Sunday, June 19, 2011

Tidenes kuleste sommerjobb

Det har jeg. Intet mindre enn det! Jeg har nemlig fått meg et navneskilt som sier:

Stortingets ansatt
Venstres Stortingsgruppe

Fra og med i morgen skal jeg jobbe med informasjonsarbeid for Venstre på Stortinget. Selve Stortinget tok riktignok ferie forrige uke, men med et kommune- og fylkestingsvalg like om hjørnet blir jeg nok ikke arbeidsledig.

Her kan du lese hva Venstres leder Trine Skei Grande sier om å ha meg rekende på arbeidsplassen sin i sommer.

Trine Skei Grande og undertegnede i Vandrehallen på Stortinget.


Wednesday, June 15, 2011

Min perfekte mann

Han hjelper ikke til hjemme
– han vasker huset

Han passer ikke jentungen
– han tar seg av barnet sitt

Han gjør ikke stas på merkedager
– han gjør stas på hver eneste dag

Han passer ikke på meg
– han står ved min side

Han gir meg ikke grå hår i hodet
– han gir meg solskinn på regnværsdager



Jeg har verdens beste mann
– og i dag er det 9 år siden vi ble gift.

Takk for dagene som var og dagene som kommer.

Monday, June 13, 2011

Det må inn i skolen!

Ragnhild Kristine Olsen, høyskolelektor ved BI, har skrevet en kronikk om det etiske ansvaret vi har når vi tvitrer. Det er en grei nok kronikk som tar for seg den siste tidens Twitter-blødmer, men avslutningen er kjedelig forutsigbar:

Etikk er allerede integrert i undervisningen gjennom RLE-faget. Det er på tide at ytringsetikken blir det også. I tillegg bør kommunikasjon i sosiale medier inn i både norsk og samfunnsfag.

Løsningen er som alltid når vi står over nye utfordringer: Det må inn i skolen!

Er det så gale å innlemme ytringsetikk og sosiale medier i skolen? Nei, selvsagt ikke, og jeg kan enkelt se for meg hvordan disse temaene kan innlemmes i en rekke fag.

Så hva er problemet?

Problemet er at alt skal løses av skolen.
Problemet er alle de gode intensjonene som allerede fyller skoledagen.
Problemet er eroderingen av foreldreansvaret til fordel for skolen som oppdrager.

Jeg sier ikke nei til at disse temaene kan bli en del av skolehverdagen.
Jeg sier nei til automatikken som ligger i frasen "må inn i skolen".

Her er noen eksempler fra de siste årene på hva som "må inn i skolen":

Mye av dette er bra og viktige ting som helt sikkert kan ha en plass i skolen (dog ikke alt ...). Men når vi har en skole hvor hver femte elev sliter med lesing (nesten én av tre gutter sliter med lesing); hvor mange sliter med matte; hvor lærere påpeker at byråkratiet har tatt overhånd og at de ikke lenger har tid til planlegging og knapt får konsentrert seg om undervisning – ja, da mener jeg at vi ikke må være så raske med å ville innlemme stadig nye ting i skolen.

Istedet for litt av alt, la oss ha mye av noe. La skolen være et sted hvor barn og ungdom virkelig lærer å lese og regne og tilegne seg grunnleggende kunnskaper om samfunnet rundt oss. La skolen være et sted hvor barn og ungdom lærer å søke informasjon, tenke kritisk, stille spørsmål.

Og la så foreldre oppdra sine egne barn. La foreldre lære barn folkeskikk, konfliktløsing, sosial kompetanse, religiøse riter, moralske grenser, nettsikkerhet, gode matvaner osv.

Det er nemlig ikke alt som må inn i skolen.
Kanskje burde vi heller begynne å snakke om hva som må ut av skolen?

Saturday, June 11, 2011

Høyre om!

Biblioteket har posesalg igjen, og jeg klarer jo ikke å gå forbi noe slikt. Mannen og puttet 13 bøker i en pose, betalte 50 spenn – og nå må vi snart ut og kjøpe ny bokhylle igjen.

En av bøkene som ble med hjem var Torbjørn Røe Isaksens Høyre om! fra 2008. Jeg kjøpte den utelukkende pga kapittel 6, "Kritikk av liberalismen", men det var et ganske tannløst kapittel. Da fant jeg det mer interessant det Røe Isakensen skriver om ideologi og kravsamfunnet:

Når politikken reduseres til materialisme kobles ideer og politikk fra hverandre. Mantraet blir mer er bedre. Uansett. Ingen spør hvorfor, eller hva som ville skjedd hvis politikernes penger ikke blir delt ut. Staten blir selve Alfa og Omega i debatten, og det sprer igjen myten om at vi bare kan oppnå målene vi ønsker gjennom politiske vedtak. Alle andre deler av samfunnet – medborgerne, det sivile samfunnet, lokalmiljøet, bedriftene – tildeles rollene som annenrangs spillere, underordnet Det Store Fellesskapet.

