Thursday, March 31, 2011

Et ubeskrivelig ondsinnet geni - og ei morsom bok

Noen bøker leses utelukkende på grunn av tittelen. Jeg er et ubeskrivelig ondt geni, og jeg vil bli elevrådsleder er en slik bok.

Jeg var på vei at av biblioteket da jeg i sidesynet fikk øye på boka. Jeg tok to skritt og stanset. Hadde jeg lest riktig? Jeg gikk tilbake, plukket opp boka, tittet litt i den og bestemte meg raskt for at denne boka måtte jeg lese – uansett om den sto utstilt på barneavdelingen eller ei.

Geni i det skjulte
Og jeg må innrømme at jeg har nikost meg med boka. Her møter vi den litt lubne Oliver Watson, et 12-årig ondsinnet geni som har bygd seg opp til å bli verdens tredje rikeste person med hemmelig base under huset og et utall agenter som jobber for ham – og det helt uten at venner og familie aner noe som helst.

Oliver har makt til å styrte afrikanske diktatorer og kødde med lærere ved å sende dem hemmelige beskjeder trykt på sigarettene deres. Og ambisjonene er ikke små: han sikter seg inn mot totalt verdensherredømme (noe han anslår å oppnå om en fem års tid).

En dag kommer du til å trygle om å få æren av å slikke føttene mine. Du vil knele på de ynkelige, verdiløse knærne dine og tigge: "Vær så snill, ærede herre! Vær så snill! La meg få lov til å slikke mellomrommet mellom tærne dine rent for gammel bikkjemøkk!" (Jeg kommer til å stå barføtt i gammel bikkjemøkk – bare for å gjøre det enda eklere for deg.)

Men når han bestemmer seg for å stille til valg som elevrådsleder – noe han gjør utelukkende for å terge faren – støter han på en rekke uventede problemer. Oliver ligger nemlig lavt i terrenget for å skjule sitt ondsinnede geni for omverden. I årevis har han gjort seg dummere enn han er, slik at medelevene nå er overbevist om at han ikke er annet enn en feit dust. Oliver har med andre ord en drøy jobb foran seg.

Fandenivoldsk humor
Romanen er skrevet med mye humor og fandenivoldskhet. Boka fortelles fra et jeg-perspektiv, og Oliver henvender seg ofte direkte til leseren. Og han er slett ikke høflig når han gjør det (se eksemplet over). Boka er også full av fotnoter, som når han forteller om ei dør som ikke lar seg åpne med mindre du lirker håndtaket i riktig kombinasjon:

Fotnote: Hvorfor kikker du ned hit? Tror du seriøst at jeg har planer om å røpe kombinasjonen for deg, eller? Herregud, du er jo enda teitere enn du ser ut til.

Anbefales til lesere i alle aldere
Selv om den ser tjukk ut (326 sider) er den lettlest. Teksten er satt med halvannen linjeavstand og avsnittene er markert med linjehopp istedet for innrykk. Dette, i tillegg til at det brukes en del humoristiske bilder, gir mye luft i teksten og gjør at boka ikke virker avskrekkende tett og lang.

Sammen med humoren og Olivers infamitet tror jeg det gjør at boka kan bidra til leseglede og en følelse av lesemestring for yngre lesere som trenger å oppmuntres til å plukke opp ei bok. Boka anbefales både til barn og voksne!

Les hva andre skriver om boka:
  • Dette er morsomt og underholdende i beste "ensom nerd dikter seg et superhelt-liv"-tradisjon, skriver Foreningen Les.
  • Full av tøysete innfall, den er ondsinnet ironisk, den er totalt urealistisk, og den kommer snart til en kinosal nær deg, skriver Barnebokkritikk.
  • Det er en underholdende og annerledes bok, skriver Bokavisen.

Wednesday, March 30, 2011

Leserinnlegg: Høyre svikter oss alle

Mandag ble det klart at Høyre har sviktet den liberale rettsstaten. Partiet har inngått en avtale med Arbeiderpartiet som innebærer en innføring av datalagringsdirektivet i Norge. (...)

