Når masken faller

Etter møtet med Espedal, ble jeg sulten på mer eksistensiell litteratur. Valget falt på en roman av Simone de Beauvoir, Når masken faller. Jeg leste Mandarinene av samme forfatter i fjor og rangerte den blant årets fulltreffere. Når masken faller faller dessverre ikke i den kategorien.

Boka handler om Laurence, som er gift, har to barn, en elsker, karriere i Paris, og skilte foreldre. Hun lider ingen nød, lever et godt liv, og har det etter alle solemerker bra. Men da datteren spør henne hvorfor vi er til, begynner bildet å slå sprekker.

Jeg liker det eksistensielle og det parisiske i boka, men i motsetning til i Mandarinene, klarer ikke de Beauvoir her å få meg til å føle at noe står på spill. Det hele er så trivielt.

Bedre blir det ikke av at Laurence, tilsynelatende uten grunn, veksler mellom å være omtalt i jeg-form og tredjeperson, og tiden veksler mellom presens og preteritum, og vi hopper i tid og sted uten større klargjøringer. Kanskje er jeg en lat eller overfladisk leser, men for meg fungerte dette i alle fall ikke som litterære virkemidler, men som irritasjonsmomenter. Men det skal sies at jeg liker å fortape meg i en fortelling, ikke rykkes ut av den til stadighet.

Les hva andre mener:

• Her har vi både feminisme, samfunnskritikk og eksistensialisme, pent pakket inn i 157 sider, sier Glamourbibliotekaren.