Tuesday, April 26, 2011

Om omskjæring av guttebarn

Det pågår nå en debatt om hvorvidt omskjæring av gutter skal skje for statens regning, og om hvorvidt det bør skje i det hele tatt. Jeg skulle skrive et svar i innlegget på Liberaleren, men kjente det vokste frem et eget innlegg om dette, så jeg tar det her på bloggen.

Barnets rett til egen kropp
Det diskuteres litt hvorvidt omskjæring av gutter bør kalles kjønnslemlestelse eller ei, og om det i så fall forringer kampen mot kjønnslemlestelse av jenter og kvinner. Omskjæring av guttebarn er mindre drastisk enn omskjæring av jentebarn. Det gjør det likevel ikke mer riktig.

Vi behøver ikke kalle det kjønnslemlestelse i denne sammenheng, jeg er ikke opptatt av begreper akkurat nå, men jeg er opptatt av individets rett til å kontrollere egen kropp. En baby eller et barn er et individ, like fullt om de ikke har mulighet til å si ja eller nei til om de ønsker en omskjæring. Og nettopp denne mangelen på å kunne uttrykke hva de ønsker, tilsier at omskjæring ikke bør finne sted på minderårige. Du kan ikke gro tilbake en forhud (selv om noen forsøker), men du kan velge å fjerne den som voksen.

Trygghet kontra nødvendighet
Argumentet for at omskjæring nå skal skje på statens regning i helseforetakene, er det stadig tilbakevendende, kan-brukes-til-alt argumentet om trygghet.
– Vi vil sikre at dette blir gjort på en forsvarlig måte også i Norge, og vi vil at det skal tilbys uten kostnader for foreldrene, sier statssekretær Tord Dale (Ap) i Helse- og omsorgsdepartementet.
Det er et argument man kan ha stor forståelse for. Selvsagt ønsker man at det skal gjøres mest mulig forsvarlig når små barn skal skjæres i. Men hvorfor skal vi akseptere at små barn skal skjæres i uten at det foreligger medisinsk årsak til det? Religiøse og kulturelle grunner er ikke sterke nok. Individets absolutte rett til egen kropp er viktigere.

Forhud er en erogen sone
En del argumenterer for at det "ikke er så farlig", at det "bare er en hudflik", at det "er rensligere". Av disse argumentene er det bare sistnevnte som har en reell verdi, og da kun i de tilfellene hvor forhud er for trang og det dermed er en medisink grunn til å gjøre dette snittet.

For noen er det kanskje absurd at jeg som kvinne skal gå ut og forsvare forhuden, og kanskje enda mer absurd når jeg sier dette: forhuden er ikke bare en hudflik, forhud er en erogen sone. Det er ikke å si at menn som er omskåret ikke har seksuell nytelse, selvsagt har de det. Men menn kan også oppleve intens nytelse fra denne hudfliken som mange er parat til å forkaste. Når vi vet at forhud er en sterkt erogen sone, hvilken rett har da voksne til å fjerne denne fra barnet etter eget forgodtbefinnende?

Også leger gjør feil
 – Ved feil kan man ikke straffeforfølge noe, sier statssekretær Tord Dale.
 Slik argumenteres det for at det nå skal bli en oppgave for helseforetakene å omskjære barn uten medisinsk grunn. Men nettopp denne setningen burde satt i gang noen varselsklokker. Feil? Hvorfor skal vi i det hele tatt godta at det å unødvendig fjerne forhuden på barn er en akseptert praksis?

VG skriver at regjeringens forslag legges frems etter at det er avdekket at mange barn er blitt skadd etter omskjæring av ufaglærte. Det er å håpe at en lege ville gjort jobben bedre, men det er dessverre ikke nødvendigvis slik.

Nei til omskjæring av barn
Det faktum at det finnes utallige nettsider om hvordan man skal rette opp en dårlig omskjæring eller hvordan man skal få tilbake en form for forhud, vitner om at det å fjerne forhuden ikke er så likefrem som mange vil ha det til.
Jeg mener at fjerning av forhud på barn kun bør utføres i de tilfellene hvor det er medisinsk nødvendig. Og jeg mener at leger bør gå til denne oppgaven med det alvoret den fortjener: det er ikke "bare en hudflik", det er et inngrep i barnets kommende seksualliv.

Sunday, April 24, 2011

Om å måle litterær kvalitet

– All this pitting of sex against sex, of quality against quality; all this claiming of superiority and imputing of inferiority, belong to the private-school stage of human existence where there are 'sides', and it is necessary for one side to beat another side, and of the utmost importance to walk up a platform and receive from the hands of the Headmaster himself a highly ornamental pot. As people mature they cease to believe in sides or in Headmasters or in highly ornamental pots.

