Sunday, September 8, 2013

Om sorg, tabu og kvinners stemmer



Er det tabu å miste et foster?

Min historie
For fire uker siden mistet jeg barnet jeg bar. Jeg skulle vært tretten uker på vei, vi hadde passert den magiske 12-ukers grensa, og vi forberedte oss på å fortelle familie og venner den glade nyheten. Først skulle vi bare en tur innom Riksen på ultralydkontroll, på grunn av alderen min. Vi gikk inn med latter og spenning, vi kom ut med tårer og sorg.

Vi skjønte raskt at noe var galt. Veldig galt. For det var intet foster med bankende hjerte å se. I stedet måtte legen lete, og når han endelig fant fosteret, så var det ingen tvil. Det var så altfor lite, så altfor stille og så altfor dødt.

I alt det vonde er dette det mest smertefulle – bildet av den lille så helt alene der i mørket. At han hadde gått bort uten at vi visste det.

Livet hadde gitt opp fem uker tidligere, da den lille var bare seks uker og to dager gammel. Nesten like lenge som han hadde levd, hadde han lagt død inne i meg.  I løpet av noen korte minutter ble alt snudd på hodet for oss. Drømmer, forventninger, og glede måtte vike plass for sorg, smerte og fortvilelse.

Den magiske 12-ukers grensa
Det ble en lang, tung helg, og både da og siden har jeg tenkt mye rundt som kalles MA – missed abortion, eller spontanabort uten utstøting - og å miste et foster. Ikke minst har jeg tenkt mye på denne sedvanen som sier at man ikke forteller om en graviditet før man har passert tolvte uke og første trimester er over.

Hvorfor er det slik at så mange av oss velger å ikke fortelle om en graviditet før etter 12. uke?

– Det er veldig individuelt når gravide føler de har lyst til å fortelle den gode nyheten, men mange venter til uke 12. Det er fordi abortrisikoen er størst fram til uke 12, forteller privatpraktiserende jordmor Ingeborg Lagergren i en artikkel hos Klikk.no

Underforstått så velger mange ikke å dele nyheten om graviditet før man vet at den ikke ender i spontanabort. Men hvorfor er det slik?

Tabu og skam
I fjor skrev Susanne Kaluza et sterkt innlegg på bloggen sin om sin egen opplevelse ved å miste et barn i svangerskap, et innlegg hun kalte Den hemmelige sorgen. 

«Jeg mener vi må ta vekk skammen og tabuene knyttet til noe som rammer mellom 25 og 50 prosent av alle norske par.»

I de første ukene etter MA-en tenkte jeg at Kaluza tok feil. Jeg delte min historie – og fikk flerfoldige historier tilbake. Kvinner som hadde opplevd det samme, eller lignende, delte sine fortellinger uten skam eller sjenanse. Og de var mange. Flere enn man tror før man selv opplever det. Men folk delte, og jeg tenkte at jo, Kaluza tar feil: det er ikke tabu som gjør at vi så sjelden hører noe om dette som rammer så veldig mange kvinner og par, det var bare det at det er så sårt og privat at man ikke snakker om det i utide.

Mon det. Mon om det ikke var jeg som tok feil.


Hvorfor frykter vi sorgen?
For en måned er gått, og jeg opplever selv at jeg holder tilbake, at jeg ikke er villig til å dele at det fremdeles gjør vondt, at jeg ennå ikke er over det. Og jeg undres, er det sorgen som tabu som gjør at jeg holder tilbake eller er kan det skyldes at dette er så sterkt knyttet til kvinners underliv?
Jeg tror det er begge deler.

Når vi velger å holde en graviditet hemmelig i frykt for at den skal avsluttes før tiden, sier det noe om lengsler og forventninger knyttet til en graviditet. Men det sier også noe om hvordan vi tenker om sorg.

Sorg som tabu
Hvorfor er vi så redde for å dele det som gjør vondt? Hvorfor frykter vi andre menneskers omtanke når vi står i en eksistensiell krise? 

Jeg vet ikke hva det skyldes, om det er ubehaget ved å skulle være til bry, det private i at ens sorg nærmest blir gjort offentlig, eller at vi i vårt samfunn synes å ha gjort sorgen til et tabu.

For det er påfallende at nordmenn legger ned roser og tenner lys for fremmede mennesker som dør etter voldshandlinger, samtidig som så mange sørgende forteller at mennesker de kjenner krysser gaten for å slippe å møte dem i sorgen.

Det gjør godt å dele
Og likevel: Vet vi hva vi gir avkall på når vi holder en graviditet hemmelig? Er vi beredt til å stå alene om det verste skulle skje?

Jeg opplevde at sorgen ikke kunne være bare min egen. Jeg kunne sørge sammen med min mann, men jeg hadde også behov for å søke ut, sette ord på det som hadde skjedd til andre, og ikke minst å anerkjenne den vesles korte, men for oss betydningsfulle, liv. For meg ble det en dobbelt byrde å skulle fortelle, fordi jeg først måtte fortelle at jeg hadde vært gravid, for så å fortelle at barnet døde.

Jeg har lært at om vi skulle vente barn igjen, vil jeg dele nyheten med en gang. Jeg vil ikke frata meg selv den gleden det er å kunne dele gode nyheter, jeg vil ikke holde mine drømmer og forventninger for meg selv. Jeg vil fortelle hele verden at jeg er gravid.

