Det andre leserinnlegget jeg hadde på trykk i helga, handlet om voldtekt. Mens voldtektsdebatten er over de fleste andre steder, har vi noen etternølere lokalt som må korrigeres i sine villfarelser. Innlegget er altså et svar til et tidligere innlegg i lokalavisa:

Problematisk om voldtekter

Gundersruds påstand om at asylsøkere som har fått avslag på søknad er de som står bak overfallsvoldtektene i Oslo er feil. Jeg minner om at leder for vold- og sedelighetsseksjonen ved Oslo politidistrikt, Hanne Kristin Rohde, seneste i forrige måned advarte folk mot å gjøre asylsøker til et skjellsord og sette likhetstrekk mellom asylsøker og kriminell. I følge henne er det ikke mange av de som er er identifisert i gruppen for overfallsvoldtekter som er asylsøkere.

Å sette likhetstrekk mellom asylsøkere og voldtektsforbrytere er ikke bare feil, men også problematisk. For det første fordi det bidrar til å skape fordommer og stigmatisere en hel gruppe mennesker. Forbrytelser begås av individer, ikke av sosiale grupper.

Men det er også problematisk fordi det tilslører og hindrer oss i å se det virkelige problemet og mulige løsninger. Selv om overfallsvoldtekter har en overvekt av ikke-vestlige gjerningsmenn, har det ingen sammenheng med om de har vært asylsøkere eller ikke. Dette er mennesker som har kommet til landet på mange forskjellige måter. Å tro at man blir kvitt overfallsvoldtekter ved å bure inne asylsøkere, vil derfor være å gjøre samfunnet en bjørnetjeneste.

Vi må tenke bredere enn som så. Vi trenger nye tiltak for å bekjempe voldtekter, ikke bare overfallsvoldtekter, men også de mange tusen voldtektene som begås hver eneste år av overgripere som kjenner offeret. Det er dessverre slik at man finner voldtektsforbrytere i alle sosiale lag og med alle kulturelle bakgrunner.

Voldtektsutvalget, ledet av Venstres Rita Sletner, la allerede i 2008 frem utredningen "Fra ord til handling: Bekjempelse av voldtekt krever handling", med en rekke tiltak for å bekjempe voldtekter. Dessverre har regjeringen bare fulgt tre av de tolv foreslåtte tiltakene. Venstre foreslo derfor i oktober at Stortinget ber regjeringen om umiddelbart å følge opp tiltakene for bekjempelse av voldtekt som skissert av Voldtektsutvalget. Håpet er at myndighetene snart innser at voldtekt er et problem som ikke bare må bekjempes lokalt, men også nasjonalt.

Sesselja Bigseth
Nes Venstre

Leserinnlegg om legevakta

2011-12-10T04:38:00.001-08:00

Jeg har intet mindre enn to leserinnlegg på trykk i dagens lokalavis. Det første handler om at

Venstre vil bevare legevakta

I rådmannens forslag til budsjettet for 2012, er det lagt inn et kutt på halvannen million kroner for legevakta ved at man kjøper nattjeneste hos en annen legevakt. Forslaget er kritisert her i avisa av tillitsvalgt for sykepleierne ved Nes legevakt, Borghild Holtung, som sier de ansatte er lei av å måtte kjempe for legevaktas eksistens. Nes Venstre forstår frustrasjonen blant de ansatte og ønsker å understreke at de ikke står alene i kampen om å beholde legevakta på Årnes.

Venstre har hele veien vært tydelig på at vi ønsker legevakta for nesbuene lokalisert på Årnes, og vi støtter ikke rådmannens forslag om å endre dagens legevaktordning. Venstre ser det som en trygghet for bygdas innbyggere å ha lokal legevakt innad i kommunen, ikke minst på nattestid. Venstre har derfor fjernet rådmannens kutt i legevakta i vårt alternative budsjett for 2012 og legger opp til en videreføring av dagens ordning.

Selv om posisjonspartiene ikke kom med endringer til rådmanns forslag i formannskapet og dermed sa ja til nedleggelse av nattjenesten hos legevakta, håper vi at de våkner opp til kommunestyremøtet og støtter Venstres forslag om å bevare legevakta på Årnes slik den er i dag.

Sesselja Bigseth
Nes Venstre

Liberale julegaveideer

2011-12-08T10:27:00.000-08:00

Har du en liberaler i familien som du ikke vet hva du skal gi i julegave? Her kommer ikke ett, men to, julegavetips:

Gi en bok om politikk og bygdehistorie.

Nes Venstres jubileumsbok – Visjon og virkelighet – er proppfull av informasjon om partiets historie, mest lokalt, men også regionalt (Akershus) og litt nasjonalt.

I tillegg finner du et vell av lokalhistorisk stoff om Nes og nesbuene. Boka passer dermed både for liberalere og Venstre-sympatisører og for alle som er interessert i bygdehistorie eller i politikk.

Gi en donasjon til Digitalt Personvern.

Foreningen Digitalt Personvern samler inn penger for å prøve Datalagringsdirektivet i retten.

Dette er en kamp for vårt alles personvern og for rettsstaten slik vi kjenner den. En mer liberal gave er det vanskelig å tenke seg.

Adventstid er budsjettid

2011-12-07T01:11:00.001-08:00

Det har vært stille på bloggen en stund, og det er flere årsaker til det. En av dem har vært arbeidet med kommunebudsjettet for 2012. I midten av november ble rådmanns forslag til budsjett for 2012 lagt frem og partienes arbeid med budsjettet startet.

Venstre har hatt en rekke møter i forbindelse med dette arbeidet, både gruppemøter og sammen med resten av opposisjonen. I tillegg har hovedutvalgene hatt møter, hvor jeg har deltatt som representant i utvalg for kultur og næring.

Nes Venstre har gjort en del endringer som er presentert som Venstres budsjett for 2012. Blant annet satser vi på å øke lærertettheten, støtte idretten og beholde legevakta på Årnes. Du lese mer endringene vi mener må gjøres her.

I tillegg til de endringene som handler om fordelingen av midler i budsjettet, er det lagt frem verbalforslag. Dette er endringer som vil få størst betydning for fremtidige budsjett, men som ikke nødvendigvis gir utslag på neste års budsjett (selv om noe gjør det). Blant annet mener Venstre at det er nødvendig å se på hvordan vedlikeholdet budsjetteres i dag og gjøre endringer på dette. I tillegg mener vi at det mangler trinn på omsorgsstigen i kommunen, og vil at dette utredes. Resten av verbalforslagene finner du i formannskapets innstilling til budsjett.

Formannskapet har altså også hatt sitt møte, og nå ligger Formannskapets innstilling til budsjettet ute på høring. Denne innstillingen innholder opposisjonspartienes forslag til endringer, noen felles, andre enkeltvis. Posisjonen kom derimot ikke med et eneste forslag til endring i formannskapet, dette til tross for at kommuneloven slår fast at innstillingen til årsbudsjett, med alle de forslag til vedtak som foreligger, skal legges ut til alminnelig ettersyn minst 14 dager før den behandles i kommunestyret. Posisjonen sa med andre ord ja til rådmanns forsalg til budsjett i formannskapet.

Posisjonen har et knappets mulig flertall i kommunestyret, og med uro (allerede) i posisjonen, kan det bli interessant å se hvilke endringer som får støtte. Den endelige behandlingen av budsjettet skjer i kommunestyret neste tirsdag, 13. desember.

Viktigheten av et firkantet bord

2011-11-15T01:42:00.000-08:00

It's uncomfortable sitting at a round table: your elbows aren't resting on anything and you can't lean on them to rest from writing, and while you're writing they're sticking out into nowhere, and if you don't notice that right away you tell yourself, "I don't know what's wrong with me, I'm tired," and it's because your elbows aren't resting on the table.

Marguerite Duras
How and why to Write

Elskede lille blomst

2011-11-14T01:35:00.000-08:00

Blant bøkene jeg rasket med meg fra bibliotekets gratishylle med lyrikk, var Elskede lille blomst av Inga Ravna Eira.

Forlaget skriver:

"Elskede lille blomst" er ei bok i diktform. Med få ord beskrives graviditet og fødsel. Dette er et tema som tidligere ikke er beskrevet så åpent og med så dype følelser i samisk skjønnlitteratur.

Fødsel som motiv
En fødsel er en dypt personlig, men samtidig universell, opplevelse. Med et slikt potent utgangspunkt er det overraskende at fødsler ikke dukker opp oftere i lyrikk og prosa. I stedet er fødsel et nærmest fraværende motiv i litteraturen, med mindre den fares over med harelabb.

Jeg likte derfor konseptet til Eira og var spent på utførelsen. Diktet går gjennom hele boka, med korte strofer på hver side, ofte ikke mer enn to linjer, sjelden over fire.

Det starter med lengselen etter et barn:

Sårt
var savnet
etter deg

hvorpå vi følger jeg-et i diktet gjennom svangerskapets forventninger:

Det fineste
jeg vet
er å lytte til ditt
lille hjerte

og fødselens smerter:

Jeg stønner
trykker
presser

Uforløst
Formen, med de korte, hogde versene, passer godt til temaet. Når riene står på som verst, er det ikke stort mer enn dette tankene rommer. Resten er 100% kropp, røde smerter og en indre stillhet.

Dessverre makter ikke Eira å løfte språket til den poetiske høyden jeg skulle ønsket. Strofer som:

Skjønner ikke helt
hvordan jeg kan
romme to

er ikke poesi, det er en platt setning som ikke rommer det magiske i å bære et menneske inni seg. Potensialet er stort, men forblir i stor grad uforløst.

Bøkene ingen ville ha

2011-11-13T10:09:00.001-08:00

Først en innrømmelse: Jeg er ikke spesielt glad i lyrikk.

En sjelden gang kan jeg snuble over et dikt som treffer en nerve, men som oftest gir diktlesing meg svært lite. Likevel forsøker jeg å lese dikt, gang på gang, i håp om at denne gangen skal jeg ta poenget og oppdage lyrikkens gleder. For språkinteresserte mennesker må jo like dikt, eller hva ..?

Men jeg er helt klart ikke alene i å mangle entusiasme for lyrikken. Det ble tydelig da biblioteket nok en gang hadde bokloppemarked. Etter at reolene med krimbøker, skjønnlitteratur, faglitteratur, fremmedspråkelig litteratur og barnebøker var tømt og ryddet, sto det kun et stakkarslig stativ igjen: lyrikken.

Så lite populær er diktsamlingene at biblioteket så seg nødt til å gi dem bort gratis. Vær så god, bare ta – og fyll gjerne en pose mens du først er i gang!

Så jeg prøver – nok en gang – å gi meg i kast med lyrikken. Vagt optimistisk (eller med minne som en gullfisk ...) og med et svinnende håp om at jeg denne gangen vil klare å trenge inn i diktene og oppdage hemmelighetene som ligger gjemt der, å la meg fryde over språk og symboler, over form og rytme. Men sannsynligvis ikke.

Svart snø her på jorden

2011-11-12T07:15:00.000-08:00

En gjenstridig forkjølelse med påfølgende lavt energinivå er årsaken til stillstanden på bloggen de siste par ukene. Men det betyr ikke at jeg ikke leser.

En av bøkene jeg har lest er Alice Hoffmans's Svart snø (originaltittelen er det noe mer poetiske Here on earth).

Forlaget skriver:

I nesten tjue år har March Murray bodd i California, gift med biologiprofessoren Richard Cooper, som er fra samme småsted som henne i New England. Da gamle Judith Dale dør, tar March datteren Gwen med tilbake til hjembyen for begravelsen, og for å rydde huset etter husholdersken. Her møter hun igjen Hollis, sin ungdoms store og eneste kjærlighet. Gwen ser moren styrte ut i et forhold hinsides all fornuft.

I kjærlighetens vold
I denne romanen utforsker Hoffman kjærlighetens mange skikkelser. Hovedfortellingen er om March som møter igjen sin ungdoms forelskelse, rundbrenneren og den hensynsløse Hollis. Det er også fortellingen om hvordan kvinner kan havne - og bli værende - i forhold som ikke er bra for dem.

Men i tillegg får vi også servert en rekke andre kjærlighetshistorier i form av bikarakterer. Her er Dommeren som i en årrekke har hatt et forhold til den nå avdøde Judith – og kona som har visst, og godtatt, dette i alle år. Her er bestevenninna som aldri har klart å holde på et forhold, inntil nå. Her er broren som har gått til hundene etter at kona dør i en brann.

Hoffman berør også temaet romantisk kjærlighet mellom slektninger, slik hun har gjort i tidligere bøker (Hvite hester - anbefales!). I denne boka er det Marchs datter Gwen som forelsker seg i fetteren hun møter for første gang.

Dette er ikke en av Hoffmans bedre romaner, men som alltid klarer hun likevel å skape et univers og befolke det med karakterer jeg ønsker å forbli hos. Eller kanskje er det riktigere å si at det først og fremst er stemningen i bøkenen hennes jeg liker så godt. Uansett frister det som vanlig å gi seg i kast med nok en Hoffman-bok, men av erfaring er det bedre å vente litt.

Andre bøker av Hoffman:
Men vil du lese mer om Hoffmans bøker, kan du se på noen av de tidligere omtalene jeg har skrevet om henne:

Lysnatt: Jeg likte den godt, men glemte den fort.
Nabojenter: Noe av magien fra de tidligere bøkene er borte.
Stjerner lyser hvite: Det går en mild bris gjennom alle Hoffmans bøker.
Elvekongen: Hoffmans styrke ligger i at hun med få setninger kan tegne en hel historie.
Lykkens datter: Hoffman skriver sterkt om det å bli mor, om forventninger og frykt som følger en graviditet.

Det er ikke alltid kjekt å ha rett

2011-11-01T01:24:00.000-07:00

I fjor skrev jeg om Bergenspolitiet som kalte inn 100 menn til DNA-testing i forbindelse med en voldtektsak. Jeg stilte meg skeptisk til informasjonsrådgiver Gry Benedicte Halseths påstand om at:

— Prøvene vil kun bli sammenlignet mot materialet i disse to sakene og deretter destruert.

Jeg hadde grunn til å være skeptisk.

Ingen av DNA-profilene som ble analysert, verken da eller ved andre tilfeller, har blitt slettet. Rettsmedisinsk institutt har fortsatt ikke slettet profilene og er i konflikt med Datatilsynet om hva som skal skje videre.

Nå går også Stoltenberg ut og snakker om DNA-registrer.

Dette er dypt urovekkende. At DNA-profiler av uskyldige mennesker lagres er et alvorlig inngripen i privatlivet. Det inngir heller ikke tillit til politi og rettsmedisinsk institutt.

Tidligere har England og Wales blitt dømt for en slik praksis:

En enstemmig menneskerettsdomstol har fastslått at England og Wales' praksis med å lagre DNA, celleprøver og fingeravtrykk til enkeltpersoner som er sjekket ut av straffesaker er i strid med menneskerettskonvensjonen.