Venstre skjønte tidlig hvilken fare datalagringsdirektivet var personvernet. Vi sa derfor som første parti klart og tydelig nei til datalagringsdirektivet allerede i 2006. (...)

Høyre kunne valgt å forhandle med Venstre, FrP og resten av motstanderne mot datalagringsdirektivet for å skape et flertall på Stortinget for gode personvernsløsninger. Istedet valgte de å svikte både sitt eget prinsipprogram, de borgerlige verdier, og vår felles rettsstat. Det er mildt sagt skuffende.

Les hele innlegget her.

Tuesday, March 29, 2011

I ditt navn, Erna

I desember skrev jeg et innlegg hvor jeg uttrykte mine tvil til at DNA-materialet av uskyldige som ble registrert i forbindelse med to voldtektssaker i Bergen, ville bli destruert:

Er det en ting vi har lært den siste tiden, så er det at myndigheter og politi ønsker å holde fast på all den informasjonen de kan om borgerne.
Derfor kommer det ikke som noen overraskelse når jeg i dag leser følgende nyhet:
Rettsmedisinsk institutt følger ikke loven og lar være å slette DNA-profiler når de skal.

VG skriver:
Instituttet skal heller ikke ha slettet noen av opplysningene som hører til uskyldige personer eller vitner i kriminalsaker. Hvor mange dette er snakk om, har ikke Datatilsynet fått klarhet i. (...) Bare i 2009 DNA-analyserte instituttet omtrent 10.000 identifiserte nordmenn. (...) All data om personer som er sjekket ut av saker, frikjente i retten eller hvor saker er henlagt skal slettes. Det står det også klart i loven. Men Rettsmedisinsk institutt har likevel tatt vare på disse dataene.

Og videre:

Det betyr at det er sannsynlig at RMI for eksempel sitter med DNA-profilene til alle de som frivillig lot seg DNA-teste i forbindelse med en voldtektssak i Bergen i høst.
La meg for ordens skyld gjenta hva informasjonsrådgiver Gry Benedicte Halseth ved Hordalandspolitiet uttalte den gangen:

— De innkalte har status som vitner i saken. Prøvene vil kun bli sammenlignet mot materialet i disse to sakene og deretter destruert. Prøvene vil ikke bli sammenlignet med DNA-materialet som er lagret i politiets registre for øvrig.


Ja visst.

Når jeg ikke blir overrasket over at denne nyheten kom frem, så skyldes det bare at slike nyheter har blitt så altfor vanlige. Jeg kunne ramset opp en rekke tilfeller bare fra de siste årene, men nøyere meg med å sende leseren videre til denne oversikten.

Det er slike saker som gjør meg så fortvilet når Erna Solberg forsøker å vedta sikker lagring av informasjonen som samles gjennom datalagringsdirektivet. Det finnes ikke noe slikt som sikker lagring.

Jeg kan love deg, Erna, at om datalagringsdirektivet innføres, vil vi før eller senere se nok en skandale med sensitive personvernopplysninger på avveie. Det vil i så fall skje i ditt navn, Erna Solberg. Og jeg håper at de som finner sine personopplysninger på avveie eller misbrukt som følge av din iver etter å overvåke alle borgere stiller deg og Høyre ansvarlige.

Det skjer i ditt navn, Erna.

Monday, March 28, 2011

Shame on you!

Høyre har gjort knefall for Arbeiderpartiet og går med på at datalagringsdirektivet skal innføres i Norge.

Si farvel til tanken om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevisst – snart settes kommunikasjonsmønsteret ditt under overvåkning i tilfelle du skulle komme til å gjøre noe kriminelt.

Si farvel til enhver illusjon om at staten har tillit til deg som enkeltmenneske – snart skal storebror passe på hvem du ringer til, hvem du mailer til, hvor du befinner deg når det skjer, hvor de befinner seg når det skjer.