Virginia Woolf in
A Room of One's Own

Thursday, April 21, 2011

Mødre og døtre hos Alice Hoffman

Siste bok ut i min siste Alice Hoffman-raptus var Lykkens datter, ei bok mange drar frem som en av favoritten, men som ikke gjorde stort for meg. Et sikkert tegn på at det er på tide å ta meg en aldri så liten Hoffman-pause.

Lykkens datter handler om mødre og døtre og det vanskelige forholdet mellom dem. Romanen dreier seg rundt to kvinner, Rae og Lila, og hvordan deres liv og skjebner flettes inn i hverandre.

Et påtvunget vennskap
Rae er ei ung kvinne i midten av 20-årene, som sju år tidligere forlot hjem og foreldre i Boston for å reise bort sammen med den evig rastløse Jessup. Etter å ha flyttet på seg en rekke ganger, befinner paret seg nå i Los Angeles. Men Jessup har hastverk med å få gjort noe med livet før han fyller 30. Og når Jessup reiser ut i ørkene for å jobbe på en filmproduksjon og Rae oppdager hun er gravid, endrer alt seg.

For spåkvinnen Lila endret alt seg nesten 27 år tidligere. Hun bor i LA sammen med mannen hun har vært gift med i alle år, men hun skjuler en hemmelighet for ham. I alle år har paret forsøkt å få barn, uten å lykkes, og i alle år har Lila tiet om barnet hun fødte og adopterte bort før de møttes.

Rae og Lila møtes når Rae en dag vil vite hvordan det vil gå med henne, Jessup og barnet og hun ber Lila lese fremtiden hennes. Siden påtvinger Rae Lila et vennskap hun ikke ønsker.

Generasjonen i midten
Hoffman skriver sterkt om det å bli mor, om forventninger og frykt som følger en graviditet. Romanen dreier seg mye om det å befinne seg i generasjonen i midten, om løsrivelse fra sin egen mor, og å ønske et nytt liv velkommen og selv skulle bli innta rollen som mor. Det handler seg om den evigsterke kjærlighet en mor kan føle til sin datter. Og det handler om skuffelsen og sorgen av å bli sveket og ikke forstått av sin egen mor.

Både Rae og Lila – selv om den ene er i tjue åra og den andre nærmer seg femti – strekker seg mot generasjonen som kommer etter dem og har ristet av seg generasjonen som gikk før dem. Begge har de et vanskelig forhold til mødrene sine. Hvorfor Lila ikke ønsker kontakt skjønner vi etterhvert, men Raes vonde forhold forblir mer diffust. At 16-åringen gjør ungdommelig opprør når mora ikke vil la henne møte kjæresten er forståelig, men at hun sju år etter fremdeles nekter å kontakte henne, selv, når hun blir gravid, er mindre forståelig. Det er spesielt her romanen faller gjennom for meg.

Les hva jeg mener om andre Hoffman-bøker:
  • Lysnatt: Jeg likte den godt, men glemte den fort.
  • Nabojenter: Noe av magien fra de tidligere bøkene er borte.
  • Stjerner lyser hvite: Det går en mild bris gjennom alle Hoffmans bøker.
  • Elvekongen: Hoffmans styrke ligger i at hun med få setninger kan tegne en hel historie.

Thursday, April 14, 2011

Min tur hos Dipsolitteraten

I serien Dipsolitteraten intervjuer andre bloggere om bøker er det denne gangen min tur i ilden.

Jeg svarer på spørsmål om alt fra startvansker for frilansere til papirbokas fremtid.

<– Dipsolitteraten , aka Geir Isaxen

Tuesday, April 12, 2011

Ei jente ved navn Jill

Noe av det som iblant skjer når man leser flere bøker av samme forfatter i løpet av kort tid, er at man lettere plukker opp ting som dukker opp i flere av bøkene. Sist gang det skjedde var da jeg leste Paul Austers Usynlig og Leviathan. Da fant jeg tilnærmet samme scene i de to bøkene som er skrevet med 17 års mellomrom.

Bestevenninnen Jill fra Long Island
Denne gangen er det Alice Hoffman som fremkaller déjà vu. Her er det ikke en scene som går igjen, men karakteren Jill – bestevenninne og Long Island-nabo til hovedpersonene.

I Nabojenter er Jill bestevenninne med hovedpersonen Gretel. De vokser opp i samme gate på Long Island, men tar ulike veier i livet og vokser fra hverandre:

Venninnen min Jill hadde giftet seg om våren og ventet ungen i august. Jill hadde sluttet på på skolen før hun var ferdig med det nest siste året, og nå bodde hun og Eddie LoPacca i kjelleren hjemme hos foreldrene hennes.

Senere får Jill ytterligere to barn, og hun og mannen kjøper hus i samme gate hvor hun og Gretel vokste opp.