Vil vi få se det samme i Norge?

Espedals Biografi

2011-11-01T00:14:00.000-07:00

Forrige gang jeg leste Espedal, valgte jeg en bok på måfå. Jeg ville prøve ham bare for å se hva all viraken skyldtes, og valgte en bok med lite tekst. Det ble Dagbok, som jeg senere oppdaget var bind to i en trilogi. Og kanskje var det et lykketreff. For det er ikke sikkert jeg hadde falt like hardt for Espedal om jeg begynte på Biografi, som jeg nå har lest.

Der Dagbok var sentrert rundt et år, er Biografi mer springende. Tekstene i Biografi minner til tider mer om prosadikt, de flyter litt ut, mens de i Dagbok er mer samlet, konsentrert rundt prosaen med en sterk lyrisk nerve.

Det er ikke å si at jeg ikke likte Biografi, jeg likte den godt, å lese Tomas Espedal er en fornøyelse. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på siste del av trilogien – Brev. Hvis siste bok er like mye bedre fra andre bok som andre bok var fra første bok, har jeg en perle i vente.

Se på meg – eller kanskje ikke

2011-10-30T23:57:00.000-07:00

Se på meg!
Se på meg! har et enkelt konsept. Boka viser bilder av ansiktet til en baby gjennom ulike faser av dagen – glad, lei, skitten, ren, sulten, mett, våken, trøtt. Dette var veslas favoritt.

Mor, derimot, er sjokkert over hvor dårlige produkter man tillater å gi ut for de små. Dette er tydeligvis et familieprosjekt, og det burde forblitt et familieprosjekt. Etter den elendige kvaliteten på bildene å dømme, må dette være foreldrenes egne snapshots av ungen. Her er det kornete, uskarpe bilder, for hard blitz, og for dårlig belysning. Bildene gjør seg helt sikkert i familiealbumet, men når man skal lage bok, må forbrukerne kunne forvente bedre produkt enn dette.

"De tidsriktige fotografiene er tatt av Staffan Frid", skriver Gyldendal. Det er ikke noe tidsriktig over disse bildene i det hele tatt. Jeg ble forbauset over å oppdage at boka ble unnfanget i 2010. Ut fra bildene ville jeg gjettet på at boka var fra et par-tre tiår tidligere.

Konklusjon:
Falt i god jord hos vesla, men mor vil på det sterkeste oppfordre forlagene til å begynne å sette krav også til de som lager bøker for de helt små.

Det er ingen sak å reise

2011-10-30T09:38:00.001-07:00

Det er ingen sak å reise, se nye steder, vanskeligere er det hver dag å gå den samme ruten, se de samme stedene, på en ny måte, kanskje, men likevel, de samme gatene, de samme hyusene, for å finne en ny tanke, en helt ny måte å være den samme på.

Fra Biografi
av Tomas Espedal

La alt være slik det kommer

2011-10-26T01:09:00.000-07:00

Jeg sa: Jeg ville si deg at det ikke var nok å skrive godt eller dårlig, å lage vakre, eller meget vakre tekster, at det ikke lenger var nok for at det skulle bli en bok som man leste ut fra sin personlige trang og ikke bare alminnelige lyst. At det heller ikke var nok å skrive slik at man ga inntrykk av å ha skrevet uten noen slags tanke, bare ved å la hånden gå, samtidig som det ble for mye bare å skrive ut fra tanker som kontrollerer galskapen og holder dens aktivitet i sjakk. Tanke og moral er for lite, og også menneskets mest alminnelige anliggender, hunder for eksempel, er for lite, og blir dårlig mottatt av de som leser og som både vil kjenne historien helt fra begynnelsen av og ved hver lesning blir mer uvitende om det de allerede ikke vet.

Jeg sa også at man måtte skrive uten å rette, ikke nødvendigvis raskt, ikke i full fart, men ut fra seg selv og slik man har det akkurat i øyeblikket, kaste teksten ut, nesten maltraktere den, ja, maltraktere, ikke fjerne noe av dens unødvendige fyllstoff, ingenting, la den stå hel, sammen med resten, ikke forbedre noe, hverken fart eller langsomhet, la alt være slik det kommer.

Avslutningen på Emily L. av Marguerite Duras

Emily L. av Duras

2011-10-25T03:26:00.000-07:00

Marguerite Duras' Emily L. er en kort roman som finner sted i løpet av en dag og en kveld i byen Quillebeuf.

I boka møter vi et navnløst par som reiser til Quillebeuf flere ganger i uken den sommeren handlingen finner sted. Hun er forfatter, han er forfatter som ikke skriver. De er kommet til et punkt hvor forholdet er på hell, og den kvinnelige karakteren ønsker å skrive historien om de to.

I kafeen på hôtel de la Marine legger de merke til et eldre alkoholisert engelsk par:

De virker litt latterlige også, der de satt vaglet opp på krakkene, nesten uten å røre seg, med hodene som hang og dinglet. De minnet om planter, noe slikt, midt imellom, en slags vegetasjon, menneskelige planter, døende allerede som nyfødte, døde, før de har begynt å leve. Ja, uskyldige og straffede ting. Trær. Trær uten adgang til vann og jord, straffet. Dømt til å synke sammen som menneskelige vesener, der foran øynene våre.

Det navnløse paret snakker om seg og forholdet, men det som har vært mellom dem, eller ikke har vært, er ikke nok til å holde på oppmerksomheten deres. De blir stadig trukket mot det forfyllede engelske paret, og den kvinnelige jeg-personen begynner å dikte historien deres.

Romanen er også en kontemplasjon over det å være forfatter og forfatterens arbeid. I så måte minner den i kortere sekvenser om Tomas Espedals verk, dog veldig flyktig.

De kjemper for privatlivet ditt - hjelp dem

2011-10-24T01:54:00.000-07:00

Denne gjengen har bestemt seg for å kjempe for privatlivet ditt. Jeg synes du bør hjelpe dem.

Folkene bak Digitalt Personvern har nemlig bestemt seg for å prøve det omstridte datalagringsdirektivet – DLD – for retten.

Hva har så dette lange, vanskelige ordet med deg å gjøre, lurer du lanskje? Alt. Eller i alle fall ganske mye. Når DLD trår i kraft neste år, vil nemlig all elektronisk kommunikasjon du har – enten det er på telefon eller e-post – bli loggført og lagret i flere måneder.

Det spiller ingen rolle om du ikke har gjort noe straffbart eller ei – onkel Stat i Arbeiderpartiet og Høyres skikkelse – ønsker likevel å sikre seg bevis mot deg i tilfelle du skulle komme til å gjøre noe ulovlig en gang i fremtiden.

Vi er mange som mener dette er riv ruskende galt. Nå vil Digitalt Personvern også teste om det er rettsstridig. De trenger minst 2 millioner kroner. Det kan vi klare.

Jeg har gitt, og skal gi igjen.
Gir du også?

En mulig gjenlesning av Marguerite Duras

2011-10-23T11:51:00.000-07:00

Denne helgen har jeg lest Lol Valérie Stein av Marguerite Duras. Jeg tror jeg har lest den før, men jeg er jammen ikke sikker. Og det at jeg er usikker gjør meg også litt usikker på hva det sier om meg som leser eller om denne boka.

Som ung er Lola Stein forelsket i, og forlovet med, Michael Richardsson. En kveld går de på ball, og han møter en annen kvinne. Han danser med henne hele kvelden, før han forsvinner sammen med kvinnen og ut av Lola Steins liv. Lol V. ser på og lar det skje, og der begynner romanen.

Lol gifter seg, får barn, innreder hus, men hun gjør det hele mekanisk. Hun er låst inne i seg selv, deltar ikke i livet, før hun en dag gjenser en gammel venninne, den samme venninnen som holdt henne i hånden hele den skjebnesvangre kvelden da M. Richardsson spaserte ut av hennes liv.

Lol Valérie Stein er en bok om galskap, om omgivelsers forventninger til hvordan vi skal oppføre oss, om det å forsvinne fra seg selv og å leve i tomhet, det er en bok om innsovning og gjenoppvåkning.

Har du ingenting å gjøre i dag?

2011-10-18T01:09:00.000-07:00

Kom til kulturhuset i Nes i Akershus og overvær kveldens bokbad om Arto Paasilinna og hans forfatterskap!

Jeg skal være bokbader for Ellen Holm Stenersen, som oversetter finske Arto Paasilinnas bøker til norsk. Fire av bøkene hennes er utgitt, den femte kommer til våren, og hun er allerede i gang med den sjette.

Her er mine omtaler av noen av Paasilinnas bøker i Stenersens oversettelse:

Første sakspapirer kommet

2011-10-17T01:02:00.000-07:00

Forrige uke sa det nyvalgte kommunestyret sitt om hvem som skulle sitte hvor i utvalg og råd. Eller sa og sa ... det meste var nok avgjort i forhandlinger før kommunestyret ble klubbet igang.

Men uansett hvordan valgene til diverse utvalg og råd foregikk, så endte jeg opp med en plass i utvalget for kultur og næring. I tillegg er jeg første vara til kommunestyret, samt vara til sakkyndig ankenemnd ved eiendomsskatt.

Og rett før helga kom de første sakspapirene til det aller første møtet i det nyopprettede utvalget for kultur og næring. Jeg har bare smugtittet på dem så langt, men skal gå gjennom papirene så fort morgendagens bokbad er overstått. Jeg gleder meg til å ta fatt på mine fire år som politiker i Nes – selv om det fremdeles er litt rart å tenke på at jeg er nettopp det: politiker.

Ingenting

2011-10-16T10:45:00.000-07:00

Det er ingenting som betyr noe,
det har jeg visst lenge. Så
det er ingen vits i å gjøre noe,
det har jeg nettopp funnet ut.

Dette er ordene til Pierre Anthon før han pakker ranselen, går ut av klasserommet og forlater klasse 7A for alltid. Han klatrer opp i et plommetre, nekter å komme ned, og forkynner hver bidige dag for de tidligere medelevene at livet er uten betydningen.

Ingenting er en bok som anbefales. Noen ganger komme slike bøker drivende, helt ut av det blå, og tar en med storm. Og dette er nettopp en slik bok.

Nihilisme og jakten på betydning
Ingenting er ikke historien om Pierre Anthon, men om hva hans nihilisme gjør med medelevene. Jan-Johan, Sofie, Rikke-Ursula, fromme Kai, Gerda og alle de andre i 7A bestemmer seg for å bevise for Pierre Anthon at det virkelig finnes noe av betydning.

Først går de rundt i nabolaget og samler inn ting av betydning: roser fra en brudebukett, fotografier av døde foreldre, klesplagget som er elsket og slitt. Haugen vokser, men det monner liksom ikke.

Makabre krav
De bestemmer seg for at hver enkelt skal fremlegge noe som betyr noe helt spesielt for dem. Men leken får uhyggelige konsekvenser når hver enkelt må oppgi noe kjært og legge det i "haugen av betydning" – og samtidig får makten til å bestemme hva nestemann skal ofre. De egger hverandre fremover i jakten på det som har mest betydning, og kravene blir stadig større, stadig mer makabre.

Ingenting kalles en ungdomsbok, men den er så forstyrrende og til tider grusom at den vil holde interessen også til voksne lesere.

Hva andre sier om Ingenting:

Teksten har en sjokkerende nerve, selve historien vekker mange følelser og inspirerer til ettertanke og debatt, mener VGs anmelder May Grethe Lerum.
Dansk ungdomsbok som sprenger grenser, men som også innbyr til diskusjon om meningen med livet, sier NRKs Anne-Stefi Teigland.
Dette er en må-lese-bok for de fleste, sier bokmerkers Anna Katharina Fonn Matre.
Boka er i høg grad ei filosofisk bok, skriver Ida Ljønes for Magasinett.

Bokhylleporno

2011-10-12T03:51:00.000-07:00

Folk som elsker litteratur har en tendens til å like alt som har med bøker å gjøre, inkludert bokhyller. Vi fantaserer om drømmebokhylla og fryder oss over kreative bokhylleløsninger. Og er du en av oss, vil du like denne og denne siden.

Ren bokhylleporno!

Rustikk
Klassisk
Fargekoordinert
Lesekroken
Plassutnyttende
Innramming
For fjellklatreren

Når masken faller

2011-10-11T01:01:00.000-07:00

Etter møtet med Espedal, ble jeg sulten på mer eksistensiell litteratur. Valget falt på en roman av Simone de Beauvoir, Når masken faller. Jeg leste Mandarinene av samme forfatter i fjor og rangerte den blant årets fulltreffere. Når masken faller faller dessverre ikke i den kategorien.

Boka handler om Laurence, som er gift, har to barn, en elsker, karriere i Paris, og skilte foreldre. Hun lider ingen nød, lever et godt liv, og har det etter alle solemerker bra. Men da datteren spør henne hvorfor vi er til, begynner bildet å slå sprekker.

Jeg liker det eksistensielle og det parisiske i boka, men i motsetning til i Mandarinene, klarer ikke de Beauvoir her å få meg til å føle at noe står på spill. Det hele er så trivielt.

Bedre blir det ikke av at Laurence, tilsynelatende uten grunn, veksler mellom å være omtalt i jeg-form og tredjeperson, og tiden veksler mellom presens og preteritum, og vi hopper i tid og sted uten større klargjøringer. Kanskje er jeg en lat eller overfladisk leser, men for meg fungerte dette i alle fall ikke som litterære virkemidler, men som irritasjonsmomenter. Men det skal sies at jeg liker å fortape meg i en fortelling, ikke rykkes ut av den til stadighet.

Les hva andre mener:

Her har vi både feminisme, samfunnskritikk og eksistensialisme, pent pakket inn i 157 sider, sier Glamourbibliotekaren.

Dagbok

2011-10-10T10:47:00.001-07:00

Jeg har hatt en motvilje mot Tomas Espedal, basert på intet annet enn at jeg ikke likte innslaget om ham og Gå på Bokprogrammet. Men så fikk jeg det for meg her en dag at jeg burde lese noe av ham, om ikke annet så for å få en referanse basert på litteraturen han skriver. Og så var det jo selvsagt irriterende bra.

Jeg har lest Dagbok (epitafer) fra 2003. Jeg måtte slå opp ordet epitaf, det betyr gravskrift. Så handler da også boka om det å miste en ektefelle og finne fotfeste i verden igjen, alene. Om det å være far for to små jenter når mor er borte. Og ikke minst, om det å være forfatter.

Og det deiligste av alt var at denne vesle boka vekket meg opp av dvalen og ga meg leselysta tilbake, ga meg smaken på den eksistensielle litteraturen tilbake.

Jeg skal lese mer av Espedal, så mye er klart. Men jeg skal posjonere ham ut, så jeg ikke går lei. I mellomtiden jakter jeg på annen bra eksistensiell litteratur. Har du noe å anbefale?

Jeg vant, jeg vant!