Si farvel til et sterkt personvern – for snart vil enorme mengder informasjon om deg lagres, uten at noen kan garantere at denne informasjonen lagres sikkert.

Ikke minst – si farvel til den villfarne ideen om at Høyre er et parti med prinsipper de står for, et parti for enkeltmennesket, for personvern, og for frihet, de har nå bevisst at de er alt annet enn dette.

Shame on you, Høyre!
Shame on you!

Saturday, March 26, 2011

Tilbake til Hoffman: Stjerner lyser hvite

Ei bok fra 80-tallet om ei ung jente som får aids var ikke det som fristet mest, men når forfatteren heter Alice Hoffman lot jeg meg overtale til å prøve boka. Og selv om dette ikke er en av AH-favorittene mine så langt, så var den milevis bedre enn jeg fryktet.

I Stjerner lyser hvite møter vi en helt vanlig familie: Mor Polly er fotograf, pappa Ivan er forsker, Amanda er 11 år og et turntalent, og 8 år gamle Charlie samler på frosker og salamandere. Så en dag raser alt sammen – familien oppdager at Amanda har aids, smittet av en blodoverføring fem år tidligere.

Et barn får aids, en familie ramler sammen, et lokalsamfunn får panikk. Det kunne blitt følelsesporno, det kunne blitt tåreperse eller moralskrift, men det blir ikke det.

Som så ofte før forteller Hoffman historien fra en allvitende fortellers ståsted. Det er et grep vi ikke ser så mye lenger, men som jeg liker godt, spesielt i Hoffmans hender. Det går en mild bris gjennom alle Hoffmans bøker, hun tramper aldri frem, men skriver som duften av nyvasket sengetøy på snora. Som sommerfugler flagrer vi fra sted til sted, snart sitter vi på en karakters skulder, snart svever vi avgårde og får et overblikk over landskapet.

Romanen er oversatt av Merete Alfsen, som har oversatt mange (om ikke alle?) av Hoffmans bøker til norsk. Originaltittelen er At Risk, men den har på norsk fått den mer poetiske tittelen Stjerner lyser hvite, en strofe fra Jens Gunderssens Vuggevise.

Les hva andre mener om Hoffman:
  • Jeg digger Hoffmans bøker. Det er ekstraordinært! skriver Janke.
  • White Horses var en fin opplevelse som ga mersmak, skriver Knirk.
  • Noen fantastisk boker det ikke, men underholdende og småvittig, skriver Rufsetufsa om Isdronningen.

Friday, March 25, 2011

Googlies, spin bowlers og andre rariteter

Romesh Gunesekera debuterte med den sanselige Reef, en roman som finner sted i Sri Lanka og London. Han skrev om heten, havet og maten på en måte som fikk ham nominert til en rekke priser – inkludert The Booker Prize – og som fikk meg til å plukke opp flere av bøkene hans, deriblant hans siste, The Match.

Sunny bor i Manila, Filipinene, sammen med faren. De kommer opprinnelig fra Sri Lanka, hvor Sunnys mor begikk selvmord da han var ung. Vi følger Sunny fra han er tenåring og oppdager cricket og kjærlighet, til han er voksen, gift og far i London. The Match er ei bok om det å være rotløs, om det å høre hjemme flere steder og ingen steder, og som Reef er det en bok om erindring og minner.

Tittelen viser til en cricketkamp. Nå er jeg vanligvis ikke den som leser sportsbøker, men jeg håpte og trodde Gunesekera ville bruke cricketen symbolsk. Det gjorde han sikkert også, for alt jeg vet, men jeg må innrømme at hver gang han begynte å skrive om cricket, så skumleste jeg så fort at enhver dypere mening var tapt for meg. Det var forresten også mindre dype meninger, da jeg slettes ikke forstår "cricketspråket":

The game, like life, was at best a slow slide from cold champagne to tepid beer, with plenty of nodding off in the sun when the going got rough. Let us have spin bowlers and googlies. Ignore the bouncers. Get rid of the batsmen's helmets and stick to crotch boxes. An occasioanl boundary, a rare six, and for the rest of the time bobble and twaddle and take the chance to catch up on new made untroubling by print. Leave of the photographs, the yahoo, the boo, the baila and the witche's brew. Scratch a ball, stroke a bat, dream the dream.