I Lysnatt finner vi også en Jill. Her er Jill ei barndomsvenninne av Vonny, en av hovedpersonene i boka, og de har også vokst opp som nabojenter på Long Island.

Jill, som hatet drabantbylivet, flyttet tilbake da hun og mannen hennes fant ut at de ikke hadde råd til å bo noe annet sted. Hun hadde gjerne flyttet på flekken, men nå sitter hun i saksa. Døtrene hennes liker seg faktisk her.

Den rike faren som forlater dem
En annen karakter som går igjen i disse to bøkene av Hoffman er faren som forlater familien for å starte et nytt liv med en ny familie.

I Lysnatt er det Vonnys far som har forlatt familien. Han er arving av et vellykket firma som han selger for en god slump penger, men har ikke noe til overs, hverken av penger, tid eller kjærlighet, til Vonny, hans førstefødte.

I Nabojenter er det Gretels far som forlater dem:
Da han reiste fra oss, fikk faren min et forhold til en dame som het Thea, som han giftet seg med den fjerde juli. Den vil vil vite noe om bryllupet, får spørre noen andre, for jeg var ikke invitert.

Spekulasjoner
Som med Auster får slike likheter meg til å spekulere: er disse gjentakelsene ekko fra hennes eget liv?

Alice Hoffman har selv vokst opp på Long Island, og skriver i takkeordet takk til "jentene jeg vokste opp med på Long Island: IOU4-ever".

Og i teksten Nothing Is As Healing As A Book skriver hun:

By the age of seven I'd discovered that families don't necessarily stay together. By eight I'd found out that those who vow they will love you forever can easily disappear.


Hvorvidt det er hentet fra eget liv eller ei spiller for så vidt ingen rolle. Det gjør ikke noe til eller fra i de to romanene det gjelder. Det er bare slike spekulasjoner man tar seg i å gjøre når man oppdager kuriositeter som dette.

Monday, April 11, 2011

Hoffmans Lysnatt

Jeg er som sagt på Alice Hoffman-kjøret, og Lysnatt er den tredje boka jeg leser av Hoffman på en måned.

Romanen handler om et knippe mennesker i ei gate på øya Martha's Vineyard. Gamle Elizabeth Renny er i ferd med å miste synet, og etter et fall flytter barnebarnet, 16 år gamle Jody, inn hos henne. Jody legger sin elsk på André, nabomannen som mekker motorsykler. Problemet er bare at André er gift med keramikeren Vonny og sammen har de sønnen Simon, som ikke vokser som de andre barna. Og i periferien finner vi familien Freed som skal oppleve det vondeste en familie kan oppleve, Kjempen som kun er ute om natta, og enda flere.

Overdose Hoffman
Jeg tror denne boka lider under at jeg har forlest meg litt på Hoffman. Jeg likte den godt, men bare dager etter jeg var ferdig med å lese den, må jeg slå opp i boka for å minne meg selv på hva og hvem den handler om. Hoffman har en særegen fortellerstemme, og her har nok den trukket meg med fra en roman til en annen slik at alt har blitt ei røre i hodet mitt.

Jeg har nå lært at Hoffman er som et stykke fyldig sjokoladekake: så rik og god at det frister med mer, men det er best å avstå for ikke å ødelegge opplevelsen. Bare så synd at jeg allerede er godt inne i min fjerde Hoffman-roman denne måneden ...


Les hva andre skriver om Lysnatt:
  • Jeg tror boken har mye å gi alle vanlige, uvanlige mennesker, som kanskje bare trenger en god forfatters blikk på hverdagen for å kjenne seg mindre alen, skriver Kjellaug Haarberg ved Asker bibliotek.
  • Illumination Night er så langt den beste jeg har lest! skriver Knirk.
  • Helt klart min favoritt blant Hoffmans romaner, sier Stinema.

Sunday, April 10, 2011

Alice Hoffmans hete somrer

Etter at jeg vendte tilbake til Alice Hoffman med Stjerner lyser hvite, fikk jeg Hoffman-dilla. Ikke bare gikk jeg sporenstreks ut og kjøpte tre nye bøker av henne i brukthandelen, men jeg gikk på biblioteket og lånte meg enda tre bøker. En av dem var Nabojenter.

Selv om romanen heter Nabojenter, handler den først og fremst om Gretel Samelseon. Hun vokser opp i en småby på Long Island, med bestevenninnen Jill boende i samme gate, og morens kusine Margot som stadig er på besøk.

At handlingen finner sted akkurat her, er nok ingen tilfeldighet. Alice Hoffman har selv vokst opp på Long Island, og skriver i takkeordet takk til "jentene jeg vokste opp med på Long Island: IOU4-ever".

