Sunday, October 30, 2011

Se på meg – eller kanskje ikke

Se på meg!
Se på meg! har et enkelt konsept. Boka viser bilder av ansiktet til en baby gjennom ulike faser av dagen – glad, lei, skitten, ren, sulten, mett, våken, trøtt. Dette var veslas favoritt.

Mor, derimot, er sjokkert over hvor dårlige produkter man tillater å gi ut for de små. Dette er tydeligvis et familieprosjekt, og det burde forblitt et familieprosjekt. Etter den elendige kvaliteten på bildene å dømme, må dette være foreldrenes egne snapshots av ungen. Her er det kornete, uskarpe bilder, for hard blitz, og for dårlig belysning. Bildene gjør seg helt sikkert i familiealbumet, men når man skal lage bok, må forbrukerne kunne forvente bedre produkt enn dette.

"De tidsriktige fotografiene er tatt av Staffan Frid", skriver Gyldendal. Det er ikke noe tidsriktig over disse bildene i det hele tatt. Jeg ble forbauset over å oppdage at boka ble unnfanget i 2010. Ut fra bildene ville jeg gjettet på at boka var fra et par-tre tiår tidligere.

Konklusjon:
Falt i god jord hos vesla, men mor vil på det sterkeste oppfordre forlagene til å begynne å sette krav også til de som lager bøker for de helt små.

Det er ingen sak å reise

Det er ingen sak å reise, se nye steder, vanskeligere er det hver dag å gå den samme ruten, se de samme stedene, på en ny måte, kanskje, men likevel, de samme gatene, de samme hyusene, for å finne en ny tanke, en helt ny måte å være den samme på.

Fra Biografi
av Tomas Espedal

Wednesday, October 26, 2011

La alt være slik det kommer

Jeg sa: Jeg ville si deg at det ikke var nok å skrive godt eller dårlig, å lage vakre, eller meget vakre tekster, at det ikke lenger var nok for at det skulle bli en bok som man leste ut fra sin personlige trang og ikke bare alminnelige lyst. At det heller ikke var nok å skrive slik at man ga inntrykk av å ha skrevet uten noen slags tanke, bare ved å la hånden gå, samtidig som det ble for mye bare å skrive ut fra tanker som kontrollerer galskapen og holder dens aktivitet i sjakk. Tanke og moral er for lite, og også menneskets mest alminnelige anliggender, hunder for eksempel, er for lite, og blir dårlig mottatt av de som leser og som både vil kjenne historien helt fra begynnelsen av og ved hver lesning blir mer uvitende om det de allerede ikke vet.

Jeg sa også at man måtte skrive uten å rette, ikke nødvendigvis raskt, ikke i full fart, men ut fra seg selv og slik man har det akkurat i øyeblikket, kaste teksten ut, nesten maltraktere den, ja, maltraktere, ikke fjerne noe av dens unødvendige fyllstoff, ingenting, la den stå hel, sammen med resten, ikke forbedre noe, hverken fart eller langsomhet, la alt være slik det kommer.



Avslutningen på Emily L. av Marguerite Duras

Tuesday, October 25, 2011

Emily L. av Duras

Marguerite Duras' Emily L. er en kort roman som finner sted i løpet av en dag og en kveld i byen Quillebeuf.

I boka møter vi et navnløst par som reiser til Quillebeuf flere ganger i uken den sommeren handlingen finner sted. Hun er forfatter, han er forfatter som ikke skriver. De er kommet til et punkt hvor forholdet er på hell, og den kvinnelige karakteren ønsker å skrive historien om de to.

I kafeen på hôtel de la Marine legger de merke til et eldre alkoholisert engelsk par:

De virker litt latterlige også, der de satt vaglet opp på krakkene, nesten uten å røre seg, med hodene som hang og dinglet. De minnet om planter, noe slikt, midt imellom, en slags vegetasjon, menneskelige planter, døende allerede som nyfødte, døde, før de har begynt å leve. Ja, uskyldige og straffede ting. Trær. Trær uten adgang til vann og jord, straffet. Dømt til å synke sammen som menneskelige vesener, der foran øynene våre.

Det navnløse paret snakker om seg og forholdet, men det som har vært mellom dem, eller ikke har vært, er ikke nok til å holde på oppmerksomheten deres. De blir stadig trukket mot det forfyllede engelske paret, og den kvinnelige jeg-personen begynner å dikte historien deres.

Romanen er også en kontemplasjon over det å være forfatter og forfatterens arbeid. I så måte minner den i kortere sekvenser om Tomas Espedals verk, dog veldig flyktig.

Monday, October 24, 2011

De kjemper for privatlivet ditt - hjelp dem

Denne gjengen har bestemt seg for å kjempe for privatlivet ditt. Jeg synes du bør hjelpe dem.

Folkene bak Digitalt Personvern har nemlig bestemt seg for å prøve det omstridte datalagringsdirektivet – DLD – for retten.

Hva har så dette lange, vanskelige ordet med deg å gjøre, lurer du lanskje? Alt. Eller i alle fall ganske mye. Når DLD trår i kraft neste år, vil nemlig all elektronisk kommunikasjon du har – enten det er på telefon eller e-post – bli loggført og lagret i flere måneder.