Bortsett fra at cricket ikke er min ting, skuffer Gunesekera også rent litterært. Språket er for platt, dialogen for maniert, karakteren for lite engasjerende, og jeg skjønner rett og slett ikke hva han ønsker å fortelle med denne historien.

Skal du lese noe av Gunesekera, så les Reef og la denne ligge. Med mindre du er spesielt glad i cricket.

Thursday, March 24, 2011

Under de dype skyggene av ... hvilke trær sa du?

Kari Frederikke Brænnes roman Under de dype skyggene av løvtunge trær var forrige bok ut i bibliotekets lesesirkel. Etter vesla ble født og lesetiden min ble noe innskrenket, har jeg ikke tatt meg tid til å delta i lesesirkelen, men denne boka fristet.

Forlaget skriver:

I en hytte dypt inne i Hedmarksskogene ligger farlige hemmeligheter begravd. Hit drar Wilhelm, som er tilbake i Norge for første gang på tretti år. Hit drar også Robert med sin lille sønn Lukas. Det skulle de kanskje ikke ha gjort. Hva er det Wilhelms gamle mor aldri har fortalt ham om dette stedet? Og hva har Wilhelm opplevd her, som ingen kjenner til?
"Under de dype skyggene av løvtunge trær" er en mørk roman badende i norsk høstsol - en dramatisk skjebnefortelling om en bannlyst familie.

Og det deilige med denne romanen var at den innfridde, den var akkurat hva jeg håpte den skulle være. Historien om den bannlyste familien avsløres litt etter litt gjennom fem fortellerstemmer. Som en av leserne i boksirkelen sa, så er det som nye dører stadig åpnes utover i boka.

Det er ikke bare historien som avsløres litt etter litt, også karakterene trer tydeligere frem jo lenger vi leser. Vi begynner med å føle sympati for den ensomme gamle damen, men gradvis forstår vi at det er en grunn til at hun aldri får besøk. Eller vi aner mer og mer om mørket som skjuler seg i den middelaldrende gartneren som flytter fra sted til sted.

Denne gradvise avsløringen både av karaktertrekk og historien bidrar til å holde spenningen ved like uten at det nødvendigvis ligger noen ytre spenning bak. Slik drives vi som leser fremover i fortellingen, nysgjerrige på å finne ut hva som egentlig har skjedd og hvem disse menneskene egentlig viser seg å være.

Skal jeg ha noe å utsette på romanen, så er det at den ikke hadde så mye trøkk i klimakset som jeg skulle ønske. Jeg synes kanskje Brænne lar karakterene sine slippe litt lett unna på det emosjonelle planet.

Og et lite irritasjonsmoment - eller kanskje helst et undringsmoment - er tittelen. Hvorfor har forfatteren valgt å kalle boka Under de dype skyggene av løvtunge trær? Poetisk, ja visst, men også noe misvissende når handlingen foregår i barskogen i Hedmark.

Skogen ligger på begge sider av bilen nå. Mørk og tung. Veien har blitt smalere. Fire felt har blitt til to. Snart vil den bli enda trangere. Grantrærne vil komme nærmere, furuene vil bøye seg over veien. Til de står helt inntil, og dasker greinene sine mot panseret.

Wednesday, March 23, 2011

Litterær lykke

... er å finne en forfatter du liker så mye at du bare vil fortsette å lese og lese og lese romaner av denne forfatteren – for så å gå på biblioteket og oppdage at du fremdeles har mange bøker til gode å lese.

