Tuesday, November 15, 2011

Viktigheten av et firkantet bord


It's uncomfortable sitting at a round table: your elbows aren't resting on anything and you can't lean on them to rest from writing, and while you're writing they're sticking out into nowhere, and if you don't notice that right away you tell yourself, "I don't know what's wrong with me, I'm tired," and it's because your elbows aren't resting on the table.

Marguerite Duras
How and why to Write

Monday, November 14, 2011

Elskede lille blomst

Blant bøkene jeg rasket med meg fra bibliotekets gratishylle med lyrikk, var Elskede lille blomst av Inga Ravna Eira.

Forlaget skriver:

"Elskede lille blomst" er ei bok i diktform. Med få ord beskrives graviditet og fødsel. Dette er et tema som tidligere ikke er beskrevet så åpent og med så dype følelser i samisk skjønnlitteratur.


Fødsel som motiv
En fødsel er en dypt personlig, men samtidig universell, opplevelse. Med et slikt potent utgangspunkt er det overraskende at fødsler ikke dukker opp oftere i lyrikk og prosa. I stedet er fødsel et nærmest fraværende motiv i litteraturen, med mindre den fares over med harelabb.

Jeg likte derfor konseptet til Eira og var spent på utførelsen. Diktet går gjennom hele boka, med korte strofer på hver side, ofte ikke mer enn to linjer, sjelden over fire.

Det starter med lengselen etter et barn:

Sårt
var savnet
etter deg

hvorpå vi følger jeg-et i diktet gjennom svangerskapets forventninger:

Det fineste
jeg vet
er å lytte til ditt
lille hjerte

og fødselens smerter:

Jeg stønner
trykker
presser

Uforløst
Formen, med de korte, hogde versene, passer godt til temaet. Når riene står på som verst, er det ikke stort mer enn dette tankene rommer. Resten er 100% kropp, røde smerter og en indre stillhet.

Dessverre makter ikke Eira å løfte språket til den poetiske høyden jeg skulle ønsket. Strofer som:

Skjønner ikke helt
hvordan jeg kan
romme to

er ikke poesi, det er en platt setning som ikke rommer det magiske i å bære et menneske inni seg. Potensialet er stort, men forblir i stor grad uforløst.

Sunday, November 13, 2011

Bøkene ingen ville ha

Først en innrømmelse: Jeg er ikke spesielt glad i lyrikk.

En sjelden gang kan jeg snuble over et dikt som treffer en nerve, men som oftest gir diktlesing meg svært lite. Likevel forsøker jeg å lese dikt, gang på gang, i håp om at denne gangen skal jeg ta poenget og oppdage lyrikkens gleder. For språkinteresserte mennesker må jo like dikt, eller hva ..?

Men jeg er helt klart ikke alene i å mangle entusiasme for lyrikken. Det ble tydelig da biblioteket nok en gang hadde bokloppemarked. Etter at reolene med krimbøker, skjønnlitteratur, faglitteratur, fremmedspråkelig litteratur og barnebøker var tømt og ryddet, sto det kun et stakkarslig stativ igjen: lyrikken.

Så lite populær er diktsamlingene at biblioteket så seg nødt til å gi dem bort gratis. Vær så god, bare ta – og fyll gjerne en pose mens du først er i gang!

Så jeg prøver – nok en gang – å gi meg i kast med lyrikken. Vagt optimistisk (eller med minne som en gullfisk ...) og med et svinnende håp om at jeg denne gangen vil klare å trenge inn i diktene og oppdage hemmelighetene som ligger gjemt der, å la meg fryde over språk og symboler, over form og rytme. Men sannsynligvis ikke.

Saturday, November 12, 2011

Svart snø her på jorden

En gjenstridig forkjølelse med påfølgende lavt energinivå er årsaken til stillstanden på bloggen de siste par ukene. Men det betyr ikke at jeg ikke leser.

En av bøkene jeg har lest er Alice Hoffmans's Svart snø (originaltittelen er det noe mer poetiske Here on earth).

Forlaget skriver:
I nesten tjue år har March Murray bodd i California, gift med biologiprofessoren Richard Cooper, som er fra samme småsted som henne i New England. Da gamle Judith Dale dør, tar March datteren Gwen med tilbake til hjembyen for begravelsen, og for å rydde huset etter husholdersken. Her møter hun igjen Hollis, sin ungdoms store og eneste kjærlighet. Gwen ser moren styrte ut i et forhold hinsides all fornuft.