Dette er tanker jeg selv har gjort meg den siste tiden. Mye vil ha mer, men er det mulig å få nok når forventningene er blitt at Staten skal ordne opp i alt?

Hvorfor velger noen konservatisme?
På barneskolen skulle vi ha fremføringer om politiske retninger, og jeg fikk tildelt konservatisme som tema. Jeg fikk hjem og leste i leksikonet (jada, det var før det allmenne internetts tid) om det konservative, om ønsket om å bevare, om Margareth Tatcher – og selv den gang lurte jeg på hvorfor noen ville velge den retningen.

Og fremdeles lurer jeg nå og da på hvordan unge mennesker kan velge konservatisme som ideologi. De to virker så motstridende.

Røe Isaken gjør på sett og vis et forsøk på å forklare nettopp det når han med denne boka vil lansere en ny konservatisme.

– Konservative vil forandre for å bevare, hevder han, og jeg klarer ikke å la være i himle med øynene idet jeg leser setningen.

Videre tegner han opp konservatismens historie og ideer og skisserer det han mener er veien videre.

Ny konservatisme? Eller ..?
Hva er en ny konservatisme, spør Røe Isaksen, og gir selv svaret:
... en konservatisme som er sterk tilhenger av fellesskap.
Enkeltmennesket lever! Med det må finne tilbake til samfunnet rundt.

Det lyder kjent. Så kjent at jeg må gå til nettsiden til Venstre og dobbeltsjekke det jeg allerede vet. Jo visst. Punkt fire i de ti liberale prinsippene som danner grunnlaget for Venstres politikk, som formulert i prinsipprogrammet fra 2007:

Virkelig frihet forutsetter fellesskap og rettferdighet

Videre skriver Røe Isaksen:

... en konservatisme som er mer for de som trenger det mest.

Noe som er slående likt et av Venstres slagord fra 2005:
Mer til de som trenger det mest

Og så sier Røe Isaksen:

... en konservatisme som tror på en bedre morgendag
Optimisme betyr ikke blind tro på fremskritt, men er en grunnleggende overbevisning om at mennesker kan gjøre verden bedre.

Og da er vi igjen tilbake i Venstres 10 liberale prinsipper:

Liberalismen er optimistisk og alltid underveis
Det liberale samfunnet er alltid underveis og åpent for bedre løsninger, skapt gjennom kraften i de bedre argumenter og gjennom mennesker som får brukt evnene sine. Venstres optimisme er grunnlagt på en sterk tillit til menneskenes skaperkraft og på en tro på at det i fellesskap er mulig å legge grunnlag for frie liv, overalt - for alle.

Det er nesten så jeg er fristet til å si at Røe Isaksen ikke har funnet en ny konservatisme – han har bare forlest seg på det liberale prinsipprogrammet til Venstre. Eller "lille, snille, liberale Venstre" som han omtaler partiet som i boka.

Friday, June 10, 2011

Jeg er 1 av 58616

Som du kanskje har fått med deg, stiller jeg til valg til høsten. Og jeg er langt fra alene i det. Faktisk er vi 58 616 stykker som stiller til valg. Og det er bare til kommunestyrene. I tillegg kommer 6637 fylkestingskandidater – selv om mange av navnene nok går igjen på begge listene.

Jeg synes egentlig at det er litt imponerende, at vi har rundt 60 000 som er vi villig til å rekke opp hånden og si: "Ja, jeg er villig til å bruke fritiden min på det politiske arbeidet. Ja, jeg er villig til å lese dokumenter, delta på møter, snakke med innbyggerne, være et ombud, stå på for det jeg mener er det beste for samfunnet."

Vil du se hvem andre som stiller til valg? På regjeringens nettsider kan du laste ned et Excel-ark med navn på alle kandidater som stiller til valg til kommunestyrene til høsten. Jeg står oppført som nr. 6513.

Monday, June 6, 2011

På skolebesøk til Auli

I dag har jeg vært på besøk på Auli skole. Det er i forbindelse med Venstres kunnskapskampanje, og samtidig en del av min egen "dannelsesreise" i Nes, at jeg tok turen til Auli i dag. Vi har som mål å besøke 700 kunnskapsinstitusjoner på 70 dager, og Nes Venstre har fått i oppdrag å ta tre av disse besøkene. Og det har vi nå gjort.