2011-10-09T06:15:00.000-07:00

Jeg har lenge vært en fornøyd leser av bøkene Paris Review Interviews, men har til gode å lese selve magasinet. Så da Kristine Kleppo som står bak bloggen Kommafeil forrige uke arrangerte et aldri så lite lotteri med magasinet som premie, måtte jeg jo prøve meg.

Kristine ville vite hvilken litterær karakter leserne helst ville være for en dag. Jeg svarte Sally Jay Gorce - den amerikanske hovedpersonen i A Dud Avocado som får drive gatelangs i Paris i 1950-åra.

Og i går kom The Paris Review i postkassa. Og siden vesla nå sover og det regner ute, har jeg tenkt å benytte meg av denne fredelige høststunden til å krype opp i sofaen med magasinet.

Never let me go - filmen

2011-10-08T01:45:00.000-07:00

For omtrent et år siden leste jeg boka Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro. Omtrent samtidig fikk jeg greie på at boka nylig var filmatisert med Carey Mulligan, Keira Nightly og Andrew Garfield i rollene som Kathy, Ruth og Tommy.

Forrige uke fikk jeg endelig sett filmen, og dommen er: grei nok. Men skal du velge mellom enten bok eller film, er det helt klart boka du må velge.

Jeg kjenner igjen boka i filmen, og det er alltid et pluss. Men der boka er drevet frem av en indre spenning og en voksende uhygge, er filmen for stille, for meditativ til at det blir virkelig interessant.

Å forsvinne i litteraturen

2011-09-27T10:54:00.000-07:00

Jeg elsker å forsvinne. Idet jeg åpner en bok, er jeg tilbake i barnet: jeg visste ingenting bedre enn å gjemme meg, sette meg bak døren, krype inn i klesskapet, klatre opp i trærne og sitte helt stille til det ikke lenger er mulig å skille denne glemselen fra naturens egen. Eller opphøre bak døren, forsvinne i triangelet av dørkarm, linoleum og skygge. Vi sier: han forsvant i en bok, ble oppslukt av historien. Men like bedøvende som det å forsvinne, er ritualene som er forbundet med det å lese. Du setter deg i stolen, tenner lyset og forsvinner. Du legger deg i sofaen, åpner boken, kjenner lukten av papir og forsvinner.

Tomas Espedal
Dagbok

Kom ikke uten begjær for litterære smakebiter

2011-09-27T01:17:00.000-07:00

Som fast leser av Morgenbladet har jeg blitt kjent med Thea Selliaas Thorsens skriverier om antikkens litteratur. Jeg lot meg derfor friste da biblioteket stilte ut boka Kom ikke uten begjær, som er en samling essays hun har skrevet om forfattere og litteratur.

Dog essays ... Det er forlaget som kaller tekstene for essay. Det synes jeg er å ta munnen litt vel full. I ordet essay ligger det for meg en forventning om refleksjoner eller evne til å bringe noe nytt til en kjent tekst eller hendelse. Det mangler i flere av disse tekstene. Her har vi snarere å gjøre med små snutter og litterære smakebiter.

Det er ikke å si at jeg ikke liker boka, det gjør jeg, i alle fall liker jeg en del av tekstene. For oss som ikke er bevandret i tusen år gammel litteratur, er det hyggelig å bli tatt med på en rundreise som introduserer oss for Ovid og Horats, Plinius den eldre og den yngre, og Enheduanna – kanskje verdens første poet.

Men Selliaas Thorsen nøyer seg ikke bare med den eldgamle garde, hennes litterære lidenskap strekker seg også nærmere vår egen tidsalder, med Strindberg, Ibsen og Margrethe Munthe. Kapittelet om sistnevnte har forresten fått tittelen Husmorhorror.

Selliaas Thorsen skriver til tider slentrende, til tider gammelmodig, iblant privat, og iblant med litt for mange utropstegn. Her blandes en nesten høyverdig stil med slanguttrykk som å digge, her er akademiske linjer og erotikk fra antikken. Enkelte betraktninger er platte, andre fremstillinger er mer interessante. Sånn må det kanskje bli når femti små essays – eller smakebiter – samles i ei bok.

Kom ikke uten begjær er uansett ei bok som vil være av interesse for de av dere som ikke bare finner glede i å lese litteratur, men også liker å lese om litteratur.

(Men apropos essays: hvorfor har essay fått den engelske flertallsformen essays istedet for den norske essayer?)

Les hva andre mener om boka:

Essaysamlingen viser Thorsens enorme leseglede som smitter – det er lærerikt og underholdende, skriver Radiorevolt.
Essayene er krydret med personlige anekdoter, som for det meste fungerer, men ved et tilfelle føler jeg det går over grensen for hva som er for privat, mener Karin.
Hun legger en enorm kunnskapsrikhet for dagen, som gir leseren en følelse av selv å burde ha vært mer bevandret i de latinske klassikere og dermed behersket den europeiske kulturarv bedre, skriver Smaalenenes kritiker.
Som en leende furie destabiliserer Thorsen den mannlige akademikerens autoritet ved å stikke hull på det private, mener Susanne Christensen.

Tre nye for vesla - barnebøker

2011-09-26T04:54:00.000-07:00

Lille Sara leker inne
Ei bok med søte, enkle tegninger om hva lille Sara finner på når hun leker inne. Jeg synes det ble litt vel mange kjønnsstereotype leker for lille Sara – hun gir dukken melk, hun triller dukken i vogn, hun koser med bamse og hun sitter stille og leser bok – men heldigvis får hun også utfolde seg litt mer gjennom å sprette ball og spille trommer.

Vesla var sånn passe interessert i denne boka.

Tassens favorittleker
I denne boka får vi se hva hunden Tassen liker å fylle dagene med. Her er favorittlekene hans og vi får se Tassen på stranda, når han kler seg ut, på bondegården og i barnehagen. Boka har store, gode klaffer (nb: vises ikke på bildet) som gjør det enkelt for små barn å bla om på egen hånd.

Dette er helt klart veslas favoritt, og oppslaget om dyrene på bondegården er de aller mest interessante sidene i hele boka. En fulltreffer!

Hopp og Sprett i barnehagen
Ei veldig gul bok om to kaniner og deres dag i barnehagen. Annethvert oppslag er en scene fra barnehage og annethvert viser ulike gjenstander.

Vesla var ikke særlig imponert og har gitt tydelig uttrykk for at denne liker hun ikke i det hele tatt.

Ingen Arto-favoritt

2011-09-25T01:06:00.000-07:00

Jeg liker godt Arto Paasilinnas bøker, men Tordengudens sønn falt ikke helt i smak.

Den handler om Rutja, Tordengudens sønn, som blir sendt til jorda for å vinne finnene tilbake til den rette tro. Her bytter han ham med en av de ytterst få troende som fremdeles finnes, bonde og antikvitetshandler Sampsa Roinkanen. I menneskeskikkelse setter Rutja i gang med oppgaven, og snart er antikvitetshandelen omgjort til offersted og gården er blitt hysterikerklinikk.

Det burde vært morsomt og burleskt, eller i det minste en tekst til ettertanke, men det er istedet langdrygt og litt formløst.

Boka er herlig oversatt av Ellen Holm Stenersen, som jeg skal bokbade i Nes kulturhus 18. oktober.

Valgkampen oppsummert

2011-09-24T04:18:00.001-07:00

Jeg var valgkampleder for Nes Venstre ved kommunevalget i år, og jeg er derfor godt fornøyd med at vi gjorde vårt beste valg siden før krigen. Her er en oppsummering av hva vi foretok oss under valgkampen:

18 leserinnlegg
14 oppslag og omtaler i avisa
3 togaksjoner
SMS-aksjon + dør-til-dør aksjon
Økt synlighet på Internett
Og mer til

Litteraturens Eva Cassidy?

2011-09-19T07:07:00.000-07:00

Jeg har lest Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai – og er tydeligvis en av få som ikke har latt meg sjarmere.

Romanen er skrevet av Mary Ann Shaffer, som døde av kreft før boka ble utgitt, og jeg sitter igjen med en følelse av å ha støtt på litteraturens Eva Cassidy. Verden elsker en vakker tragedie, og hva er vel mer tragisk enn en kunstner som ikke hylles før etter sin død. Ekstra spennende blir det om vi kan være med på hyllingen og akkingen og aiingen.

Både Cassidy og Shaffer løftes frem som bedre kunstnere enn de var, som om døden har gitt dem en ekstra kraft som ikke finnes i verkene deres. Tvert imot er de begge relativt gjennomsnittlige og litt for ofte platt til at noen av dem burde vært på bestselgerlistene.

Men det er jeg visst nesten alene om å synes.

Les hva andre mener om boka:

– En elegant, lun og nesten helt gjennomført underholdningsroman, mente Aftenpostens anmelder Arnhild Skre.
– Språket er klokt, vittig og fullt av omtanke og kjærlighet, skrev Vibeke i bloggen My Online Library
– Dette er en nydelig og koselig bok, hevder Astrid Terese.
– Dette var en roman jeg elsket i starten, stilte meg litt likegyldig til når halvparten var lest, og som kjedet meg på slutten, sier Solgunn.

Bøker igjen: Tre for vesla

2011-09-16T02:59:00.000-07:00

Med valgkampen overstått, har jeg igjen tid til å lese, tenke og skrive om bøker. Først ut i bokbloggingen er tre små for vesla:

Baby Gogo - her er jeg!
En billedbok om baby Gogo og hans foreldre. Boka viser dagligdagse scener som gurgling på stellebordet og lek i vippestolen.

I tillegg til baby Gogo er det også en pus på hvert eneste oppslag. Høydepunktet er likevel speilet bakerst i boka – det var helt klart den mest interessante delen for vesla.

Kongen som må ut og hente melk
En billedbok som kan appellere til voksen også gjennom de absurde og humoristiske bildene av kongen som må kjøpe melk. Her møter vi kongen, som er til forveksling lik våre egen konge, mens han melker ku, åpner bruer, og tørker støv.

Litt foruroligende er det at kongen blir bredt på av dronningen som om hun var hans mor så vel som kone. For øvrig liker jeg ikke at tranflaska i kongens kjøleskap helt tydelig er merket som Møllers tran.

Hei!
En billedbok om fantasidyr som leker gjemsel og sier hei! når de finner hverandre. Morsomme illustrasjoner som lar barnet være med på letingen etter de rare figurene. Min favoritt av de tre.

Godt valg i Nes

2011-09-13T00:51:00.000-07:00

Nes fikk 6% ved kommunestyret, opp 0,4% fra forrige valg. Det gjør dette til vårt beste valg siden før krigen!

For meg holdt det likevel ikke hele veien inn i kommunestyret. Selv om jeg sto på andreplass og vi fikk to mandater, var vi tre kumulerte og personstemmer og slengere gjorde at tredjekandidaten gikk forbi meg. Det var slettes ikke uventet all den tiden jeg er innflytter og hun er oppvokst i bygda, men likevel bittelitt skuffende for meg personlig.

Men da blir det antakelig plass i et av utvalgene, og det er heller ikke til å kimse av!

Da var valgkampen over ...

2011-09-12T02:50:00.000-07:00

... og valget er godt i gang.

Nå har vi som står på lister gjort vårt for å overbevise dere velgere om å velge nettopp oss. Fire hektiske uker har kommet til en ende, og stands, dør-til-dør aksjoner, brosjyreutdeling, leserbrevskriving, mediearbeid, togaksjoner og mer til er over for denne gang.

Det har vært morsomme, men travle dager, og både kropp og hode setter pris på å kunne ta det litt roligere fremover.

Jeg venter selvsagt i spenning på valgresultatet som kommer i kveld, men nå er det opp til deg som velger å avgjøre hva fremtiden skal bringe.

Har du ikke stemt, så gå og gjør det nå. Om noen timer er det for sent.

Godt valg

Siste lørdagsstand

2011-09-09T15:30:00.000-07:00

Fredagen startet med morgenaksjon og ble avsluttet som publikummer i NRKs partilederdebatt i Lillestrøm. Når jeg nå gjør meg klar til å gå til sengs, klokken halv ett på natta, etter litt mat og et halvt glass vin innabords, er det med vissheten om at det er en ny dag med valgkamp i morgen.

Da er det tid for valgkampens aller siste lørdagsstand på Årnes.

Det er både vemodig og deilig. Vemodig fordi det har vært utrolig fint å møte folk på stand, på togaksjoner, gjennom dør-til-dør aksjoner og i spontane samtaler. Men også deilig fordi jeg nå begynner å kjenne på kroppen at det har vært uker med tidlige morgener, travle dager og sene kvelder.

Men vi er ikke i havn ennå, og jeg har tenkt å holde ut til siste slutt. Nå er vi inne i sluttspurten, og hvert time teller, hver stemme teller!

Jeg håper du som leser dette vurderer å stemme på de liberale verdiene på valgdagen. Stem for framtida - stem for frihet, menneskeverd og mangfold!

Stem Venstre!

Innspurten er i gang

2011-09-08T10:52:00.000-07:00

Det er bare fire dager igjen til valget, og selv om meningsmålingene gir grunn til optimisme, tar vi ingenting for gitt. Nå er det fullt kjør for å mobilisere velgere til å stemme liberalt for framtida!

Mandag var jeg på besøk i omsorgsboliger for å se hvordan forholdene er der.
Tirsdag var den store Venstre-dagen: På morgenkvisten ble jeg og to andre småbarnsmødre fra Venstre intervjuet av lokalavisa. På formiddagen skrev jeg leserinnlegget som står i innlegget nedenfor, før jeg forberedte et utspill til lokalavisa. Deretter organiserte jeg en valgaksjon vi skal ha framover, før jeg avsluttet dagen med nettmøte hos Babyverden og fantastiske tall fra skolevalgene.
Onsdag hadde jeg et nytt intervju med lokalavisa, før jeg gikk dør-til-dør-aksjon og avsluttet med å lage en annonse for Nes Venstre.
Nå har jeg akkurat kommet inn fra en liten dør-til-dør aksjon i nabolaget. Samtidig har andre i laget vært på stand på Auli for å fortelle hva Nes Venstre vil gjøre for søndre del av bygda.
Og i morgen starter dagen på morgenkvisten med en ny togaksjon, før jeg skal delta som publikumer i partilederdebatten som skal holdes i Lillestrøm.

Og sånn fortsetter det fram mot valget på mandag!
Det er hektisk, det er moro, og det kan bli veldig, veldig spennende!

FrP villeder og feilinformerer

2011-09-07T03:39:00.000-07:00

Den siste uken har to representanter for FrP gjennom leserbrev i Glåmdalen forsøkt å spre frykt og feilinformasjon om innvandreres påvirkning på det norske samfunnet.

Knut Hageberg mener de færreste i Norge tjener på innvandring. Det er feil. Alle, ikke minst Hageberg og FrP, har tjent på innvandringen i Norge. Vår velferdsstat er bygget opp av oljeinntekter og med hjelp fra innvandrere. Uten kompetansen fra blant annet USA kunne vi ikke klart å bygge opp den nye næringen (som Carl I. Hagen for øvrig ville selge til utlandet), og uten arbeidsinnvandringen fra blant annet Pakistan ville vi ikke klart å møte det enorme behovet for arbeidskraft som oppsto i oppgangstiden etter oljefunnene. Når vi i fremtiden snakker om "de som bygde landet", vil innvandrere høre hjemme blant dem.