Thursday, March 17, 2011

11/52 - Ikke helt i Vrangstrupen

I novellesamlingen Vrangstruper gir Manuel Machado oss et uhøytidelig, humoristisk og burlesk bilde av Portugal og dets innbyggere. Han skriver med heseblesende fortellerglede og glimt av surrealisme, og Machados skikkelser handler etter en særegen logikk.

Her møter vi skikkelser som António Alegre som mangler humoristisk sans og tar sin død av det; fisetrynet Terese; og 87 år gamle tante Rosalina som er død, men nekter å la seg begrave:

Og i denne fredelige atmosfæren av geitost pakket i fuktig edderkoppspinn la ingen merke til at jorden ble slynget fra grav 33 på Santa Inácias kirkegård. Opp kom tante Rosalina kravlende. Hun børstet bort restene av jord som lå i køften mellom brystenes hytt og vær og glattet på håret og rettet på skjørtet og strømpebåndene og andre småting, og mens hun pudret de gulnete kinnene sine med litt finmalt ris, begynte hun å mumle noe om at hun ikke ville kaste bort livet på kirkegården og til blokksberg med de som mente at hun burde holde seg der, for hun hadde mer å utrette her oppe, i hvert fall så lenge hun kunne puste og se de andres begravelsesfølger gå forbi.

Det er ganske så fornøyelig lesning, og kanskje spesielt denne novellen om landsbyen Santa Inácia. Machado evner å si kjente ting på nye måter, å sammenstille ord, uttrykk og bilder i uventede kombinasjoner. Han er språklig god, skriver ofte fengende åpningssetninger og befolker universet sitt med artige karakterer.

Dessverre faller han gjennom i selve gjennomføringen av historien. Det er en fornøyelse å lese enkeltdeler, men helheten tilfredstiller ikke.

Tuesday, March 15, 2011

10/52 - Richard Bausch's hverdagsmennesker

I was pummeled as a teenager. For some reason I had the sort of face that asked to be punched.

Slik åpner Nobody in Hollywood, den første novellen i samlingen The Stories of Richard Bausch. Et godt anslag på en god samling. Den amerikanske forfatteren Richard Bausch skriver detaljerikt og iblant med smertefull observasjoner om mellommenneskelige forhold.

En av novellene, The Voices from the Other Room, består utelukkende av dialog. Ingen introduksjon, ingen ytre beskrivelser, ingen dialogtags, bare ordene mellom to mennesker, nettopp slik de fremstår om du skulle overhørt en samtale gjennom tynne hotellvegger. Novellen er, om ikke annet, et glimrende eksempel på hvor viktig god og troverdig dialog er.

Bausch skriver om hverdagsmennesker, men med en nerve som kommer fra gnisningene som oppstår når mennesker møtes, når håp dør, når forventninger ikke innfris.

Wednesday, March 9, 2011

9/52 - Smakebiter fra Sri Lanka

Etter å ha trukket frem to norske novelleforfattere, er det vel på tiden med en ny forfatter fra det store utland. Denne gangen er det Pradeep Jeganathan fra Sri Lanka jeg vil omtale.

At the Water's Edge består av sju noveller som alle finner sted i, eller handler om, Sri Lanka. Et annet fellestrekk er karakteren Krishna Yoganathan. Vi møter ham i den første novellen, The Front Row, og siden dukker han også opp i flere av novellene, på ulike steder av livet.

Boka virker litt hjemmesnekret med sine harde innrykk og trykkleifer, og Pradeep makter ikke riktig å gripe meg med språket. Likevel er det interessant å få noen smakebiter av livet på Sri Lanka. Novellene gir små innblikk i hvordan motsetningene mellom tamiler og singalesere kunne komme til uttrykk, hvordan en hverdag uten vår oljerike nasjons sikkerhetsnett kan utspille seg, og hvordan restene av det britiske emperiet fremdeles henger i og farger landet på ulikt vis.


Hvis du synes å dra kjensel på dette innlegget, så har du kanskje lest det før. Jeg har tatt en litterær Ingrid Espelid Hovig og viser frem en tekst jeg har forberedt tidligere, i en annen blogg.