Rektor Øivind Svendsen og inspektør Borghild Solstø ved Auli skole satt av en hel time til å snakke skolepolitikk og det er som alltid utrolig lærerikt og givende. Jeg har fått mange nyttige kommentarer og innspill, som nå er brakt videre til Venstre sentralt.

Sunday, June 5, 2011

Politiet som kunstkritikere

I lørdagens lokalavis, går politiet ut og advarer mot en utstilling med bl.a. graffitikunst. Jeg og mannen har latt oss provosere så mye av denne utidige innblandingen at vi har begått et leserinnlegg som er sendt til avisa. Det er langt, så det spørs om det blir trykket i sin helhet (eller lest til enden av dere ...) :

Politiet som kunstkritikere
Lensmannskontoret i Nes har i årenes løp vist seg som en samfunnsengasjert institusjon som deltar i et godt tverrfaglig samarbeid, og det skal de berømmes for. Men når politiet i lørdagens Raumnes opptrer som kunstkritikere med et ønske om å være kuratorer, har de tråkket langt utenfor sin samfunnsrolle.

Det er graffitiutstillingen "Collaborism" som har vekket politiets harme. I artikkelen omtales kunsten med hermetegn – "kunstverk", "kunstnere" og "kunst". Om det er de to politimennene eller journalisten som velger å sette hermetegn rundt ordet kunst er uvisst, men det viser en nedlatende holdning vi har lite til overs for. Det kunstnerne her har skapt fortjener respekt, ikke fornærmende og uvitende kommentarer.

Vi ser "Collaborism" som et friskt pust i galleriet i Nes kulturhus. Ikke fordi den omfatter graffiti, for slik graffiti vises i utstillingen framstår den tross alt som en noe stagnert kunstform der den i stor grad henter form og farger fra 80-tallets estetikk, men fordi utstillingen byr nesbuene på konseptkunst. Vi er vant til at galleriet i kulturhuset viser et stort spenn av kunstnere med mange ulike uttrykk, men likevel faller det aller meste av det som vanligvis stilles ut inn under kategoriene billedkunst eller kunsthåndverk. "Collaborism" bryter med dette, og nettopp derfor er utstillingen spennende.

Graffitien som politiet bekymrer seg over, er en installasjon som tar i bruk rommet i galleriet på en ny måte og som danner et bakteppe for de andre verkene – fotografier, popart, skulpturer, videoinstallasjoner og lydskulpturer. Den urbane utstillingen får en ekstra dimensjon ved at den vises i landlige Nes gjennom kontrasten som skapes mellom gatekunst og lyden av undergrunn i galleriet og flate åkrer og vinden i trærne når man kommer ut igjen.

Både i kunstmiljøet og utenfor har gatekunstnere og graffitiartister lenge vært akseptert, med britiske Banksy som en soleklar stjerne. Hans politiske og humoristiske kunstverk har hatt stor betydning for graffitikunsten, ikke minst ved at han løftet den ut av 80-talls-estetikken og ga den et dypere innhold. Også her i Norge har vi begynt å se verdien i denne kunstformen, tross årevis med nulltoleranse fra det etablerte samfunnet, og vi har fått våre egne anerkjente gatekunstnere i folk som Dolk og Pøbel.

Man kan selvsagt stille spørsmål ved kvaliteten på "Collaborism". Holder den mål? Enkelte av verkene er svake og når ikke opp om man vurderer dem alene, men som en helhet er dette helt klart et kunstverk, og det helt uten hermetegn. Problemet når politiet nå framstår som kunstkritikere, er at de ikke kritiserer kunsten. De kritiserer utøverne og går langt på vei i å kalle dem kriminelle.

Foseid sier at valget av utstilling er naivt og historieløst. Det er snarere Foseid som er naiv og historieløs i sine uttalelser. Mennesket har tegnet på vegger siden huleboernes tid, de kommer ikke til å stoppe med det bare fordi man unnlater å holde en utstilling eller sette opp en lovlig vegg. Det er også en himmelvid forskjell mellom en pøbel med ei tusjpenn og et markeringsbehov og kunstnere som skaper verk som "Collaborism".