Per Jan Langerud forsøker på sin side å velte ansvaret for en gal manns ugjerninger over på Ap og innvandring, et utspill som er så smakløst at det knapt er til å tro og ikke verdig videre kommentarer.

Begge drar dessuten frem skremselspropagandaen om at det i nær fremtid vil være et muslimsk flertall i Norge. Det stemmer ganske enkelt ikke, og det blir ikke riktigere av at Frp-ere gjentar det til det kjedsommelige. Det får derimot FrP-ere til å fremstå som både kunnskapsløse og konspiratoriske. I følge Lars Østby, seniorforsker ved Statistisk sentralbyrå, vil andelen muslimer i Norge i 2060 kommer til å utgjøre 7 prosent av folkemengden. Det er temmelig langt unna et flertall.

Langerud hevder videre: "Vi vet jo at i land hvor muslimene er i flertall blir det etter hvert innført sharia-lover". Det er nesten så man må undre seg hvor han har vært dette året. Har han virkelig ikke fått med seg den arabiske våren, hvor befolkningen i land etter land har reist seg mot undertrykkere i kampen for frihet, demokrati og menneskerettigheter?

Frp-erne Langerud og Hageberg er på ville veier og forsøker å få med seg velgerne på ferden. Det er nesten så jeg må bruke Langeruds egne ord: De eneste som kan stoppe denne galskapen er norske velgere.

Stå opp for de liberale verdiene på valgdagen. Stem for framtida - stem for frihet, menneskeverd og mangfold!

Sesselja Bigseth
Nes Venstre

Strålende skolevalg

2011-09-07T02:59:00.000-07:00

I går kveld kom resultatene fra skolevalget, og i Nes har vi grunn til å juble. Vi fikk 10% og 11,3% på de to videregående skolene i kommunen, en dobling av oppslutningen på begge skolene sammenlignet med siste valg (Stortingsvalg 2009).

Skolevalgene sier strengt tatt ikke mer enn hva ungdommene på skolene har stemt, men jeg tillater meg likevel litt optimisme i forkant av mandagens valg.

Venstre i Nes har vært svært stabile på de lokale meningsmålingen, og selv om resultatet har vært bra med 5,5%, er jo håpet at vi skal slå 2007-resultatet med god margin. Den gangen fikk vi 5,6%. Det ambisiøse målet for i år har vært 7,5%. Etter Venstre-vinden som har blåst over landet den siste uka, våger jeg å håpe at vi kan havne nærmere det tallet enn meningsmålingene.

Les mer her.

Intervju om næringspolitikk

2011-09-06T01:00:00.000-07:00

Jeg er intervjuet om det å være selvstendig næringsdrivende:

- Jeg oppdaget at mannen min som tjente 100.000 mer enn meg, likevel skattet mindre. Forskjellen var at han var ansatt og jeg var næringsdrivende. Man skulle tro at reglene var laget for å straffe den som våger å starte selv, i stedet for å oppmuntre til det, sier Bigseth.

Intervjuet er gjort i anledning Venstres kampanje i forbindelse med valgkampen. Kampanjen går som nettbilag i en bråte av landets lokalaviser.

I tillegg til saken om meg og næring, kan du også lese hvorfor Venstre mener det er på tide å legge ned pelsdyrnæringen, hvordan vi vil skape en bedre skole, og hva vi mener om sentralisering av fødetilbudet.

En god dag

2011-09-05T14:36:00.001-07:00

Noen dager er bare bedre enn andre. I dag var en slik dag:

Frilansinfo kårer Venstre til det beste partiet for gründere, og gir oss 8 av 10 poeng: "Venstre setter virkelig småforetakene i foku. Forslagene er konkrete og gjelder saker som er blitt etterlyst av selvstendig næringsdrivende i lang tid."
Venstre får 7,6% oppslutning på dagens meningsmåling hos TV2 og kan gå mot et historisk godt valg hvis dette holder seg.
Eid Venstre får fantastiske 41,4% i lokal måling i Fjordabladet dag.

Jeg håper neste mandag også blir en slik dag!

Ting jeg ikke skal gjøre igjen

2011-09-04T13:21:00.000-07:00

Sende mannen til utlandet slik at jeg blir gressenke og alenemor i to uker akkurat i det valgkampen starter opp

Legge navnefest til midt i innspurten av valgkampen

Tro at jeg husker ting i morgen – lister, lister, lister!

Jeg stiller til nettmøte

2011-09-02T01:50:00.000-07:00

Nettsiden Babyverden har invitert de politiske partiene til nettmøte om familiepolitikk. Ettersom det er lokalvalg, har Venstre valgt å la en lokalpolitiker representere dem, og jeg er valgt ut!

KrF, FrP, Ap og Høyre har allerede vært ute, og 6. september er det min og Venstres tur i ilden. Men allerede nå kan man legge inn spørsmål om det er noe man lurer på, så vil du stille meg og Venstre til veggs, har dere sjansen!

Send inn spørsmålene deres her.

Les mer her.

Det grønne alternativet

2011-09-01T13:54:00.000-07:00

Etter seks år med rødgrønn regjering er Norge blitt ei klimasinke, og vi har nå det høyeste utslippet av CO2 siden vi begynte å måle i 1973. Dette må vi bruke kommunevalget til å gjøre noe med. Når regjeringen ikke tar ansvar, må vi som lokalpolitikere bidra sterkere.

For Venstre er klassisk miljøvern like viktig som klima og energi. Nes Venstre var partiet som løftet fjorårets naturmangfoldår lokalt og som har tatt til orde for en handlingsplan for truede dyre- og plantearter. Vi har utrettelig kjempet for et bedre kollektivtilbud, og vi har vært en av de fremste pådrivere for en god og ambisiøs klima- og energiplan.

Vi vil at Nes skal være den grønne og trivelige bygda hvor det er godt å leve. Venstre legger derfor opp til en offensiv satsing på et grønt næringsliv, en klimavennlig samferdselspolitikk, miljøriktig byggeprosesser, og bevaring av våre felles ressurser for framtiden. Vårt miljøengasjement går som en grønn tråd gjennom hele programmet vårt, helt ned til papiret det er trykt på.

Hvis du bryr deg om miljø, klima og naturvern, stemmer du Venstre – det grønne alternativet i Nes.

Småbarnsmødre og politikk

2011-08-29T02:21:00.000-07:00

Følgende innlegg har stått på trykk i Raumnes:

Hvordan har du tid til å være politisk aktiv når du er småbarnsmor, var det flere som lurte på da jeg sto på stand for Venstre lørdag. Den dagen gikk jeg hjem, klemte min ti månder gamle datter og tenkte: hvordan har jeg råd til ikke å engasjere meg i politikken? I henne ser jeg framtiden, slik alle barn er vår felles framtid.

Tid handler om prioriteringer. Jeg har valgt å prioritere politikk fordi jeg vil skape en god og liberal framtid for min datter og hennes generasjon. Derfor engasjerer jeg meg.

Les hele innlegget her.

Feil om kvinner i politikken

2011-08-27T06:28:00.000-07:00

Følgende innlegg har stått på trykk i Romerikes blad:

Romerikes blad har denne sommeren hatt en serie om partienes andrekandidater til valget. Et av de faste spørsmålene har vært hvorfor det er så få kvinner i politikken. Det har fått flere til å synse om kvinners rolle som dobbeltarbeidende og at kvinner prioriterer barn og hjem fremfor politikk. Problemet er at spørsmålet bygger på feil premisser.

Ved årets kommunestyrevalg er 42 prosent av kandidatene kvinner i følge Statistisk sentralbyrå. Det er riktignok noen prosentpoeng unna en jevn 50/50-fordeling, men likevel ikke nok til at det kan klassifiseres som "få". I tillegg viser det seg at det er størst andel kvinner blant kandidatene i aldersgruppene 18-29 og 30-39 år, det vil si i den alderen man gjerne starter familie. Her er det omtrent like mange kvinner som menn på listene.

Andelen kvinner i kommunestyrene og fylkestingene har vært jevnt stigende. For tretti år siden var under 25 prosent av alle kommunestyrerepresentanter kvinner. I perioden vi nå legger bak oss har det vært 37,5 prosent, mens det er 42 prosent kvinner i formannskapene. I fylkestingene er hele 45 prosent kvinner. Det er fremdeles et mindretall, men det er ikke få.

Les hele innlegget her.

Kaffekjerring

2011-08-23T02:26:00.001-07:00

I går delte jeg ut kaffe og Venstre-brosjyrer til morgenpendlere på Årnes. Også på Auli ble reisende møtt av Venstre-folk.

De fleste syntes det var et hyggelig innslag i morgenrutinen, og det ble en trivelig start på dagen også for meg. Valgkamp er moro!

Flere spesialpedagoger og helsesøstre i skolen

2011-08-20T06:57:00.000-07:00

Følgende leserbrev har stått på trykk i lokalavisa:

Mye tyder på at spesialundervisningen i skolen ikke fungerer etter hensikten. Vi kan ikke akseptere at det er tilfeldigheter som avgjør om elever som krever ekstra oppfølging blir fanget opp og får den undervisning de har krav på. Venstre foreslår derfor en forpliktende opptrappingsplan for å øke antallet spesialpedagoger og helsesøstre skolen.

For Venstre er det avgjørende å sikre tilstrekkelig antall spesialpedagoger som hver eneste dag er nær elevene på den enkelte skole. Det bør inn som et bærende prinsipp i norsk skole.

Det er også viktig å bringe flere kvalifiserte yrkesgrupper i skolen, som helsearbeidere og andre fagarbeidere. En slik styrking av skolehelsetjenesten vil frigjøre mer av lærernes tid. Dermed kan lærerne bruke tiden sin på det de har utdanning og kompetanse i, nemlig undervisning og elevkontakt. Jo mer tid elevene får med lærerne, desto mer lærer de.

Målet er tusen nye spesialpedagoger og helsesøstre inn i skolene de neste fire årene. Et slikt løft vil koste rundt en halv milliard kroner. Det mener vi er vel anvendte penger, for barna er vår framtid, og deres framtid starter i skolen. Det handler om å sette folk først.

Dette er ikke bare fagre ord. Venstre har tatt høyde for et slikt nasjonalt løft i vårt alternative statsbudsjett for 2011 og har satt av 125 millioner kroner til første steg i opptrappingsplanen. Venstre tar skolen på alvor, både i ord og handling.

Her er presentasjonen av meg

2011-08-19T01:40:00.000-07:00

Jeg er andrekandidat for Venstre i Nes ved høstens kommunevalg. På nettsidene til lokallaget ligger det nå en presentasjon av meg:

Hva er dine politiske hjertesaker?
Enkeltmenneskets frihet og rettigheter er sentralt i mitt politiske engasjement. Alle er likeverdige, men ingen er like.

Hvorfor ble det Venstre?
Jeg er lidenskapelig opptatt av kampen for et bedre personvern, og det er ingen andre partier som har troverdighet i personvernspørsmål slik Venstre har. At Venstre i tillegg har den beste politikken for småbedrifter og har et sterkt miljøengasjement, gjorde at det ikke var noen tvil for meg.

Les hele presentasjonen her.

Vil ha buss fra Auli til Gardermoen

2011-08-17T01:37:00.000-07:00

Lokalavisa har intervjuet meg i forbindelse med en artikkel om Nes Venstres ønske om bedre busstilbud i bygda:

Auli er et stort boligfelt i Nes med relativt få jobbmuligheter. Det betyr at en stor del av de som bor der pendler ut av grenda til jobb.

– Venstre ønsker at flest mulig skal benytte seg av kollektivtransport på denne reisa,
Vi vil at det skal bli lettere for beboerne på Auli å reise mot Gardermoen-området med kollektivtransport uten å måtte reise hele veien om Årnes først, sier Sesselja Bigseth

Les hele saken her.

Islamofobi

2011-08-15T02:49:00.000-07:00

Morgenen den 22. juli pendlet jeg med toget inn til Oslo. Som alltid på togreiser, hadde jeg med meg ei bok, og like før endestasjonen hadde jeg lest den ut. Boka er het Islamofobi, og lite ante jeg den morgenen at boka skulle bli høyaktuell innen dagen var omme.

Islamofobi er skrevet av den svenske religionshistorikeren Mattias Gardell. I boka tar han til orde for at antimuslimske holdninger ikke er noe nytt, men tvert imot har eksistert i Europa siden middelalderens korstog.

Avkler myter
Jeg var mindre interessert i islamofobiens historie og mer interessert i hvordan dette tankegodset har vunnet innpass i dag. Gardell har da også kalt kapitlene i boka etter problemstillinger vi er vant til å se debattert i aviser og på nett de siste ti årene: Vold, krig og terrer; demokrati og sharia; ytringsfrihet; slør, slør, slør. Han har også et kapittel som omhandler konspirasjonsteorien Eurabia

Gardell er mest tankevekkende når han avkler myter, plukker fra hverandre rapporter, og setter løsrevne ting i sammenheng. Han viser f.eks. hvordan ideene om fremvoksende antisemittisme blant muslimer har fått slå rot gjennom rapporter basert på feil grunnlag, og hvordan Malmøs Rosengård fikk rykte som et arnested for islamistiske ekstremister etter en rapport som holdt så lavt vitenskapelig nivå at den ikke ville blitt godkjent på laveste nivå ved universitetet.

Den skadelige gruppetenkingen
Det store problemet med islamofobien er at man slutter å se enkeltmennesker og begynner å snakke om grupper eller en religion som en enhet, et vesen.

"Hvordan muslimer er" avgjøres ifølge denne forskjellstenkningen av "islam". I islamofobisk sjargong levendegjøres "islam" stadig, som om "islam" var et vesen med bestemte karaktertrekk og en egen dagsorden. (...) Vi – representanter for det universelle mennesket – som lever våre liv som frie, liberale subjekter, har tilgang til religion som noe vi kan vende oss til for åndelig veiledning, trøst eller fellesskap, mens muslimer er sin religion.

Kritikk
Boka har fått en del kritikker. Noen lar seg provosere av at Gardell bruker betegnelsen "fobi" og vil ha seg frabedt å få en diagnose. Men Gardell setter ingen diagnose, han bruker fobi slik det er brukt i andre ikke-medisinske sammenhenger som f.eks. homofobi og xenofobi.

Andre kritiserer Gardell for å være partisk eller ikke gå inn i det som kan være problematiske sider ved utøvelse av islam. Dermed demonstrerer de at de ikke har skjønt Gardells prosjekt. Han skriver ikke om islam eller islamkritikk, han skriver om islamofobi. Og til tross for hva mange har forsøkt å fremstille det som, så er ikke de to én og samme ting. Gardell forklarer forskjellen slik:

Det er én ting for eksempel å kritisere spesifikke islamtolkninger som misogyne, konservative, homofobiske, virkelighetsfjerne eller hva det måtte være, noe helt annet er det å identifisere nettopp disse islamtolkningene med islam som helhet eller utpeke dem til et uttrykk for "hvordan muslimer er".