Sunt partidemokrati, Høyre?

Høyre går inn for datalagringsdirektivet, og hevder på egne nettsider at:

Høyre har et sunt partidemokrati, og partiets interne debatt har bidratt til et godt og grundig utgangspunkt for de kommende forhandlingene.
Mon det? Politisk rådgiver i Høyre, Pia Prestsmo, spør på Twitter i kveld:
Ti fylkespartier imot , ett for. I partidemokratisk sammenheng skulle vel dette bety at vi går imot.
Så hvor sunt er partidemokratiet deres, Høyre? Omtrent like sunt som den liberale ryggmargsrefleksen deres? Omtrent like sterk som personvernholdningene deres?

Altså pill råtten.

Faen! Faen! Faen!

Høyre har sviktet oss alle.

Til alle disillusjonerte: velkommen.

Gjensidig tillit, Høyre?

Det sies at Høyre i dag skal ta et endelig standpunkt i saken om datalagringsdirektivet. Hvilken side de faller ned på – ja eller nei til DLD – vil få stor betydning for hele landet. Det handler om hvorvidt man nå skal masselagring opplysninger om alle borgere uten at det foreligger mistanke om noe som helst.

Det store bildet dreier seg dermed om hvorvidt vi skal beholde det viktige rettstatsprinsippet om at tvilen skal komme den tiltalte til gode. Men på en litt mindre skala handler det også om et tillitsspørsmål mellom Høyre og velgerne.



Høyres velgere har vist partiet tillit ved å gi partiet sin stemme. Er Høyre denne tilliten verdig?

Den aller første setningen i Høyres eget prinsipprogram sier:
"Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket."
Lenger ut i prinsipprogrammet kan man lese at Høyre vil ha et sterkt personvern.

I dag vil det vise seg hvorvidt Høyre har tillit til enkeltmennesket – og sine egne velgere – og om de er i stand til å følge egne prinsipper som nedfelt i prinsipprogrammet.

Hvis Høyre sier ja til DLD, enten det er et såkalt kompromiss eller ei, sier de samtidig at Høyre er et parti velgere ikke kan ha tillit til. Så hva blir det til, Høyre? Er dere tilliten verdig? Og har dere tillit til de som har stemt på dere? Eller blir Høyre et parti uten gjensidig tillit?

Jeg håper inderlig Høyre faller ned på riktig avgjørelse.

Monday, March 7, 2011

8/52 - Herfra blir du bare eldre, Harstad

Det sang i meg da jeg begynte å lese i Herfra blir du bare eldre av Johan Harstad. Ja, tenkte jeg, så bra dette er, så riktig dette var akkurat nå.

Kanskje burde jeg slukt den der og da, kastet meg over den og fordøyd alt i ett stort jafs, ikke lest i den i små drypp slik jeg gjorde.

For et sted ut i boka gikk sangen over til nynning, gikk nynningen over til stillhet, og den vesle boka virket med ett lengre enn sine nitti små sider. Jeg vet ikke helt hva som skjedde mellom side 9 og side 90. Jeg tror ikke det var boka som brått endret seg. Jeg tror ikke jeg endret meg så mye heller. Men kanskje er det slik at en tekst kun kan treffe deg så du synger én eneste gang? Og etter det blekner resten i minnet av dette første møtet? Eller kanskje var det helt andre ting som spilte inn.

Herfra blir du bare eldre er Johan Harstads debutbok. Tidligere har jeg lest Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? Pussig nok likte jeg også den gangen begynnelsen best. Kanskje det bare er ei greie mellom Harstad og meg?

Jeg lar denne samlingen telle med i utfordringen 52 novelleforfattere på et år, men det er å jukse bittelitt. Boka er ei samling kortprosa, hvor noen grenser mot prosapoesi mer enn noveller.

Foto: John Erik Riley

Hvis du synes å dra kjensel på dette innlegget, så har du kanskje lest det før. Jeg har tatt en litterær Ingrid Espelid Hovig og viser frem en tekst jeg har forberedt tidligere, i en annen blogg.