Enkeltstående historier danner en helhet
Romanen er bygd opp som en serie enkeltstående noveller som sammen danner en hel fortelling. Flere - om ikke alle - fortellingen har da også vært publisert tidligere i ulike tidsskrifter.

Dette er et interessant grep, men også et grep jeg ikke synes fungerer fullt ut her. Hoffman veksler mellom å la Gretel være i førsteperson og tredjeperson i de ulike fortellingene. I tillegg er det mye av informasjonen som gjentas fra fortelling til fortelling, og sammen utgjør disse to tingene stadige små irritasjonsmomenter som nappet meg ut av historien.

En annen ting som slo meg da jeg leste denne romanen, er sommerheten. Det er ikke første gang jeg leser om hete somrer i Hoffmans romaner, men det blir ekstra påtagelig her da flere av fortellingene finner sted om sommeren, den ene varmere enn den andre.

Formo vs Alfsen
Dette er en av få (?) Hoffman-romaner som ikke er oversatt av Merete Alfsen, men istedet har Tone Formo som oversetter. At noe av magien fra de tidligere bøkene er borte kan muligens skyldes ny oversetter, men jeg er likevel ikke helt overbevist over det. Da heller jeg mer til å enes med de som hevder at Hoffmans tidligere romaner er bedre enn de senere. Hoffman debuterte i 1973 - og Nabojenter ble første gang utgitt i 1999.

Som det nok kommer frem av omtalen, er ikke dette en av mine favoritter blant de romanene jeg har lest av Hoffman så langt. Likevel er en mindre god Hoffman-bok fremdeles bedre enn mange andre bøker, så jeg har fremdeles kost meg under lesingen.

Les hva andre synes om Nabojenter:
  • Alice Hoffman har en fin skrivestil, den er intens, sier Knirk.

Thursday, April 7, 2011

Jeg er i avisa igjen

Venstre har lansert vårens lyttekampanje om kunnskap. Samtidig har vår nye rådmann varslet ønske om ny debatt om skolestruktur.

I den forbindelse har jeg vært i lokalavisa og ment litt om skole - og selvsagt lansert kunnskapskampanjen lokalt i samme slengen.

Jeg må bare innrømme det: jeg er ingen naturlig politiker. Selv om jeg ønsket denne oppmerksomheten (på Venstres vegne), selv om det var jeg selv som initierte denne artikkelen, selv om jeg hadde godt kontroll på det som ble sagt, så har jeg likevel vært kvalm av nervøsitet og lagt våken de siste nettene før artikkelen kom ut.

Hadde det ikke vært for at jeg har så stor tro på at de liberale verdier trengs i samfunnet vårt og Venstres viktige rolle i den sammenheng, ja, så vet jeg ikke om jeg hadde fortsatt å stå på valglisten. Nå bare håper jeg på at det blir litt lettere for hver gang jeg fronter en sak. Man kan jo håpe.

Artikkelen er ikke lagt ut på nett, men klikker du på bildet får du det i større versjon. Klikk på det igjen, og det forstørres slik at saken kan leses.

Tuesday, April 5, 2011

"So this is how liberty dies"

Så tapte vi da.

Våre folkevalgte på Stortinget bestemte i går, med 89 stemmer mot 80, at datalagringsdirektivet skal innføres i Norge.

Resultatet var gitt på forhånd, men likevel ble det en ni timer lang debatt.
Enkelte sa veldig mye dumt.
Mange sa veldig mye godt.
Men resultatet ble som det ble.

En sorgens dag for rettsstat og personvern.

Sunday, April 3, 2011

Ressurser til de som ser barna i øynene

– Vi vil flytte ressursene ned til de som ser barna i øynene. Ingen barn er tjent med å bli redusert til kun et navn på et papir, sier Venstres andrekandidat i Trondheim, Ina Roll Spinnangr.



Ina har denne helgen også gitt et sterkt intervju om egen oppvekst med manisk depressiv mor som ble tvangsinnlagt, i Adresseavisas serie De glemte barna.

– Jeg husker at jeg skrev en stil om tvangsinnleggelse. Jeg fikk karakteren fem. Men læreren spurte ikke om noe, forteller Ina.

Ina skriver også om dette og mer til på bloggen Den liberale bølge.

Les også aktivisten Batcheebas viktige innlegg Hvem svikter barna på bloggen Batcheeba's inner world, om hennes erfaringer fra arbeidet med sårbare barn.

Saturday, April 2, 2011

Leserundersøkelse

Jeg har laget en leserundersøkelse om bloggen. Jeg ville satt pris på om du som er innom bloggen tar deg tid til å svare på undersøkelsen. Den består av 9 kjappe spørsmål, og tar ikke mer enn et par minutter å gjennomføre.

Du finner leserundersøkelsen her.