Anbefales
Det er dog ikke å si at boka ikke har enkelte problemer eller at visse fremstillinger ikke blir vel bombastiske. Likevel vil jeg anbefale boka til alle som ønsker en innsikt i hvordan islamofobien har fått fotfeste og hvilke vrangforestillinger som ligger i bunn for mye av den konspiratoriske tankegangen rundt Eurabia-debattantene.

Les mer:

Morgenbladet samtalte med Gardell da boka kom på norsk.
Trine Skei Grande skrev en kronikk om islamofobi - den stuerene rasismen- tidligere i år.
Helene Lindquist har omtalt boka og vil ikke stemples som islamofob.
Dagbladet synes Gardell provoserer

Visjon og vilje

2011-08-13T07:08:00.000-07:00

Da er valgkampen offisielt i gang, og det vil nok ramle inn litt valgstoff her på bloggen med jevne mellomrom. Første innlegg ut er vår visjon for bygda mi:

Venstre har ambisjoner for Nes, og vi er fremtidsoptimister.

Vår visjon for kommunen er at Nes skal være den grønne og trivelige bygda hvor det er godt å bo og leve. I Nes skal vi ha det varme lokalsamfunnet hvor mennesker bryr seg om hverandre og hvor den enkelte har frihet til å utfolde seg.

Nes skal være ei bygd hvor det er attraktivt å slå seg ned og hvor man finner tiltrekkende bomiljøer som er tilrettelagt for mennesker i ulike livsfaser. Der andre kommuner har bomaskiner, storsentre og arealkrevende industri, skal Nes profilere seg på det landlige livet. Vi ønsker å ta vare på de grønne grendene og videreutvikle Årnes som det naturlige urbane handelsstedet hvor en variasjon av kulturopplevelser og kafé- og uteliv kombineres med nærhet til elva.

Vi må skape arbeidsplasser som gjør det interessant for mennesker med høyere utdannelse å velge Nes. Mange vil pendle til arbeid i nabokommuner, men ikke alle har anledning til det. Derfor ønsker vi å bygge grønne og kunnskapsbaserte næringer rundt de ressursene som finnes i bygda i dag. Vår fremtidige velferd er avhengig av et mangfoldig og verdiskapende næringsliv.

Venstre er et liberalt parti som setter borgeren først og vi mener at makta skal komme nedenfra. Vi ønsker ei bygd hvor innbyggerne er aktive deltakere på alle felt, og hvor politikernes rolle er å legge til rette for at det gode liv kan leves av alle, uansett livssituasjon.

I programmet vårt kan du lese mer om hvilke verktøy vi vil bruke for å komme dit. Vi har visjoner for Nes og vi har vilje til å gjennomføre dem. Vi håper du deler våre visjoner og ser Venstre som et alternativ.

Nr. 59

2011-08-12T10:55:00.000-07:00

Jeg har stemt.

Noen liker høytideligheten og det seremonielle som er forbundet ved å gå til valglokalet på valgdagen og avlegge sin stemme. Jeg foretrekker å slippe kø og pes på valgdagen, og benytter meg av muligheten til å forhåndstemme.

I år gjorde jeg det dagen etter at forhåndstemmingen åpnet. Og damen som tok i mot valgseddelen kunne fortelle at jeg var den 59ende som har stemt i Nes hittil i år.

59 stemmer på to dager er relativt mye. Og mens jeg på den ene siden er glad over et slikt tegn på stemmevillighet, er jeg også ørlite nervøs for hva det kan bety.

Dette er nødvendigvis stemmer som er avlagt med de siste ukers hendelser friskt i minne. Og de siste meningsmålinger har vist at Ap har gått frem noe kolossalt etter 22. juli. Hvor mange av de 59 stemmene er avgitt i sympati? Ingen, håper jeg.

Jeg håper velgerne er edruelig nok til å se at Arbeiderpartiets medlemmer har vært umenneskelig rammet og at Stoltenberg har gjort en god jobb i tiden etter terroren – men at det ikke forandrer det faktum at partiet lokalt har vist alle tegn på styringstretthet de siste årene. Valget handler ikke om det som skjedde 22. juli - det handler om det som skal skje de neste fire årene. Det håper jeg alle velgere har i tankene når de går til urnene.

Tybring-Gjeddes falske kanossagang

2011-08-11T01:27:00.001-07:00

FrPs Christian Tybring-Gjedde er i alle medier i dag og beklager språkbruk. Det er helt som forventet. Og det lyder temmelig hult.

Tybring-Gjedde ertet på seg en rekke mennesker med Aftenposten-kronikken han skrev sammen med Kent Andersen i fjor.

Hva var galt med norsk kultur, siden Arbeiderpartiet vil erstatte den med flerkultur? Som er rotløshet satt i system og vil rive landet vårt i filler.

Det er språkbruken i denne artikkelen Tybring-Gjedde nå vil beklage. Og bare språkbruken. Han hevder fremdeles at kronikken står fjellstøtt politisk.

Beklagelsen har fått massiv mediadekning og referes og diskuteres ivrig på Twitter. Det er bare å slå fast at FrP delvis har lykkes. For det er vanskelig å se dette som noe mer enn et velregissert mediastunt.

Tybring-Gjedde har vært jaktet på av media helt siden 22/7. Alle ville ha en kommentar om hvorvidt han angret på kronikken eller ei. Men Tybring-Gjedde holdt munn - helt til nå. Det er neppe tilfeldig.

I klimaet umiddelbart etter terroraksjonen ville det vært umulig for Tybring-Gjedde å komme ut med denne uttalelsen uten samtidig å bli angrept fra alle kanter. Samtidig var det opplagt at han før eller senere måtte si noe. Dilemmaet har vært hva.

Tybring-Gjedde er mannen – flankert av Kent Andsersen (likestiller islam med nazi) – som rulles ut i media når FrP vil spille på fremmedfrykten som preger deler av velgermassen deres. Hans rolle er å personifisere xenofobien, og han er en hendig brikke å spille ut når meningsmålingene ramler og det er behov for å mobilisere denne delen av partiet.

Men dette har ikke vært like lett etter ABBs manifest er blitt kjent og fordømt. Tybring-Gjeddes kronikk skiller seg ikke milevidt hverken fra ABB eller Fjordmans ideer om islams påvirkning på Norge. Men Tybring-Gjedde har fått en reddende hånd gjennom debatten om debatten. Man begynte å snakke mindre om hva som ble sagt, og mer om hvordan det ble sagt. Det ble plutselig veldig riktig at alle skulle få si sin mening, bare de sa det på en fin måte.

Dermed kunne Tybring-Gjedde gå ut og si "ja, jeg beklager språkbruken" og fremstå som en passende ydmyk – og samtidig si "men det jeg sa er politisk riktig".

Angrende syndere skal møtes med tilgivelse. Ikke fortapelse, skriver Liberaleren i en Twittermelding.

Men Tybring-Gjedde er ingen angrende synder, han mener fremdeles at mennesker fra andre kulturer ikke hører hjemme i Norge. Han beklager tilsynelatende bare at han la skylden så eksplisitt på Arbeiderpartiet når de nå er rammet så hardt av terroren.

FrP har med andre ord klart å løse dilemmaet om hvordan de kan fremstå sympatisk nok for de som har latt seg sjokkere av det hatefulle grumset som har kommet frem den siste tiden – og samtidig forsikre den xenofobe massen om at de fremdeles kan stemme FrP i trygg forvissing om at partiet fremdeles misliker innvandring og islam. At de attpå til får massiv mediadekning i en tid med borgfred hvor knapt andre enn Ap er synlige er selvsagt en gedigen bonus.

Bare et lite apropos: Sammenlign fjorårets kronikk med dagens kronikk. Hvis du skulle gjette, hvilken vil du si er skrevet av Tybring-Gjedde og hvilken er skrevet av FrPs kommunikasjonsrådgiver ...?

En bjørn i presteklær

2011-08-10T06:34:00.000-07:00

Prosten Huuskonen i Nummenpää fyller femti år, og får en bjørnunge i gave av menigheten:

Ingen sa høyt at den stabeisen av en prost kunne takke seg selv for at han fikk en bjørn i presang. Såpass kunne han tenke ut selv.

Og med det er det klart for Prosten og hans forunderlige tjener, en ny halvsprø fortelling av finske Arto Paasilinna.

Livet er sjelden rett frem og enkelt for Paasilinnas karakterer, og så er det heller ikke for den radikale prosten Huuskonen. Bjørnen leder prosten inn i et forhold, det skrantne ekteskapet rakner, og prosten mister både innbo og gudstro. Han gjør det eneste logiske i en slik situasjon: han tar med seg bjørnen og drar ut i verden.

Dette er, som alle Paasilinnas bøker, en fornøyelig roman med burleske innslag, grepa kvinnfolk og mannfolk med litt skrudde ideer. Har du ikke prøvd deg på Paasilinna ennå, anbefaler jeg at du gir ham et forsøk i høst.

Romanen er oversatt av Ellen Holm Stenersen, som også har kledd flere av Paasilinnas bøker i norsk språkdrakt. Hun blir å møte i samtale med undertegnede i Nes kulturhus til høsten.

Fra gud til Gucci til gærning

2011-08-09T06:18:00.000-07:00

Fra Gud til Gucci av Erling Dokk Holm føltes temmelig irrelevant de første dagene etter terrorangrepet. Boka handler om forbrukersamfunnet og hvordan konsum er blitt ideologi.

Dokk Holm diskuterer forbruket ut fra en forståelse om gjenstanders symbolske makt, og han tar for seg ulike felt som kropp, hjem og politikk. Boka bringer ikke så mye nytt for den som har hatt et snev av interesse for forbrukersamfunnet og vår nærmest ukontrollerte kjøpetrang.

Men så begynte nyhetene om ABBs narsissime å tikke inn, om hvordan han vektla utseendet, og hvordan han forsøkte å konstruere en identitet basert på merker og symboler. Og i lys av disse opplysningene, ble også Dokk Holms bok mer interessant.

I lesningen fikk ABB stå som det ekstreme eksemplet på et individ som forsøker å designe sin egen identitet gjennom tegn og symboler, men som ikke har noen ekte knagger å henge dem på – det er bare ferniss og ingen substans.

Til slutt et sitat fra boka:

De færreste av oss eier vår egen smak. Til det lar vi oss altfor lett omprogrammere, og logrer lydig i semiotisk ekstase når tegnene skifter. Det finnes selvsagt eksempler på forbrukere som tar kontroll over tegn og gir dem sine egen individuelle mening, men det er atypisk. Det typiske er at vi har mistet makten over vårt eget uttrykk, men at vi ikke innser at det er det som har skjedd. Vi innbiller oss selv at vi fortsatt tar valgene.

Da er jeg på Velgerguiden

2011-08-07T12:11:00.000-07:00

For de som ikke har oppdaget det ennå, kan jeg informere om at TV2 laget en velgerguide hvor alle kandidater til kommunevalget er listet opp.

Og nå har jeg omsider fått lagt inn bilde og litt info om meg selv slik at profilen min er oppdatert. Dermed er jeg også offisielt på Velgerguiden.

Farvel Storting - hei-hei hjemmekontor!

2011-08-06T12:24:00.000-07:00

Da er engasjementet i Venstres stortingsgruppe over, og jeg har fått prøve meg som informasjonsrådgiver. Jeg skal ikke påstå at jeg vil savne det å stå opp klokken fem for å pendle inn til Stortinget for å rekke tidligvakta, men bortsett fra en tidlig start har jeg hatt det utmerket i selskap med flotte, liberale mennesker.

Det er sjelden å ha en jobb som slettes ikke føles som jobb, men denne gangen var det virkelig slik. Å tenke politikk, lese om politikk, skrive om politikk er slikt jeg gjør på fritiden fordi jeg synes det er morsomt. Nå har jeg fått gjøre det som jobb og attpå til fått betalt for det.

Men alt må komme til en ende, også det som er morsomt, og nå er jeg tilbake på hjemmekontoret. Og det er jammen ikke så verst det heller! Det er en luksus å kunne kombinere småbarnstiden med arbeid hjemmefra.

Nå har jeg en rekke artikler liggende på vent som må gjøres unna de neste dagene, før det braker løs med valgkamp fra lørdag av.

Spennende tider!

En lykkelig mann

2011-07-31T01:01:00.000-07:00

Den unge ingeniøren Akseli Jaatinen skal bygge bro over Daumannselva i den vesle byen Granbacka. Det går så strålende bra at de høye herrer i byen blir arge og misunnelig og begynner å motarbeide Jaatinen. Det eskalerer helt til Jaatinen blir angrepet av en rasende mobb.

Men de høye herrer i Granbacka har køddet med feil mann. Handlekraftige Jaatinen slår tilbake, ikke med vold, men med kløkt. Istedet for å reise fra Granbacka når broa er ferdig, slik planen var, blir han værende i den vesle byen. Og steg for steg, bit for bit, tar han over byen og river den ut av hendene på de høye herrer.

Dette var ei fornøyelig bok, slik de fleste bøker av Arto Paasilinna er. Han gjør narr av de som misbruker sine stillinger (selv om Jaatinen ikke unnslår seg å gjøre det samme) og han harselerer over livet i finske småbyer. Morsomt er det også at han gir et nikk til en av sine tidligere bøker, når hovmesteren på hotellet forteller om da de hadde besøk av Vatanen, en herremann på reise sammen med en hare (Harens år). Samtidig balanserer forfatteren det hele gjennom å fremhever det store som kan bo i enkeltmennesker.

Arto Paasilinna skrev En lykkelig mann i 1976, men det var først i år at boka kom på norsk. Den er oversatt av Ellen Holm Stenersen, som også har oversatt en rekke andre bøker av Paasilinna. Hun kommer også til Nes til høsten for å fortelle om Paasilinna og arbeidet med å oversette ham. Jeg skal i den anledning være bokbader, så hvis du som leser dette har forslag til hva jeg bør spørre en oversetter om, så legg igjen spor i kommentarfeltet her.

Hvordan én kvinne reduserte kriminaliteten i USA

2011-07-28T11:21:00.000-07:00

I et forsøk på å vende tilbake til litt mer normale dager, kommer her er et bokinnlegg som har lagt på vent siden forrige uke. Da leste jeg nemlig Freakonomics av Levitt og Dubner.

Boka handler kort og godt om hvordan en økonom eller tallknuser kan bringe ny innsikt til sosiale og samfunnsmessige spørsmål ved å se på tallene bak. Det høres kanskje litt tørt ut, men boka er lettlest og befriende fri for drøssevis av tall og utregninger. I stedet stiller Levitt og Dubner spørsmål som hva har en lærer og en sumobryter til felles? Hva er likheten mellom Ku Klux Klan og en gruppe eiendomsmeglere? Og hvorfor bor egentlig narkolangere fortsatt hjemme?