I kjærlighetens vold
I denne romanen utforsker Hoffman kjærlighetens mange skikkelser. Hovedfortellingen er om March som møter igjen sin ungdoms forelskelse, rundbrenneren og den hensynsløse Hollis. Det er også fortellingen om hvordan kvinner kan havne - og bli værende - i forhold som ikke er bra for dem.

Men i tillegg får vi også servert en rekke andre kjærlighetshistorier i form av bikarakterer. Her er Dommeren som i en årrekke har hatt et forhold til den nå avdøde Judith – og kona som har visst, og godtatt, dette i alle år. Her er bestevenninna som aldri har klart å holde på et forhold, inntil nå. Her er broren som har gått til hundene etter at kona dør i en brann.

Hoffman berør også temaet romantisk kjærlighet mellom slektninger, slik hun har gjort i tidligere bøker (Hvite hester - anbefales!). I denne boka er det Marchs datter Gwen som forelsker seg i fetteren hun møter for første gang.

Dette er ikke en av Hoffmans bedre romaner, men som alltid klarer hun likevel å skape et univers og befolke det med karakterer jeg ønsker å forbli hos. Eller kanskje er det riktigere å si at det først og fremst er stemningen i bøkenen hennes jeg liker så godt. Uansett frister det som vanlig å gi seg i kast med nok en Hoffman-bok, men av erfaring er det bedre å vente litt.

Andre bøker av Hoffman:
Men vil du lese mer om Hoffmans bøker, kan du se på noen av de tidligere omtalene jeg har skrevet om henne:
  • Lysnatt: Jeg likte den godt, men glemte den fort.
  • Nabojenter: Noe av magien fra de tidligere bøkene er borte.
  • Stjerner lyser hvite: Det går en mild bris gjennom alle Hoffmans bøker.
  • Elvekongen: Hoffmans styrke ligger i at hun med få setninger kan tegne en hel historie.
  • Lykkens datter: Hoffman skriver sterkt om det å bli mor, om forventninger og frykt som følger en graviditet.


Tuesday, November 1, 2011

Det er ikke alltid kjekt å ha rett

I fjor skrev jeg om Bergenspolitiet som kalte inn 100 menn til DNA-testing i forbindelse med en voldtektsak. Jeg stilte meg skeptisk til informasjonsrådgiver Gry Benedicte Halseths påstand om at:

— Prøvene vil kun bli sammenlignet mot materialet i disse to sakene og deretter destruert.

Jeg hadde grunn til å være skeptisk.

Ingen av DNA-profilene som ble analysert, verken da eller ved andre tilfeller, har blitt slettet. Rettsmedisinsk institutt har fortsatt ikke slettet profilene og er i konflikt med Datatilsynet om hva som skal skje videre.

Nå går også Stoltenberg ut og snakker om DNA-registrer.

Dette er dypt urovekkende. At DNA-profiler av uskyldige mennesker lagres er et alvorlig inngripen i privatlivet. Det inngir heller ikke tillit til politi og rettsmedisinsk institutt.

Tidligere har England og Wales blitt dømt for en slik praksis:

En enstemmig menneskerettsdomstol har fastslått at England og Wales' praksis med å lagre DNA, celleprøver og fingeravtrykk til enkeltpersoner som er sjekket ut av straffesaker er i strid med menneskerettskonvensjonen.

Vil vi få se det samme i Norge?

Espedals Biografi

Forrige gang jeg leste Espedal, valgte jeg en bok på måfå. Jeg ville prøve ham bare for å se hva all viraken skyldtes, og valgte en bok med lite tekst. Det ble Dagbok, som jeg senere oppdaget var bind to i en trilogi. Og kanskje var det et lykketreff. For det er ikke sikkert jeg hadde falt like hardt for Espedal om jeg begynte på Biografi, som jeg nå har lest.

Der Dagbok var sentrert rundt et år, er Biografi mer springende. Tekstene i Biografi minner til tider mer om prosadikt, de flyter litt ut, mens de i Dagbok er mer samlet, konsentrert rundt prosaen med en sterk lyrisk nerve.

Det er ikke å si at jeg ikke likte Biografi, jeg likte den godt, å lese Tomas Espedal er en fornøyelse. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på siste del av trilogien – Brev. Hvis siste bok er like mye bedre fra andre bok som andre bok var fra første bok, har jeg en perle i vente.