Thursday, December 15, 2011

Når de døde blir et tall

Jeg tenker mye på de døde om dagen. Og på de som ble igjen.

I alt snakket om Behring Breiviks u/tilregnlighet, om Tybring Gjeddes sykemelding, om Eskil Pedersens ytringsansvar. I mediedebatten om hvorvidt FrP kan holdes ansvarlig, om sinte unge menn blir kneblet eller ei, om det er mulig å være islamkritisk i dag. I all synsingen om straffeutmålinger, om dataspills påvirkningskraft, om fjordmenns vitneprov.

I alt dette forsvinner noe vesentlig. De døde.

Vi sier: 77 mennesker døde den fredagen.
Vi vet at: 69 mennesker ble drept på den øya.
Vi husker: 8 mennesker døde i bombeangrept i Oslo.

Men vi tar feil.

Det var ikke 77. Det var ikke 69. Det var ikke 8.

Det var én.

Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én. Og én.

Hver og en som døde var en enkeltskjebne. Hver og en var et individ.

Men vi glemmer det. Vi glemmer at det var Andreas og Lejla som døde, vi glemmer at det er Steven og Barbro som mistet en av sine kjære.

Vi er så opptatt av alt det andre, av rettergangen, av politikken, av debattene, at vi nesten mister av syne de som aldri kom hjem den fredagen.

Når jeg skriver dette er det en drøy uke igjen til jul. Og jeg tenker på at i år vil det være mange familier som opplever at det mangler et navn på gavene under treet, at det er en stol som står tom når de samles til julemiddag, at det er liv som ikke går videre inn i et nytt år.

Og selv om jeg vet at langt fra alle de som fikk livet fraståljet den dagen feiret jul, så bringer denne tiden for meg tankene over på den sorgen det må være for familie og venner å gå inn i høytider uten deres kjære blant dem. Hver ny merkedag, hele året gjennom, vil være en påminnelse om at man er én for lite.

Kanskje er det førjulstiden som gjør meg ettertenksom, kanskje er det mørketiden som gjør meg mollstemt. Kanskje er det mitt eget behov for å bearbeide det som skjedde den 22. juli.

Uansett årsak, så jeg sitter altså her, i disse mørkeste dagene i tiden frem mot at solen snur, og tenker på de som døde en sommerdag i juli. Ikke de syv-og-sytti. Men Victoria, og Jon Vegard, og Tore, og Modupe – og hver enkelt person som aldri kom hjem på grunn av en manns forrykte ideer og handlinger.

1 comment:

Hanne said...

Jeg tenker også (kanskje uforholdsmessig?) mye på akkurat det: At det var en. Og en. Og en. Enkeltpersoner, med mange, mange rundt seg som fikk livene sine knust den dagen.
Jeg tenker på et smil med tannregulering, et glimt i et øye, en uregjerlig lugg, et åpent ansikt - og at det for pokker er 77 av dem.

And counting, for vi har ikke sett slutten av dette. Ringvirkningene er så store, og på jobben snakker jeg med hun som egentlig skulle vært der, han som mista kameraten sin, han som hjalp noen i land på den andre siden...de har også sitt.

Hver enkelt person.