Et av spørsmålene handler også om hva som egentlig skjedde med USAs kriminalitetsbølge. På 80-tallet nådde den amerikanske krimbølgen sitt høydepunkt. Deretter falt tallene drastisk. Hva hendte? Var det nye politimetoder? Mer politi? Strengere våpenbestemmelser? Levitt og Dubner mener det var noe annet som lå bak, og at det kan spores tilbake til én eneste kvinne 20 år tidligere.

I 1973 kom saken Roe mot Wade opp i høyesterett. Den gjorde at det ble lovbestemt rett til abort i hele USA. Før den tid var abort ulovlig bortsett fra i ekstreme tilfeller. Levitt og Dubner lister opp en rekke konsekvenser av at abort ble lovlig, og nevner altså synkende kriminalitet som en av dem.

Levitt og Dubner skriver om USA, og nesten alle eksempler er hentet derifra. Lite lar seg direkte overføre til norske forhild, og det gjør boka mindre relevant for norske lesere. Likevel er den interessant for måten den sammenstiller uvante kategorier, og den lettbente stilen gjør den til passende lektyre en varm sommerdag.

Frilansoppdrag man sier nei til: Studio Skeie

2011-07-25T05:28:00.000-07:00

Jeg har tidligere skrevet bloggen Frilansliv, hvor jeg delte mine erfaringer som frilansjournalist med ferske frilansspirer. Også her har jeg iblant skrevet om frilansing, som da jeg fortalte at Allers trengte frilansere. Den gang anbefalte jeg kunden. Det skal jeg ikke gjøre denne gang.

Studio Skeie ved Kristian Severin Skeie er på jakt etter dyktige frilansskribent. Jeg vil ikke anbefale noen å ta dette oppdraget. Jeg har ingen egne erfaringer med Studio Skeie, likevel vil jeg ikke ønske dette oppdraget på noen. Hvorfor?

1) Han tåler ikke et avslag.
En bekjent var i jobbintervju for en frilansstilling hos Skeie. Det kom frem i intervjuet at med innlagt reisetid og Skeies forventninger om arbeidstid, ville det ikke være mulig for vedkommende å ta jobben. Vedkommende takket derfor høflig nei. Skeies reaksjon var å legge ut en ufin twitter-melding direkte etter intervjuet.

2) Han mangler profesjonalitet.
Desiree Karlsen hadde så godt som fått jobb hos Skeie da hun twitret om at hun så på Paradise Hotel. Like etter fikk hun følgende twittermelding: "Ser av Twitter-kontoen din at du ser på Paradise Hotel, derfor kan du ikke jobbe med oss”.
Slik behandler man hverken kunder eller ansatte.

3) Han viser manglende respekt for menneskers ukrenkelighet.
Da det ble klart at det hadde vært en bombeeksplosjon i Oslo, var dette måten han reagerte på:

Hadde dette vært en eneste feilslått kommentar, hadde det vært ille nok. Men Skeie hadde en hel tirade av usmakeligheter. Skeie har riktignok forsøkt å hvitvaske seg i etterkant, men det faller flatt.

Ellers takk
De to første punktene går på Skeie som oppdragsgiver. Han har et handlingsmønster som gjør ham til en usikker kunde. Han viser manglende respekt for de menneskene han møter i en profesjonell sammenheng, og jeg ville aldri stolt på en kunde som dette.

Det siste punktet får stå for seg selv.

Jeg har vært frilanser i ti år. Jeg har jobbet for en rekke forskjellige kunder, og jeg har også iblant takket nei til oppdrag. Noen ganger fordi betalingen har vært dårlig, andre ganger fordi kunden ikke har vært profesjonell nok. Studie Skeie er et slikt oppdrag som man takker nei til.

Jeg kan derfor ikke anbefale noen frilansere å ta oppdrag for Studio Skeie eller Kristian Severin Skeie.

Liberaleren: Nasjonalistangrep på friheten

2011-07-24T01:58:00.000-07:00

I dag vil jeg anbefale dette innlegget på Liberaleren:

Anders Behring Breivik ønsker å være en martyr for sin sak.
Det er opp til oss å unngå at han blir det. Vi kan slå ring om det moderne, flerkulturelle samfunnet – og gjøre det så inkluderende som mulig. Det vi alle behandles som individer. Med respekt, med rettigheter – og plikter.

Den politiske kampen må fortsette – for de saker, ideer og løsninger vi brenner for. Men uten bruk av vold for å oppnå gjennomslag.

Tankene går til alle de døde, de sårede og deres pårørende

2011-07-23T00:54:00.000-07:00

I går tente vi et lys i vinduskarmen for de 17 døde og utallige sårede etter bombeeksplosjonen og skytingen på Utøya. I dag våknet vi til nyheten om at lyset skinte for så skremmende mange flere enn vi trodde.

Gatene her i Nes er stille, flagg vaier på halv stang, alvoret henger i lufta. Bare lokalavisa her turer frem som om ingenting har hendt og har ikke nevnt den alvorligste hendelsen i vår nyere historie med et ord. Smakløst.

I dag går tankene til alle de som er rammet av gårsdagens grusomheter.

Jeg lar Nordahl Grieg avslutte for meg:

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var –
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem som far.

---

Oppdatert I: Lokalavisa har omsider kommet med en sak om tragedien. De kan heldigvis melde at de to AUF-erne fra Nes som deltok på Utøya er i god behold.

Oppdatert II: Tre av fire AUF-ere fra Nes er i god behold. Situasjonen for en fjerde person er usikker.

Bombe i Oslo - alt vel med meg

2011-07-22T09:31:00.001-07:00

Jeg satt på jobb i Stortinget da bomba gikk av. Vi kjente smellet i bygget rundt klokken ti over tre. Jeg trodde det var dynamittsprengning, mens min kollega trodde det var et salig tordenskrall med lynnedslag. Først da jeg gikk ut av bygget klokken halv fire skjønte jeg at det var noe mer. Lamslåtte folk i gatene, knuste ruter på Karl Johan, svovellukt i lufta, røyk over hustakene, brannalarmer som gikk, politi i gatene. Jeg prøvde å finne ut hva som hadde skjedd da folkemengden plutselig begynte å løpe i flokk. Meget spesiell opplevelse. Jeg har nå kommet meg hjem til Nes.

Fra ærefrykt til ... hjemmekos?

2011-07-20T10:37:00.000-07:00

Det var med en viss ærefrykt jeg inntok sommerjobben på Stortinget. Stortinget er et monumentalbygg. Alvoret sitter i veggen der. Lufta er fylt med norgeshistorie. Jeg traver rundt i ganger og korridorer hvor tiår med stortingsrepresentanter og statsråder har slitt tepper og trapper før meg.

Og så en dag, kanskje var det forrige uke, etter å ha hentet avisene i posthyllene, svingt forbi trappa som leder opp til vandrehallen, gått langs gangen der det pusses opp for n-te gang og rundet hjørnet til gangen der Venstre har sine kontorer – oppdaget jeg at ærefrykten var godt over til en slags fortrolighet. Ja, jeg rent ut gledet meg til å sette meg på avisrommet med en kopp kaffe og gå gjennom dagens mediebilde.

Og sånn går nu sommerdagene.

Når det er sagt: Jeg har ennå ikke blitt så husvarm at jeg har turt å følge Trines råd om å gå meg vill i de underjordiske gangene. Da må jeg pakke nistepakke først, tror jeg ...

Grønne muligheter i Nes

2011-07-10T11:32:00.000-07:00

Nes er i dag en pendlerkommune, men ikke alle har anledning eller ønske om pendle ut av bygda. Venstre setter folk først vil at flere skal ha mulighet til å jobbe nærmere hjemmet dersom de ønsker det. Kortere reisetid gir mindre tidsklemme og en enklere hverdag for familien i tillegg til mindre press på miljø og infrastruktur for samfunnet.

For at det skal bli mulig, trenger vi flere arbeidsplasser. Det får vi ved å satse på et mangfoldig og verdiskapende næringsliv, drevet fram av mennesker med motivasjon og evne til skape noe nytt. Da må vi gjøre kommunen attraktiv for mennesker som er villig til å satse og skape arbeidsplasser. Venstre legger derfor opp til en offensiv næringspolitikk som baner vei for gründere og småbedrifter i Nes. Slik får vi ei levende bygd.

Det er også på høy tid at vi begynner å bygge et miljø for grønn næring rundt de ressursene som allerede eksisterer i bygda. På den måten kan vi samtidig berede grunnen for framtidige næringer. Nes har allerede markert seg med en satsing på fornybar energi ved Hvam videregående skole og med biogass ved Esval. Dette kan vi videreutvikle og gi Nes en identitet som den grønne kommunen med fokus på fornybar energi.

Nes har muligheter og ressurser, Venstre har visjoner og vilje.

Den merkelige hendelsen med hunden om natten

2011-07-04T01:08:00.000-07:00

Omsider har jeg lest den mye omtalte The Curious Incident of the Dog in the Night-time av Mark Haddon.Den har fått mange gode omtaler. Meg traff den sånn midt på treet.

Romanen handler om 15-år gamle Christopher som en natt finner nabohunden død, spiddet til bakken med et greip. Christopher setter seg fore å finne morderen. Aberet er bare at han har Aspergers syndrom, noe som setter en del begrensninger i etterforskningen.

Jeg likte godt måten boka evner å sette leseren inn i hvordan det kan oppleves å ha Asperger. Ved å la Christopher fortelle historien som førsteperson, får vi en dypere forståelse for hva som ligger bak det som fra utsiden kan oppfattes som underlig oppførsel.

Problemet med denne teknikken er at den også gjør at boka til tider blir kjedelig, spesielt når Christopher forklarer hele reiseruta fra Swindon til London nærmest skritt for skritt. Historien er heller ikke nok til å bære hele boka gjennom.

Samtidig er det mye humor og sjarme i boka. Og ikke minst er det alltid moro å lese om en del av England jeg har litt kjennskap til. Og derfor treffer den sånn ca midt på treet. Litt fornøyelig, litt kjedelig.

Døde hvite menn

2011-07-03T05:29:00.000-07:00

Jeg kjøper nesten aldri nye bøker i hardback, men nylig gjorde jeg et unntak for boka Døde hvite menn av den svenske spaltisten Johan Hakelius.

Morgenbladet hadde en omtale av boka i mai, og etter å ha lest den gikk jeg sporenstreks inn på Haugen bok og bestilte boka. Og jeg angrer ikke.

Døde hvite menn er en serie med portretter av tretten eksentriske briter. Her møter vi kjente navn som forfatterne George Orwell og Evelyn Waugh og, for meg, mindre kjente navn som Sir Henry John "Jock" Delves Broughton. Det hele er fornøyelig lesing, som anbefales enten du er anglofil eller ei.

Les mer:

For en mer fyldig omtale, les Morgenbladets versjon.
Dipsolitteraten har også lest og skrevet om boka.

PS: Hakelius kommer til Oslo bokfestival i september.

Pest eller kolera - nei takk

2011-07-02T01:50:00.000-07:00

I gårsdagens Romerikes Blad skriver Steinar Brox at "i politikken gjelder det hele tiden ett av to", og forsøker å fremstille det som at valget utelukkende står om blåblå eller rødgrønne.

Men det er ingen grunn til å velge mellom pest eller kolera.
Du kan velge det friske alternativet: Venstre.

Det handler ikke om den tredje vei, det handler om den riktige veien:
veien som tar oss til et liberalt samfunn der borgerne kontrollere staten, og staten ikke overvåker borgere uten grunn
veien som fører til frihet for enkeltmennesket i et rettferdig fellesskap
veien som bringer oss til likeverd og mangfold, ikke likhet og ensretting
veien som leder til kunnskapssamfunnet hvor dagens og fremtidens utfordringer blir håndtert med kunnskap og innovative løsninger

Du trenger ikke velge mellom pest eller kolera.
Velg Venstre!

Svar til Utdanningsforbundet

2011-07-01T10:42:00.000-07:00

Utdanningsforbundet har utfordret de politiske partiene i Nes om dagens satsing på kunnskapssamfunnet i barnehager og skoler. Her er svaret fra Nes Venstre, ført i pennen av meg:

Svar til Utdanningsforbundet

I lørdagens avis stilte Utdanningsforbundet noen spørsmål til de politiske partiene i Nes om barnehager og skoler. Nes Venstre er glad for at Utdanningsforbundet løfter frem dette viktige temaet og stiller spørsmål ved dagens satsing på kunnskapssamfunnet.

Barnehager er et frivillig tilbud som stadig flere barn tar del i. Venstre mener derfor det er viktig å utvikle kvaliteten i barnehagene, bl.a. gjennom å sikre tilstrekkelig mange kvalifiserte pedagoger. Gjennom kunnskapskampanjen Venstre foretok tidligere i år ble vi oppmerksomme på den utstrakte bruken av dispensasjon for pedagogiske stillinger i barnehagene.

En del av problemet bunner i at det et stor mangel på førskolelærere generelt, og Nes konkurrerer med både Oslo og nærliggende kommuner om førskolelærere. På bakgrunn av dette mener Nes Venstre det er gunstig å ta vare på de gode medarbeiderne som allerede eksisterer i barnehagene i dag. Vi ønsker derfor å legge til rette for at fagarbeidere i barnehager hvor det ikke er nok pedagogisk personale kan videreutdanne seg til førskolelærere.

Utdanningsforbundet spør videre om lærertettheten i Nes. Venstre ønsker en høyere lærertetthet i Nes, men vi tror at det ikke er nok å snakke om lærertetthet alene. Vi må også se på hvordan vi bruker de lærerressursene som allerede finnes i skolen.

Venstre vil at lærere først og fremst skal bruke tiden sin på elever og på planlegging. Vi vil derfor jobbe for å redusere byråkratiet i skolen, både lokalt og nasjonalt, slik at lærere kan bruke tid på undervisning heller enn skjemautfylling. I tillegg mener vi det kan være gunstig å få flere tjenester inn i skolen slik at lærere kan være lærere mens andre kan ta seg av de sosiale utfordringer og det forebyggende arbeidet som i dag ofte har falt over på lærere.

Når det gjelder videreutdanning, deler vi Utdanningsforbundets bekymringer. Venstre ønsker en betydelig større satsing på videreutdanning av lærere enn det vi har i dag. Lærere med høy faglig og pedagogisk kompetanse er selve grunnsteinen i skolen. Flere undersøkelser viser at gode lærere gir tilsvarende gode læringsresultater hos elevene. Det er således åpenbart at vi må satse på lærernes kompetanse dersom vi ønsker å gjøre norsk skole enda bedre, og Venstre har tatt opp spørsmålet om kompetanseheving av lærere en rekke ganger i Stortinget.