For da vet jeg at jeg står sterkere om vi igjen skulle miste. Da vet jeg at jeg kan støtte meg på de som er sterkere enn meg i øyeblikket. Da vet jeg at jeg ikke behøver skjule sorgen fordi jeg hadde skjult gleden.

For det har vært vondt å miste, men ikke vondt at andre vet. Jeg sitter som eneste kvinne i redaksjonen, men opplevd uventet støttet da jeg delte det som hadde skjedd. Det kom blomster på døra, forståelse for at produksjonsnivået sank en periode, og igjen – historier ble delt.

Det var godt å dele – og det er ikke rart at jeg tenkte at tabuenes tid var over for dette temaet.

Det var de ikke.

Hvorfor jeg ikke deltar på valgvake
I morgen er det valgdag med påfølgende valgvake. Jeg kommer ikke til å delta. Jeg har gledet meg til å delta på ei skikkelig valgvake i lang tid, men i morgen kommer jeg til å sitte hjemme.  

Hvorfor? Fordi jeg mistet et barn for fire uke siden.

I denne valgkampen har jeg sviktet. Jo, jeg har gjort et minimum av ting – stått på stand, sendt postkort, delt ut brosjyrer – men jeg har gjort langt fra det jeg både hadde tenkt å gjøre og det jeg konkret hadde lovet andre å gjøre. Det ligger en skam forbundet med det også.

Jeg trodde jeg skulle være sterkere. Jeg trodde smerten skulle gi seg raskere. Jeg hadde ikke tatt med i beregningen at dette er en ekte sorg med et reelt tidsforløp. Og jeg hadde slett ikke tenkt over der fysiske.

Det unevnelige
For jo, jeg tror at det å miste et barn i løpet av graviditeten er tabubelagt og ja, jeg tror det er knyttet til det kvinnelige aspektet.

Å miste et foster handler om rier, blod, slimhinner, klumper, fostervev, livmor, skjede, bind. Det er ille nok i seg selv, og vi kan til nød tåle å høre at noen opplevde smerter eller at man blør. Men ingen forteller at du kan blø så mye at du spyr og er nær ved å besvime; ingen forteller deg om irrasjonelle ønsker om å bevare det døde barnet inni deg for alltid; ingen forteller deg at du kan vurdere neste graviditet når du sitter på toalettskåla og støter ut ditt døde barn.

Og det vi ikke snakker om
Men det stopper ikke der. Det er ikke nødvendigvis ferdig når aborten er over. For så kommer alt det andre man ikke snakker om.

Som at sorgen varer ved selv om man inderlig godt vet at foster dør fordi de ikke er levedyktige.

Som at neste menstruasjon ikke bare vil være kraftigere enn vanlig, men være fylt av klumper som sender tankene rett tilbake til den vonde dagen da du begravde ditt høyt ønskede barn i kloakken.

Som at det å ha sex etter en abort kan få deg til å gråte fordi det minner deg om barnet som ikke lenger finnes.

- Har du mensen, eller?
Hvorfor snakker vi ikke om dette? Mine opplevelser er langt fra allmenngyldig, noen går greit videre fra en slik episode, andre faller tyngre enn jeg gjorde, men jeg er uansett rimelig sikker på at vi er flere der ute som opplever tiden etter en spontanabort som vanskeligere enn vi gjør uttrykk for. Hvorfor er det slik?

Jeg tror det handler om at vi fremdeles kvier oss for å snakke om det fysiske ved det å være kvinne. For det blir ikke mer fysisk eller mer kvinnespesifikt, det å abortere. Det berører nesten alle av vårt samfunns store tabuer: død, sorg, blod og ikke minst - kvinners underliv.

I fire-fem-seks dager nesten hver eneste måned i rundt 35 år av livet, har nesten hver eneste kvinne mensen. Likevel snakkes det knapt om.  Bortsett fra de kliniske fremstillingene i endeløse bind- og tampongreklamer, hvor kvinner visstnok blør lyseblått, eksisterer ikke mensen knapt som et fenomen. Unntaket er når det brukes for å latterliggjøre kvinner som ikke er redd for å gi skarp beskjed: «Har du mensen eller?»

Derfor
At en så allmennkvinnelig opplevelse fremdeles behandles som et tabu, sitter ikke godt hos meg. At jeg kvier meg for å innrømme at dette fremdeles er vanskelig for meg, føles heller ikke riktig. Når jeg startet dette innlegg, hadde jeg tenkt å skrive et kort innlegg om mitt eget tap med tittelen «Hvorfor er vi redd sorgen?». I stedet oppdaget jeg at jeg i 2013, når vi feirer 100 år med stemmerett for kvinner, slett ikke synes det er greit at vi fortier kvinners stemmer på noen av de mest basale punktene. 

Derfor deler jeg min historie. Fordi jeg så gjerne skulle visst at du kan starte utstøtingen før du har satt fire Cytotec i skjeden. Fordi jeg jeg gjerne skulle visst at første mens etter en abort er fæl og kan få deg til å bryte sammen i gråt. Fordi jeg gjerne skulle visst at sorgen er ekte og den er langvarig og den gir katta i valgkamp og valgvaker.

For fire uker siden mistet jeg barnet jeg bar på.

Og det gjør pokker så vondt.