Les hva andre skriver om Johan Harstad:
  • Dette minner meg om ”fan fiction”, sier Ellen om Hässelby.
  • Dette er noveller man kjenner i magen når man leser, sier Stine om Ambulanse.
  • Harstad har skrevet en glimrende roman om verdensrommets skumle og mystiske mørket, kan man lese på Motekrigen.

7/52: Bjarte Breiteigs surrogater

Bjarte Breiteig er en novelleforfatter som flere av bokbloggerne har trukket frem i løpet av årets novelleutfordring. Og godt er det, for god er han. Breiteig fortjener den blesten han får.

Surrogater
fra 2000 er Breiteigs andre novellesamling, men mitt første møte med denne novelleforfatteren. Og det frister til gjentakelse.

Surrogater består av 7 relativt små noveller, som alle har det til felles at de er skrevet i en stille tone der noe svakt truende ligger og vibrerer under overflaten. Novellene er befolket av mennesker som på en eller annen måte er fanget i seg selv, som ikke helt når frem til omverdenen de ser ut på. Vi kommer så nært disse menneskene, så intimt, at det iblant er som om man kan kjenne sødmen fra pusten deres.

Selv har Breiteig sagt dette om novellesamlingen:

– Novellen er så ren, så konsentrert. Jeg er fascinert av det fragmenterte, brå begynnelser, brå slutter. Selv om novellen er selvstendig av natur, er den allikevel oftest en del av en samling, en helhet. Det var deilig å se sammenhengene i Surrogater vokse fram. Alle novellene handler på en eller annen måte om erstatninger, og mennesker som gjennomskuer sine egne surrogater.

Foreløpig har jeg bare lest Surrogater, men noe sier meg at dette er en forfatter jeg sannynligvis vil lese mer av en gang i fremtiden.


Hvis du synes å dra kjensel på dette innlegget, så har du kanskje lest det før. Jeg har tatt en litterær Ingrid Espelid Hovig og viser frem en tekst jeg har forberedt tidligere, i en annen blogg.


Les hva andre synes om Breiteig:
  • Novella er godt fortald og eg gleder meg til å lese fleire av Breiteig sine noveller, sier Bai som har lest ei novelle fra samlingen Folk har begynt å banke på.
  • Fortellingen er skjør, språket rent og enkelt, sier Kasiopeiia om novellen Stockholm fra Surrogater.
  • Han skriv så fint, så alvorleg og kjenslemessig, men utan store ord, sier Lena om novelle fra Surrogater.
  • Har du ikke har lest noe av denne forfatteren, så anbefaler jeg varmt at du gjør det, sier Bokdama.

Oppfordrer ansatte å utdanne seg

Den voldsomme satsingen på full barnehagedekning har ført til at det er rift om pedagoger til barnehager. I Svarverud barnehage her i Nes forsøker de å løse problemet ved å oppfordre ansatte til å etterutdanne seg.

Les mer her.

Tuesday, March 1, 2011

6/52 - Fortellinger fra Tsjetsjenia

Kuntas skygge er ikke for sarte sjeler. Musa Mutaev begynner denne novellesamlingen rått og brutalt med Grønn sol, en historie om tortur:

Hundene gnager på ham som rasende, forsøker å rive fra hverandre kroppen som henger og dingler i tauet. Han skriker igjen. Jeg er redd. Når han ikke holder ut, begynner han å be om at de må snakke med ham. – Jeg vil tilstå.



Deretter følger Ikke gå fra meg, en historie om en døende soldat i en utbrent by, og igjen er det hunder på ferde på det grusomste vis:

Øynene til soldaten fylles av tårer. Han beveger leppene, forsøker å si noe. Flere hunder, de gnager på kroppen hans.

Heldigvis er ikke alle 13 fortellingene like vonde å lese. Jeg har lest fire av dem: Grønn sol, Ikke gå fra meg, tittelnovellen Kuntas skygge og Te-symfonien.