Mange av plassene for videreutdanning av lærere blir ikke benyttet, ikke bare her i Nes, men over hele landet. Nesten alltid er det stram kommuneøkonomi som legger hindringer i veien. Venstre mener derfor at staten må ta en større del av denne kostnaden. Vi la senest i fjor sommer frem et representantforslag om å øke den statlige andelen av finansieringen knyttet til videreutdanning av lærere i en overgangsperiode, slik at man får systemet for videreutdanning til reelt sett å fungere. Forslaget falt, så vi løftet problemstillingen nok en gang i spørretimen i november i fjor, og vi vil fortsette å arbeide for at det skal bli enklere for lærere å videreutdanne seg.

Venstre tar skolen på alvor. Derfor drar vi ut og lytter til lærere og skoleledere lokalt. Derfor satser vi på kunnskap og kvalitet i videregående opplæring på fylkesnivå. Og derfor jobber vi aktivt på Stortinget ved hele tiden å vektlegge læreren som den viktigste ressursen i norsk skole.

Tidenes kuleste sommerjobb

2011-06-19T07:28:00.000-07:00

Det har jeg. Intet mindre enn det! Jeg har nemlig fått meg et navneskilt som sier:

Stortingets ansatt
Venstres Stortingsgruppe

Fra og med i morgen skal jeg jobbe med informasjonsarbeid for Venstre på Stortinget. Selve Stortinget tok riktignok ferie forrige uke, men med et kommune- og fylkestingsvalg like om hjørnet blir jeg nok ikke arbeidsledig.

Her kan du lese hva Venstres leder Trine Skei Grande sier om å ha meg rekende på arbeidsplassen sin i sommer.

Trine Skei Grande og undertegnede i Vandrehallen på Stortinget.

Min perfekte mann

2011-06-15T01:00:00.000-07:00

Han hjelper ikke til hjemme
– han vasker huset

Han passer ikke jentungen
– han tar seg av barnet sitt

Han gjør ikke stas på merkedager
– han gjør stas på hver eneste dag

Han passer ikke på meg
– han står ved min side

Han gir meg ikke grå hår i hodet
– han gir meg solskinn på regnværsdager

Jeg har verdens beste mann
– og i dag er det 9 år siden vi ble gift.

Takk for dagene som var og dagene som kommer.

Det må inn i skolen!

2011-06-13T06:44:00.000-07:00

Ragnhild Kristine Olsen, høyskolelektor ved BI, har skrevet en kronikk om det etiske ansvaret vi har når vi tvitrer. Det er en grei nok kronikk som tar for seg den siste tidens Twitter-blødmer, men avslutningen er kjedelig forutsigbar:

Etikk er allerede integrert i undervisningen gjennom RLE-faget. Det er på tide at ytringsetikken blir det også. I tillegg bør kommunikasjon i sosiale medier inn i både norsk og samfunnsfag.

Løsningen er som alltid når vi står over nye utfordringer: Det må inn i skolen!

Er det så gale å innlemme ytringsetikk og sosiale medier i skolen? Nei, selvsagt ikke, og jeg kan enkelt se for meg hvordan disse temaene kan innlemmes i en rekke fag.

Så hva er problemet?

Problemet er at alt skal løses av skolen.
Problemet er alle de gode intensjonene som allerede fyller skoledagen.
Problemet er eroderingen av foreldreansvaret til fordel for skolen som oppdrager.

Jeg sier ikke nei til at disse temaene kan bli en del av skolehverdagen.
Jeg sier nei til automatikken som ligger i frasen "må inn i skolen".

Her er noen eksempler fra de siste årene på hva som "må inn i skolen":

Ytringsetikk og SoMe må inn i skolen, sier Ragnhild Kristine Olsen.
Antidoping må inn i skolen, sier tidligere toppidrettsutøver Tom Erik Oxholmen.
Internasjonalisering må inn i skolen, sier Alf Rasmussen på SIU.
Selvutvikling må inn i skolen, sier Inge Ås.
Jesus/kristendommen må inn i skolen igjen, sier Morten Selven.
Korps må inn i skolen, sier Norsk Musikkorps forbund.
Forebygging av selvmord må inn i skolen, sier Anna Ljunggren.
Ikkevoldelig konfliktløsning må inn i skolen, sier Miljøpartiet de grønne.
Temaer om seksuelle overgrep og trakasseringer må inn i skolen, sier Bekkemellem.

Mye av dette er bra og viktige ting som helt sikkert kan ha en plass i skolen (dog ikke alt ...). Men når vi har en skole hvor hver femte elev sliter med lesing (nesten én av tre gutter sliter med lesing); hvor mange sliter med matte; hvor lærere påpeker at byråkratiet har tatt overhånd og at de ikke lenger har tid til planlegging og knapt får konsentrert seg om undervisning – ja, da mener jeg at vi ikke må være så raske med å ville innlemme stadig nye ting i skolen.

Istedet for litt av alt, la oss ha mye av noe. La skolen være et sted hvor barn og ungdom virkelig lærer å lese og regne og tilegne seg grunnleggende kunnskaper om samfunnet rundt oss. La skolen være et sted hvor barn og ungdom lærer å søke informasjon, tenke kritisk, stille spørsmål.

Og la så foreldre oppdra sine egne barn. La foreldre lære barn folkeskikk, konfliktløsing, sosial kompetanse, religiøse riter, moralske grenser, nettsikkerhet, gode matvaner osv.

Det er nemlig ikke alt som må inn i skolen.
Kanskje burde vi heller begynne å snakke om hva som må ut av skolen?

Høyre om!

2011-06-11T11:26:00.000-07:00

Biblioteket har posesalg igjen, og jeg klarer jo ikke å gå forbi noe slikt. Mannen og puttet 13 bøker i en pose, betalte 50 spenn – og nå må vi snart ut og kjøpe ny bokhylle igjen.

En av bøkene som ble med hjem var Torbjørn Røe Isaksens Høyre om! fra 2008. Jeg kjøpte den utelukkende pga kapittel 6, "Kritikk av liberalismen", men det var et ganske tannløst kapittel. Da fant jeg det mer interessant det Røe Isakensen skriver om ideologi og kravsamfunnet:

Når politikken reduseres til materialisme kobles ideer og politikk fra hverandre. Mantraet blir mer er bedre. Uansett. Ingen spør hvorfor, eller hva som ville skjedd hvis politikernes penger ikke blir delt ut. Staten blir selve Alfa og Omega i debatten, og det sprer igjen myten om at vi bare kan oppnå målene vi ønsker gjennom politiske vedtak. Alle andre deler av samfunnet – medborgerne, det sivile samfunnet, lokalmiljøet, bedriftene – tildeles rollene som annenrangs spillere, underordnet Det Store Fellesskapet.

Dette er tanker jeg selv har gjort meg den siste tiden. Mye vil ha mer, men er det mulig å få nok når forventningene er blitt at Staten skal ordne opp i alt?

Hvorfor velger noen konservatisme?
På barneskolen skulle vi ha fremføringer om politiske retninger, og jeg fikk tildelt konservatisme som tema. Jeg fikk hjem og leste i leksikonet (jada, det var før det allmenne internetts tid) om det konservative, om ønsket om å bevare, om Margareth Tatcher – og selv den gang lurte jeg på hvorfor noen ville velge den retningen.

Og fremdeles lurer jeg nå og da på hvordan unge mennesker kan velge konservatisme som ideologi. De to virker så motstridende.

Røe Isaken gjør på sett og vis et forsøk på å forklare nettopp det når han med denne boka vil lansere en ny konservatisme.

– Konservative vil forandre for å bevare, hevder han, og jeg klarer ikke å la være i himle med øynene idet jeg leser setningen.

Videre tegner han opp konservatismens historie og ideer og skisserer det han mener er veien videre.

Ny konservatisme? Eller ..?
Hva er en ny konservatisme, spør Røe Isaksen, og gir selv svaret:

... en konservatisme som er sterk tilhenger av fellesskap.
Enkeltmennesket lever! Med det må finne tilbake til samfunnet rundt.

Det lyder kjent. Så kjent at jeg må gå til nettsiden til Venstre og dobbeltsjekke det jeg allerede vet. Jo visst. Punkt fire i de ti liberale prinsippene som danner grunnlaget for Venstres politikk, som formulert i prinsipprogrammet fra 2007:

Virkelig frihet forutsetter fellesskap og rettferdighet

Videre skriver Røe Isaksen:

... en konservatisme som er mer for de som trenger det mest.

Noe som er slående likt et av Venstres slagord fra 2005:

Mer til de som trenger det mest

Og så sier Røe Isaksen:

... en konservatisme som tror på en bedre morgendag
Optimisme betyr ikke blind tro på fremskritt, men er en grunnleggende overbevisning om at mennesker kan gjøre verden bedre.

Og da er vi igjen tilbake i Venstres 10 liberale prinsipper:

Liberalismen er optimistisk og alltid underveis
Det liberale samfunnet er alltid underveis og åpent for bedre løsninger, skapt gjennom kraften i de bedre argumenter og gjennom mennesker som får brukt evnene sine. Venstres optimisme er grunnlagt på en sterk tillit til menneskenes skaperkraft og på en tro på at det i fellesskap er mulig å legge grunnlag for frie liv, overalt - for alle.

Det er nesten så jeg er fristet til å si at Røe Isaksen ikke har funnet en ny konservatisme – han har bare forlest seg på det liberale prinsipprogrammet til Venstre. Eller "lille, snille, liberale Venstre" som han omtaler partiet som i boka.

Jeg er 1 av 58616

2011-06-10T10:50:00.000-07:00

Som du kanskje har fått med deg, stiller jeg til valg til høsten. Og jeg er langt fra alene i det. Faktisk er vi 58 616 stykker som stiller til valg. Og det er bare til kommunestyrene. I tillegg kommer 6637 fylkestingskandidater – selv om mange av navnene nok går igjen på begge listene.

Jeg synes egentlig at det er litt imponerende, at vi har rundt 60 000 som er vi villig til å rekke opp hånden og si: "Ja, jeg er villig til å bruke fritiden min på det politiske arbeidet. Ja, jeg er villig til å lese dokumenter, delta på møter, snakke med innbyggerne, være et ombud, stå på for det jeg mener er det beste for samfunnet."

Vil du se hvem andre som stiller til valg? På regjeringens nettsider kan du laste ned et Excel-ark med navn på alle kandidater som stiller til valg til kommunestyrene til høsten. Jeg står oppført som nr. 6513.

På skolebesøk til Auli

2011-06-06T14:14:00.000-07:00

I dag har jeg vært på besøk på Auli skole. Det er i forbindelse med Venstres kunnskapskampanje, og samtidig en del av min egen "dannelsesreise" i Nes, at jeg tok turen til Auli i dag. Vi har som mål å besøke 700 kunnskapsinstitusjoner på 70 dager, og Nes Venstre har fått i oppdrag å ta tre av disse besøkene. Og det har vi nå gjort.

Rektor Øivind Svendsen og inspektør Borghild Solstø ved Auli skole satt av en hel time til å snakke skolepolitikk og det er som alltid utrolig lærerikt og givende. Jeg har fått mange nyttige kommentarer og innspill, som nå er brakt videre til Venstre sentralt.

Politiet som kunstkritikere

2011-06-05T12:10:00.001-07:00

I lørdagens lokalavis, går politiet ut og advarer mot en utstilling med bl.a. graffitikunst. Jeg og mannen har latt oss provosere så mye av denne utidige innblandingen at vi har begått et leserinnlegg som er sendt til avisa. Det er langt, så det spørs om det blir trykket i sin helhet (eller lest til enden av dere ...) :

Politiet som kunstkritikere
Lensmannskontoret i Nes har i årenes løp vist seg som en samfunnsengasjert institusjon som deltar i et godt tverrfaglig samarbeid, og det skal de berømmes for. Men når politiet i lørdagens Raumnes opptrer som kunstkritikere med et ønske om å være kuratorer, har de tråkket langt utenfor sin samfunnsrolle.

Det er graffitiutstillingen "Collaborism" som har vekket politiets harme. I artikkelen omtales kunsten med hermetegn – "kunstverk", "kunstnere" og "kunst". Om det er de to politimennene eller journalisten som velger å sette hermetegn rundt ordet kunst er uvisst, men det viser en nedlatende holdning vi har lite til overs for. Det kunstnerne her har skapt fortjener respekt, ikke fornærmende og uvitende kommentarer.

Vi ser "Collaborism" som et friskt pust i galleriet i Nes kulturhus. Ikke fordi den omfatter graffiti, for slik graffiti vises i utstillingen framstår den tross alt som en noe stagnert kunstform der den i stor grad henter form og farger fra 80-tallets estetikk, men fordi utstillingen byr nesbuene på konseptkunst. Vi er vant til at galleriet i kulturhuset viser et stort spenn av kunstnere med mange ulike uttrykk, men likevel faller det aller meste av det som vanligvis stilles ut inn under kategoriene billedkunst eller kunsthåndverk. "Collaborism" bryter med dette, og nettopp derfor er utstillingen spennende.

Graffitien som politiet bekymrer seg over, er en installasjon som tar i bruk rommet i galleriet på en ny måte og som danner et bakteppe for de andre verkene – fotografier, popart, skulpturer, videoinstallasjoner og lydskulpturer. Den urbane utstillingen får en ekstra dimensjon ved at den vises i landlige Nes gjennom kontrasten som skapes mellom gatekunst og lyden av undergrunn i galleriet og flate åkrer og vinden i trærne når man kommer ut igjen.

Både i kunstmiljøet og utenfor har gatekunstnere og graffitiartister lenge vært akseptert, med britiske Banksy som en soleklar stjerne. Hans politiske og humoristiske kunstverk har hatt stor betydning for graffitikunsten, ikke minst ved at han løftet den ut av 80-talls-estetikken og ga den et dypere innhold. Også her i Norge har vi begynt å se verdien i denne kunstformen, tross årevis med nulltoleranse fra det etablerte samfunnet, og vi har fått våre egne anerkjente gatekunstnere i folk som Dolk og Pøbel.

Man kan selvsagt stille spørsmål ved kvaliteten på "Collaborism". Holder den mål? Enkelte av verkene er svake og når ikke opp om man vurderer dem alene, men som en helhet er dette helt klart et kunstverk, og det helt uten hermetegn. Problemet når politiet nå framstår som kunstkritikere, er at de ikke kritiserer kunsten. De kritiserer utøverne og går langt på vei i å kalle dem kriminelle.

Foseid sier at valget av utstilling er naivt og historieløst. Det er snarere Foseid som er naiv og historieløs i sine uttalelser. Mennesket har tegnet på vegger siden huleboernes tid, de kommer ikke til å stoppe med det bare fordi man unnlater å holde en utstilling eller sette opp en lovlig vegg. Det er også en himmelvid forskjell mellom en pøbel med ei tusjpenn og et markeringsbehov og kunstnere som skaper verk som "Collaborism".