Tagging var opprinnelig en del av den amerikanske gjengkulturen og en måte for gjengene å etablere territorium. Dette har helt klart ingenting med denne installasjon å gjøre. I følge Aasvangen er det spenningen over å kunne bli tatt av politiet som driver noen av taggerne. Hvis de har rett i det, har nok Aasvangen og Foseid selv bidratt til å øke risikoen for tagging i nærmiljøet med dette utspillet mer enn det kunstustillingen har gjort. Selv tror vi at ustillingen har potensiale til å motvirke hærverk, fordi den kan inspirere taggere til å bli skikkelige graffitikunstnere og slutt med de heller pinlige taggene man ser rundt omkring.

Et verk som "Collaborism" krever mye planlegging, skisser og eksperimentering før det endelig kunstverket tar form. Det er med andre ord den samme kreative prosessen som ligger bak som brukes av de kunstnerne politiet tydeligvis betrakter som "ekte". Politiet er dermed reaksjonære når de går ut og advarer mot graffitikunst, og de to herrene Foseid og Aasvangens hinting om at kultursjefen burde rådføre seg med politiet før en utstilling er intet mindre enn latterlig. Kunstens rolle er å utfordre og opprøre, å mane til ettertanke, til refleksjoner, å kommentere og sette spørsmålstegn ved samfunnet vi lever i. Politiets rolle er å opprettholde lov og orden. De to er ikke nødvendigvis kompatible. Og vi lever heldigvis fremdeles i et fritt og åpent samfunn hvor politiet – vanligvis – ikke blander seg inn i hvilke kunstverk som skal vises eller ei.


Sesselja Bigseth og J.R. Baker
05.06.2011

Saturday, June 4, 2011

Herlige Årnesdager!

Abid Raja kom og kastet glans over lanseringen av jubileumsboka vår "Visjon og virkelighet - Venstre i Nes i 100 år". Her sammen med stolt forfatter og leder av Nes Venstre, Øystein Smidt.

Ingen Årnesdager uten tivoli og karuseller! Og været var ikke noe å klage på!

På stand for Venstre: jeg sammen med Abid Raja og Øystein Smidt.

Flere bilder fra Årnesdagene finner du her.

Location, location, location ...

Et bilde sier mer enn tusen ord ...

Friday, June 3, 2011

Abid til Årnes

Abid Raja Venstrepolitiker og 71 grader nord-deltaker – har takket ja til å kaste litt glans over boklanseringen til Nes Venstre i morgen.

Vil du treffe Abid – eller meg! – så ta turen til Årnesdagene, du også!

Allers trenger frilansere


En av mine gamle kunder, Allers, er på jakt etter frilansere til human touch-historier.

Mine erfaringer med Allers er bare av det gode, så jeg anbefaler dem gjerne. Jeg skrev for dem senest i fjor sommer, før jeg gikk ut i permisjon. Og hadde jeg ikke vært i permisjon og med en forestående sommerjobb å gå løs på, hadde jeg nok kontaktet dem igjen. Frilanskontaktene har vært svært hyggelige og de betaler bra.

Hvis du holder til utenfor hovedstadsområdet, er det bare en fordel. Allers skriver om mennesker i hele Norge, så vet du om noen tøffe eller kreative damer med spennende historier i ditt område, er det en god mulighet Allers ønsker å høre om dem.

Hele utlysningsteksten finner du her.

Thursday, June 2, 2011

På tide med et regimeskifte

Venstre har ambisjoner for Nes, og vi er framtidsoptimister.

Når Nes Arbeiderparti kaller valgprogrammet sitt for traust, er det et klart tegn om at det er på tide med et regimeskifte i kommunen. Venstre vil mer, men ikke mer av det samme. Vi har ambisjoner for Nes, og vi er ikke redd for nytenking.

Vi legger i disse dager finpussen på det som vil bli et framtidsrettet program for Nes. Venstre mener at vår framtidige velferd er avhengig av verdiskapning, derfor legger vi opp til en offensiv satsing på en kunnskapsbasert næringsutvikling. Videre vil vi bygge kunnskapssamfunnet, og den jobben starter i skoler og barnehager. Vi i Nes Venstre skal også styrke vår utrettelige kamp for et bedre tilbud innen kollektivtransport, og vi vil være en pådriver for gjennomføring av klimaplanen. Ikke minst mener Venstre at makta skal komme nedenfra. Vi setter folk først og legger derfor opp til at innbyggerne skal få større innflytelse på utviklingen av kommunen enn i dag.

Dagens styre med Ap i førersetet viser klare tegn på å være like styringstrøtte lokalt som nasjonalt. Det er på tide å gi dem en pause. Venstre står klar med visjoner og vilje.