Kuntas skygge handler om en død manns skygge – eller spøkelse – som vender hjem. Novellen har en fin åpning:

Hver annen person i byen vår hadde ervervet noe nytt. Noen var blitt døve, andre blinde, noen hadde mistet både mål og mæle.
Nå begynte de døde å komme hjem.

Den siste novellen jeg leste, Te-symfonien, handler om en mann som blir overveldet av en symfoni spilt ved hjelp av 7 tekokere.

Mutaev meisler ut historiene i korte, harde setninger. Felles for fortellingene er at de handler om Tsjetsjenia, og i bunn ligger konflikten med Russland, enten det er åpenlyst som i novellen om mannen som torturers av russere eller som en del av den mentale tilstand, som i fortellingen om te-symfonien.

Kuntas skygge er en sterk bok som, på godt – men mest vondt –, har brakt Tsjetsjenia litt nærmere for meg.

Tsjetsjenske Musa Mutaev var fribyforfatter i Trondheim i perioden 2004-2006, og er fortsatt bosatt i byen.

– I dag er det nesten umulig å være forfatter eller journalist i Tsjetsjenia. Ingen våger å si hva de mener, har Musaev uttalt i et intervju til Utrop.

Kuntas skygge skal ha vært den første tsjetsjenske boka som er oversatt til norsk.
– Tekstene mine måtte først oversettes fra tsjetsjensk til russisk, deretter fra russisk til norsk. Det har vært en omstendelig prosess som har involvert seks ulike oversettere, sa Mutaev til Utrop.

Les hva andre skriver om Kuntas skygge:
  • Et mesterverk innen moderne europeisk litteratur, mente Aftenpostens Kjell Olaf Jensen.
  • Pompøs lyrisisme, mente Jonny Halberg i Dagbladet.
  • Det var en meget sterk opplevelse å lese disse novellene, skriver bloggeren Rose-Marie.

Foto: Ketil Born/Nasjonalbiblioteket

Velger sine tidspunkt med omhu

Fredag 10. desember 2010:
Kl.13:00 startet Nobel-seremonien i Oslo rådhus.
Kl. 15:00 holdt Knut Storeberget pressekonferanse om lovfremlegg knyttet til det omstridte datalagringsdirektivet.

Tirsdag 01. mars 2011:
Kl. 13:00 startet VM-rennet 15 km individuell, klassisk langrenn for menn
Kl. 14:00 holdt Terje Riis-Johansen pressekonferanse om høyspentmaster i Hardanger.


"Jeg har ingenting å skjule"

Å argumentere for DLD – eller andre former for overvåkning – med utsagnet "jeg har ingenting å skjule" er rent ut egoistisk.

Å tro at bare de som har noe å skjule vil kunne lide under DLD – eller andre former for overvåking – er rett og slett naivt.


  • Jeg må søke hjelp hos krisesenteret. Det er ikke ulovlig, men jeg vil helst skjule det. postmaster@oslokrisesenter.no
  • Jeg er homofil. Det er ikke ulovlig, men jeg er ikke klar til å stå frem ennå. post@llh.no
  • Jeg er gjeldsoffer. Det er ikke ulovlig, men jeg ønsker ikke at alle skal vite det. goa@gjeld.org
  • Jeg har varslet media om en alvorlig sak på arbeidsplassen min. Det er ikke ulovlig, men jeg vil helst ikke stå frem. alb@dagbladet.no
  • Jeg har HIV. Det er ikke ulovlig, men jeg ønsker ikke være åpen om det. post@hivnorge.no

Datalagringsdirektivet åpner ikke for å lagre innhold i e-poster.
Likevel kan e-postadresser avsløre mye.

Når du vet at e-postadressen blir lagret, og du vet hvor ofte personopplysninger havner på avveie, vil du fremdeles sende en e-post til en avslørende adresse uten å tenke deg om to ganger?

Er du sikker på at du – eller noen av de du er glad i – ikke har noe å skjule?