Tagging var opprinnelig en del av den amerikanske gjengkulturen og en måte for gjengene å etablere territorium. Dette har helt klart ingenting med denne installasjon å gjøre. I følge Aasvangen er det spenningen over å kunne bli tatt av politiet som driver noen av taggerne. Hvis de har rett i det, har nok Aasvangen og Foseid selv bidratt til å øke risikoen for tagging i nærmiljøet med dette utspillet mer enn det kunstustillingen har gjort. Selv tror vi at ustillingen har potensiale til å motvirke hærverk, fordi den kan inspirere taggere til å bli skikkelige graffitikunstnere og slutt med de heller pinlige taggene man ser rundt omkring.

Et verk som "Collaborism" krever mye planlegging, skisser og eksperimentering før det endelig kunstverket tar form. Det er med andre ord den samme kreative prosessen som ligger bak som brukes av de kunstnerne politiet tydeligvis betrakter som "ekte". Politiet er dermed reaksjonære når de går ut og advarer mot graffitikunst, og de to herrene Foseid og Aasvangens hinting om at kultursjefen burde rådføre seg med politiet før en utstilling er intet mindre enn latterlig. Kunstens rolle er å utfordre og opprøre, å mane til ettertanke, til refleksjoner, å kommentere og sette spørsmålstegn ved samfunnet vi lever i. Politiets rolle er å opprettholde lov og orden. De to er ikke nødvendigvis kompatible. Og vi lever heldigvis fremdeles i et fritt og åpent samfunn hvor politiet – vanligvis – ikke blander seg inn i hvilke kunstverk som skal vises eller ei.

Sesselja Bigseth og J.R. Baker
05.06.2011

Herlige Årnesdager!

2011-06-04T10:36:00.000-07:00

Abid Raja kom og kastet glans over lanseringen av jubileumsboka vår "Visjon og virkelighet - Venstre i Nes i 100 år". Her sammen med stolt forfatter og leder av Nes Venstre, Øystein Smidt.

Ingen Årnesdager uten tivoli og karuseller! Og været var ikke noe å klage på!

På stand for Venstre: jeg sammen med Abid Raja og Øystein Smidt.

Flere bilder fra Årnesdagene finner du her.

Location, location, location ...

2011-06-04T08:42:00.000-07:00

Et bilde sier mer enn tusen ord ...

Abid til Årnes

2011-06-03T10:10:00.001-07:00

Abid Raja – Venstrepolitiker og 71 grader nord-deltaker – har takket ja til å kaste litt glans over boklanseringen til Nes Venstre i morgen.

Vil du treffe Abid – eller meg! – så ta turen til Årnesdagene, du også!

Allers trenger frilansere

2011-06-03T01:26:00.001-07:00

En av mine gamle kunder, Allers, er på jakt etter frilansere til human touch-historier.

Mine erfaringer med Allers er bare av det gode, så jeg anbefaler dem gjerne. Jeg skrev for dem senest i fjor sommer, før jeg gikk ut i permisjon. Og hadde jeg ikke vært i permisjon og med en forestående sommerjobb å gå løs på, hadde jeg nok kontaktet dem igjen. Frilanskontaktene har vært svært hyggelige og de betaler bra.

Hvis du holder til utenfor hovedstadsområdet, er det bare en fordel. Allers skriver om mennesker i hele Norge, så vet du om noen tøffe eller kreative damer med spennende historier i ditt område, er det en god mulighet Allers ønsker å høre om dem.

Hele utlysningsteksten finner du her.

På tide med et regimeskifte

2011-06-02T05:25:00.000-07:00

Venstre har ambisjoner for Nes, og vi er framtidsoptimister.

Når Nes Arbeiderparti kaller valgprogrammet sitt for traust, er det et klart tegn om at det er på tide med et regimeskifte i kommunen. Venstre vil mer, men ikke mer av det samme. Vi har ambisjoner for Nes, og vi er ikke redd for nytenking.

Vi legger i disse dager finpussen på det som vil bli et framtidsrettet program for Nes. Venstre mener at vår framtidige velferd er avhengig av verdiskapning, derfor legger vi opp til en offensiv satsing på en kunnskapsbasert næringsutvikling. Videre vil vi bygge kunnskapssamfunnet, og den jobben starter i skoler og barnehager. Vi i Nes Venstre skal også styrke vår utrettelige kamp for et bedre tilbud innen kollektivtransport, og vi vil være en pådriver for gjennomføring av klimaplanen. Ikke minst mener Venstre at makta skal komme nedenfra. Vi setter folk først og legger derfor opp til at innbyggerne skal få større innflytelse på utviklingen av kommunen enn i dag.

Dagens styre med Ap i førersetet viser klare tegn på å være like styringstrøtte lokalt som nasjonalt. Det er på tide å gi dem en pause. Venstre står klar med visjoner og vilje.

Boka er straks ferdig!

2011-05-28T05:46:00.000-07:00

Nes Venstre fyller 100 år i år, og i den anledning har vi skrevet ned lokallagets historie i boka Visjon og virkelighet – Venstre i Nes i 100 år.

Boka tar leserne med på en reise fra maktens tinder til skyggenes dal – og tilbake i lyset igjen. Det er likevel ikke bare Nes Venstres historie som omtales, men også den politiske utviklingen i Nes de siste 100 årene. Visjon og virkelighet – Venstre i Nes i 100 år er dermed blitt et bidrag både til bygdehistorien og partihistorien.

Boka er nå trykket og til innbinding, med levering mot slutten av uka. Akkurat i tide til boklanseringen lørdag under Årnesdagene!

Dårlige utsikter

2011-05-27T08:56:00.001-07:00

Marie-Sabine Roger kom i fjor ut med den småsjarmerende boka Å telle duer, og det var med forventninger jeg tok fatt på årets bok, Lyse utsikter. Den anbefales dog ikke videre.

Forlaget skriver:

"Lyse utsikter er en varm skildring av fire venner på jakt etter kjærlighet og tilhørighet – en moderne roadmovie fra den franske landsbygda"

Hadde det vært romanen jeg leste, skulle jeg ikke klaget. Men Lyse utsikter kan bedre beskrives som manipulert sjarmerende enn ekte sjarmerende. For meg opplevdes det som om forfatteren bevisst trykker på knapper som er ment å vekke følelser – men fordi det gjøres så overtydelig, faller det igjennom. I tillegg er det ikke noen videre historie å snakke om, og resultatet er en heller slett roman som neppe har noen lyse utsikter om å bli stående i litteraturhistorien.

Jeg kaster inn håndkleet

2011-05-20T01:26:00.000-07:00

... og hopper av novelleutfordringen.

Det viser seg at selv små noveller kan bli for mye i en hektisk hverdag, så for å fri meg selv fra dårlig samvittighet, setter jeg nå strek. Lykke til med utfordringen til dere som fremdeles henger med!

Travle dager

2011-05-15T06:51:00.001-07:00

... og lite tid til blogging.

Det er hektisk når man er spebarnsmor, jobber deltid, skal være med å ferdigstille en jubileumsbok, skrive valgprogram, delta på møter, og arrangere kunnskapskampanje lokalt.

Derfor blir det litt lite tid til blogging om dagen.
Men jeg lever, leser og har det bra!

"Barnas bok" er ikke mors bok

2011-05-05T04:08:00.000-07:00

I dag har jeg gjort noe jeg sjelden gjør: Jeg har lagt bort ei god bok.

Det er A.S Byatts murstein The Children's Book som har blitt forvist tilbake til bokhylla. Boka er for så vidt bra, den. Byatt har lagt ned et vell av research i tidsepoken hun beskriver, og hun gir meg lyst til å lære mer om perioden. Jeg liker settingen, og jeg liker selvsagt at hun bl.a. skriver om en forfatter og hennes familie.

Så hvorfor legger jeg den bort?
Feil bok til feil tid. Eller kanskje rett bok til feil tid.

Etter 150 sider hadde jeg fremdeles litt problemer med å finne historien i romanen. I tillegg er The Children's Book ordrik. Og da mener jeg ikke bare at den er en murstein. Byatt har lesset på med ord, noe som gjør dette til en bok man kanskje helst bør lese i rolige stunder i sofakroken eller i late dager på ferie. Det var i alle fall ikke en bok å lese på sengekanten når man fremdeles driver med nattamming.

Jeg håper å ta den frem igjen når vesla sover natta igjennom og jeg igjen har mer tid til lesing. Men til den tid tror jeg at jeg får satse på lettere litteratur.

Boka er oversatt til norsk av Merete Alfsen (hun som har oversatt mange av Alice Hoffmans bøker) og har fått tittelen Barnas bok.

Slikt kan man like!

2011-05-02T05:45:00.000-07:00

Mens andre er opptatt av nyhetene om at Osmaba Bin Laden er død og gravlagt til sjøs, er jeg mer opptatt av denne nyheten:

Venstre vinneren - Frp taperen

Det er Dagsavisen som skriver dette, etter at nettstedet Poll of Polls har kåret Venstre til vinneren av meningsmålingene i april.

En overskrift helt i tråd med mitt verdensbilde, og en jeg gjerne ser brukt igjen og igjen de neste månedene frem mot valget.

Og da er det selvsagt gledelig å se at den første målingen publisert i mai gir Venstre 6 prosent oppslutning. Dette går riktig vei!

Kick-off for kunnskapskampanjen

2011-05-01T06:02:00.000-07:00

Torsdag hadde Akershus Venstre kick-off for kunnskapskampanjen på stortinget. Jeg tok med meg vesla (tidlig krøkes og alt det der ...) og dro inn til Oslo for å høre Trine Skei Grande fortelle om kunnskapssamfunnet og vårens kampanje.

– Vi skal ikke bare jobbe med de store linjene. Vi skal se de små menneskene i de store sakene. Når vi drar ut på besøk i forbindelse med kampanjen, er vi der for å lytte, ikke for å fortelle hva vi mener, sa Skei Grande.

Du kan lese mer her.

Om omskjæring av guttebarn

2011-04-26T02:54:00.001-07:00

Det pågår nå en debatt om hvorvidt omskjæring av gutter skal skje for statens regning, og om hvorvidt det bør skje i det hele tatt. Jeg skulle skrive et svar i innlegget på Liberaleren, men kjente det vokste frem et eget innlegg om dette, så jeg tar det her på bloggen.

Barnets rett til egen kropp
Det diskuteres litt hvorvidt omskjæring av gutter bør kalles kjønnslemlestelse eller ei, og om det i så fall forringer kampen mot kjønnslemlestelse av jenter og kvinner. Omskjæring av guttebarn er mindre drastisk enn omskjæring av jentebarn. Det gjør det likevel ikke mer riktig.

Vi behøver ikke kalle det kjønnslemlestelse i denne sammenheng, jeg er ikke opptatt av begreper akkurat nå, men jeg er opptatt av individets rett til å kontrollere egen kropp. En baby eller et barn er et individ, like fullt om de ikke har mulighet til å si ja eller nei til om de ønsker en omskjæring. Og nettopp denne mangelen på å kunne uttrykke hva de ønsker, tilsier at omskjæring ikke bør finne sted på minderårige. Du kan ikke gro tilbake en forhud (selv om noen forsøker), men du kan velge å fjerne den som voksen.

Trygghet kontra nødvendighet
Argumentet for at omskjæring nå skal skje på statens regning i helseforetakene, er det stadig tilbakevendende, kan-brukes-til-alt argumentet om trygghet.

– Vi vil sikre at dette blir gjort på en forsvarlig måte også i Norge, og vi vil at det skal tilbys uten kostnader for foreldrene, sier statssekretær Tord Dale (Ap) i Helse- og omsorgsdepartementet.

Det er et argument man kan ha stor forståelse for. Selvsagt ønsker man at det skal gjøres mest mulig forsvarlig når små barn skal skjæres i. Men hvorfor skal vi akseptere at små barn skal skjæres i uten at det foreligger medisinsk årsak til det? Religiøse og kulturelle grunner er ikke sterke nok. Individets absolutte rett til egen kropp er viktigere.

Forhud er en erogen sone
En del argumenterer for at det "ikke er så farlig", at det "bare er en hudflik", at det "er rensligere". Av disse argumentene er det bare sistnevnte som har en reell verdi, og da kun i de tilfellene hvor forhud er for trang og det dermed er en medisink grunn til å gjøre dette snittet.

For noen er det kanskje absurd at jeg som kvinne skal gå ut og forsvare forhuden, og kanskje enda mer absurd når jeg sier dette: forhuden er ikke bare en hudflik, forhud er en erogen sone. Det er ikke å si at menn som er omskåret ikke har seksuell nytelse, selvsagt har de det. Men mange menn opplever i tillegg intens nytelse fra denne hudfliken så mange er parat til å forkaste. Når vi vet at forhud er en sterkt erogen sone, hvilken rett har da voksne til å fjerne denne fra barnet etter eget forgodtbefinnende?

– Ved feil kan man ikke straffeforfølge noe, sier statssekretær Tord Dale.

Slik argumenteres det for at det nå skal bli en oppgave for helseforetakene å omskjære barn uten medisinsk grunn. Men nettopp denne setningen burde satt i gang noen varselsklokker. Feil? Hvorfor skal vi i det hele tatt godta at det å unødvendig fjerne forhuden på barn er en akseptert praksis?

Også leger gjør feil
VG skriver at regjeringens forslag legges frems etter at det er avdekket at mange barn er blitt skadd etter omskjæring av ufaglærte. Det er å håpe at en lege ville gjort jobben bedre, men det er dessverre ikke nødvendigvis slik.

Jeg har i tidligere dager selv sett hvordan en vakker penis ble skakk og skjemmet etter fjerning av forhud (gjort av medisinske årsaker på en mann i voksen alder). Vedkommende opplevde at operasjonen ble gjort som venstrehåndsarbeid (noe resultatet også vitnet om), antakelig fordi den ikke opplevdes som viktig av legen med skalpellen i hånden. Det var jo bare litt forhud? Men for mannen hvis forhud nå var borte, opplevdes det som veldig viktig. Ikke bare var en erogen sone fjernet, vedkommende skammet seg nå over egen penis.

Nei til omskjæring av barn
Det faktum at det finnes utallige nettsider om hvordan man skal rette opp en dårlig omskjæring eller hvordan man skal få tilbake en form for forhud, vitner om at det å fjerne forhuden ikke er så likefrem som mange vil ha det til.

Jeg mener at fjerning av forhud på barn kun bør utføres i de tilfellene hvor det er medisinsk nødvendig. Og jeg mener at leger bør gå til denne oppgaven med det alvoret den fortjener: det er ikke "bare en hudflik", det er et inngrep i barnets kommende seksualliv.

Om å måle litterær kvalitet

2011-04-24T07:51:00.001-07:00

– All this pitting of sex against sex, of quality against quality; all this claiming of superiority and imputing of inferiority, belong to the private-school stage of human existence where there are 'sides', and it is necessary for one side to beat another side, and of the utmost importance to walk up a platform and receive from the hands of the Headmaster himself a highly ornamental pot. As people mature they cease to believe in sides or in Headmasters or in highly ornamental pots.

Virginia Woolf in
A Room of One's Own