Tuesday, January 21, 2014

Heller humørløs enn historieløs



Asylsøkeran kryr som lopp og lus
og bur i forsamlingshus
Der det va dans musikk og ville fan
er det bønnestund fem gong fer dag`n

Teksten over skal være del en nyere omskriving av en tidligere låt av Rotmo, og hvis du ikke tolker teksten over som «en frimodig og rå tekst i en folkelig tradisjon», er du i følge Hans Rustad humørløs. Rustad snakker om tradisjoner, men viser samtidig en manglende forståelse for historien. Når Rotmo sammenligner asylsøkere med lopper og lus, overskrider han ikke bare meningen i den opprinnelige låten, men plasserer den nye teksten, kanskje uvitende, i en blodig tradisjon.

Ved å sammenligne mennesker med lopper og lus, bruker Rotmo et velkjent grep som vi kaller umenneskeliggjøring eller dehumanisering. Dehumanisering handler om at man fjerner det menneskelige ved et individ eller en gruppe og framstiller det som noe annet: et dyr, et insekt, en utgiftspost. Dette er et psykologisk grep som blant annet gjør det mulig for den enkelte å overskride sine etiske grenser. Derfor ser vi også at dehumanisering er hyppig brukt i krigs- eller konfliktsituasjoner.  Ved å sammenligne et menneske med en gnager eller en sykdom gjør man det lettere å forsvare overfor seg selv hvorfor man skader eller dreper et annet menneske. Det gjør det også lettere for sivile å godta når urett blir begått.

Når vi aksepterer at mennesker blir sammenlignet med utøy, er vi et skritt nærmere å akseptere at disse «andre» behandles annerledes enn oss selv. Eksemplene er mange og de er fæle.
Da europeerne koloniserte Amerika, ble urinnvånerne kalt villmenn; de var ikke riktig mennesker, ikke som de hvite, kristne som inntok landet, og ergo hadde de heller ingen rettigheter i den hvite manns øyne. Bedre gikk det ikke for afrikanere i møte med europeere. Svarte ble sett på som apelignende vesener, som undermennesker, og veien derifra til å bruke dem som slaver var da heller ikke lang.

Eksemplene blir hverken færre eller bedre når vi ser til vår egen tid. På Balkan ble motstandere demonisert. I Rwanda ble tutsier kalt for kakerlakker, kvinner sammelignet med seksuelle våpen ute etter å ødelegge Hutu-mannen. I Sudan har svarte i Darfur blitt sammenlignet med dyr eller sykdommer. Listen bare fortsetter. Betente konflikter som er gjort verre gjennom å umenneskeliggjøre motstanderen. Konflikter som til sammen har tatt flere millioner liv, ført til hundre tusener av voldtekter, drevet folkemasser på flukt.  

Det er lettere å tråkke på en kakerlakk enn å drepe et barn, det føles bedre å utrydde en sykdom enn et menneske.

Men hva har alt dette dystre i vår nære historie med Rotmos lille vise å gjøre? Mener jeg å antyde at de som traller med om at asylsøkere er som lus, er avstumpede sjeler som har en mp3-spiller i den ene hånda og en machete i den andre? Selvsagt ikke.

Men når Rotmo bruker ord som lopper og lus om mennesker, skal vi vite at det skjer i en tradisjon som har vel så mye med krigspropaganda å gjøre som med folkelige viser. For hva sier ordene? Jo, vi kjenner lopper og lus som blodsugende parasitter som i verste fall kan spre smitte. De kan klø og irritere og er utøy som vi nødig vil ha i hus. Bruken av ordet «kryr» bringer tankene hen på invasjoner, at vi er befengt med utøyet. Og kryr det av lopper og lus, vil vi gjerne bli kvitt dem.

Når vi sammenligner våre medmennesker med rotter, med pesten, med en utgiftspost, begynner vi å se dem som noe annet enn oss, som noe vi må beskytte oss mot. Vi plukker fra dem deres menneskelighet og deres individualisme, vi begynner å lete etter måter å sette opp skiller som holder «dem» borte fra «oss».  

Vi skal være glad for at vi lever i et samfunn der vi reagerer på dehumanisering, ikke med latter, men med avsky.