Det spiller ingen rolle om du ikke har gjort noe straffbart eller ei – onkel Stat i Arbeiderpartiet og Høyres skikkelse – ønsker likevel å sikre seg bevis mot deg i tilfelle du skulle komme til å gjøre noe ulovlig en gang i fremtiden.

Vi er mange som mener dette er riv ruskende galt. Nå vil Digitalt Personvern også teste om det er rettsstridig. De trenger minst 2 millioner kroner. Det kan vi klare.

Jeg har gitt, og skal gi igjen.
Gir du også?

Sunday, October 23, 2011

En mulig gjenlesning av Marguerite Duras

Denne helgen har jeg lest Lol Valérie Stein av Marguerite Duras. Jeg tror jeg har lest den før, men jeg er jammen ikke sikker. Og det at jeg er usikker gjør meg også litt usikker på hva det sier om meg som leser eller om denne boka.

Som ung er Lola Stein forelsket i, og forlovet med, Michael Richardsson. En kveld går de på ball, og han møter en annen kvinne. Han danser med henne hele kvelden, før han forsvinner sammen med kvinnen og ut av Lola Steins liv. Lol V. ser på og lar det skje, og der begynner romanen.

Lol gifter seg, får barn, innreder hus, men hun gjør det hele mekanisk. Hun er låst inne i seg selv, deltar ikke i livet, før hun en dag gjenser en gammel venninne, den samme venninnen som holdt henne i hånden hele den skjebnesvangre kvelden da M. Richardsson spaserte ut av hennes liv.

Lol Valérie Stein er en bok om galskap, om omgivelsers forventninger til hvordan vi skal oppføre oss, om det å forsvinne fra seg selv og å leve i tomhet, det er en bok om innsovning og gjenoppvåkning.

Tuesday, October 18, 2011

Har du ingenting å gjøre i dag?

Kom til kulturhuset i Nes i Akershus og overvær kveldens bokbad om Arto Paasilinna og hans forfatterskap!

Jeg skal være bokbader for Ellen Holm Stenersen, som oversetter finske Arto Paasilinnas bøker til norsk. Fire av bøkene hennes er utgitt, den femte kommer til våren, og hun er allerede i gang med den sjette.

Her er mine omtaler av noen av Paasilinnas bøker i Stenersens oversettelse:

Monday, October 17, 2011

Første sakspapirer kommet

Forrige uke sa det nyvalgte kommunestyret sitt om hvem som skulle sitte hvor i utvalg og råd. Eller sa og sa ... det meste var nok avgjort i forhandlinger før kommunestyret ble klubbet igang.

Men uansett hvordan valgene til diverse utvalg og råd foregikk, så endte jeg opp med en plass i utvalget for kultur og næring. I tillegg er jeg første vara til kommunestyret, samt vara til sakkyndig ankenemnd ved eiendomsskatt.

Og rett før helga kom de første sakspapirene til det aller første møtet i det nyopprettede utvalget for kultur og næring. Jeg har bare smugtittet på dem så langt, men skal gå gjennom papirene så fort morgendagens bokbad er overstått. Jeg gleder meg til å ta fatt på mine fire år som politiker i Nes – selv om det fremdeles er litt rart å tenke på at jeg er nettopp det: politiker.

Sunday, October 16, 2011

Ingenting

Det er ingenting som betyr noe,
det har jeg visst lenge. Så
det er ingen vits i å gjøre noe,
det har jeg nettopp funnet ut.



Dette er ordene til Pierre Anthon før han pakker ranselen, går ut av klasserommet og forlater klasse 7A for alltid. Han klatrer opp i et plommetre, nekter å komme ned, og forkynner hver bidige dag for de tidligere medelevene at livet er uten betydningen.

Ingenting er en bok som anbefales. Noen ganger komme slike bøker drivende, helt ut av det blå, og tar en med storm. Og dette er nettopp en slik bok.

Nihilisme og jakten på betydning
Ingenting er ikke historien om Pierre Anthon, men om hva hans nihilisme gjør med medelevene. Jan-Johan, Sofie, Rikke-Ursula, fromme Kai, Gerda og alle de andre i 7A bestemmer seg for å bevise for Pierre Anthon at det virkelig finnes noe av betydning.

Først går de rundt i nabolaget og samler inn ting av betydning: roser fra en brudebukett, fotografier av døde foreldre, klesplagget som er elsket og slitt. Haugen vokser, men det monner liksom ikke.

Makabre krav
De bestemmer seg for at hver enkelt skal fremlegge noe som betyr noe helt spesielt for dem. Men leken får uhyggelige konsekvenser når hver enkelt må oppgi noe kjært og legge det i "haugen av betydning" – og samtidig får makten til å bestemme hva nestemann skal ofre. De egger hverandre fremover i jakten på det som har mest betydning, og kravene blir stadig større, stadig mer makabre.

Ingenting kalles en ungdomsbok, men den er så forstyrrende og til tider grusom at den vil holde interessen også til voksne lesere.

Hva andre sier om Ingenting:
  • Teksten har en sjokkerende nerve, selve historien vekker mange følelser og inspirerer til ettertanke og debatt, mener VGs anmelder May Grethe Lerum.
  • Dansk ungdomsbok som sprenger grenser, men som også innbyr til diskusjon om meningen med livet, sier NRKs Anne-Stefi Teigland.
  • Dette er en må-lese-bok for de fleste, sier bokmerkers Anna Katharina Fonn Matre.
  • Boka er i høg grad ei filosofisk bok, skriver Ida Ljønes for Magasinett.

Wednesday, October 12, 2011

Bokhylleporno

Folk som elsker litteratur har en tendens til å like alt som har med bøker å gjøre, inkludert bokhyller. Vi fantaserer om drømmebokhylla og fryder oss over kreative bokhylleløsninger. Og er du en av oss, vil du like denne og denne siden.

Ren bokhylleporno!

Rustikk
Klassisk
Fargekoordinert
Lesekroken
Plassutnyttende
Innramming
For fjellklatreren

Tuesday, October 11, 2011

Når masken faller

Etter møtet med Espedal, ble jeg sulten på mer eksistensiell litteratur. Valget falt på en roman av Simone de Beauvoir, Når masken faller. Jeg leste Mandarinene av samme forfatter i fjor og rangerte den blant årets fulltreffere. Når masken faller faller dessverre ikke i den kategorien.

Boka handler om Laurence, som er gift, har to barn, en elsker, karriere i Paris, og skilte foreldre. Hun lider ingen nød, lever et godt liv, og har det etter alle solemerker bra. Men da datteren spør henne hvorfor vi er til, begynner bildet å slå sprekker.

Jeg liker det eksistensielle og det parisiske i boka, men i motsetning til i Mandarinene, klarer ikke de Beauvoir her å få meg til å føle at noe står på spill. Det hele er så trivielt.

Bedre blir det ikke av at Laurence, tilsynelatende uten grunn, veksler mellom å være omtalt i jeg-form og tredjeperson, og tiden veksler mellom presens og preteritum, og vi hopper i tid og sted uten større klargjøringer. Kanskje er jeg en lat eller overfladisk leser, men for meg fungerte dette i alle fall ikke som litterære virkemidler, men som irritasjonsmomenter. Men det skal sies at jeg liker å fortape meg i en fortelling, ikke rykkes ut av den til stadighet.

Les hva andre mener:
  • Her har vi både feminisme, samfunnskritikk og eksistensialisme, pent pakket inn i 157 sider, sier Glamourbibliotekaren.

Monday, October 10, 2011

Dagbok

Jeg har hatt en motvilje mot Tomas Espedal, basert på intet annet enn at jeg ikke likte innslaget om ham og Bokprogrammet. Men så fikk jeg det for meg her en dag at jeg burde lese noe av ham, om ikke annet så for å få en referanse basert på litteraturen han skriver. Og så var det jo selvsagt irriterende bra.

Jeg har lest Dagbok (epitafer) fra 2003. Jeg måtte slå opp ordet epitaf, det betyr gravskrift. Så handler da også boka om det å miste en ektefelle og finne fotfeste i verden igjen, alene. Om det å være far for to små jenter når mor er borte. Og ikke minst, om det å være forfatter.

Og det deiligste av alt var at denne vesle boka vekket meg opp av dvalen og ga meg leselysta tilbake, ga meg smaken på den eksistensielle litteraturen tilbake.

Jeg skal lese mer av Espedal, så mye er klart. Men jeg skal posjonere ham ut, så jeg ikke går lei. I mellomtiden jakter jeg på annen bra eksistensiell litteratur. Har du noe å anbefale?

Sunday, October 9, 2011

Jeg vant, jeg vant!

Jeg har lenge vært en fornøyd leser av bøkene Paris Review Interviews, men har til gode å lese selve magasinet. Så da Kristine Kleppo som står bak bloggen Kommafeil forrige uke arrangerte et aldri så lite lotteri med magasinet som premie, måtte jeg jo prøve meg.

Kristine ville vite hvilken litterær karakter leserne helst ville være for en dag. Jeg svarte Sally Jay Gorce - den amerikanske hovedpersonen i A Dud Avocado som får drive gatelangs i Paris i 1950-åra.

Og i går kom The Paris Review i postkassa. Og siden vesla nå sover og det regner ute, har jeg tenkt å benytte meg av denne fredelige høststunden til å krype opp i sofaen med magasinet.

Saturday, October 8, 2011

Never let me go - filmen

For omtrent et år siden leste jeg boka Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro. Omtrent samtidig fikk jeg greie på at boka nylig var filmatisert med Carey Mulligan, Keira Nightly og Andrew Garfield i rollene som Kathy, Ruth og Tommy.

Forrige uke fikk jeg endelig sett filmen, og dommen er: grei nok. Men skal du velge mellom enten bok eller film, er det helt klart boka du må velge.

Jeg kjenner igjen boka i filmen, og det er alltid et pluss. Men der boka er drevet frem av en indre spenning og en voksende uhygge, er filmen for stille, for meditativ til at det blir virkelig interessant.