Thursday, April 21, 2011

Mødre og døtre hos Alice Hoffman

Siste bok ut i min siste Alice Hoffman-raptus var Lykkens datter, ei bok mange drar frem som en av favoritten, men som ikke gjorde stort for meg. Et sikkert tegn på at det er på tide å ta meg en aldri så liten Hoffman-pause.

Lykkens datter handler om mødre og døtre og det vanskelige forholdet mellom dem. Romanen dreier seg rundt to kvinner, Rae og Lila, og hvordan deres liv og skjebner flettes inn i hverandre.

Et påtvunget vennskap
Rae er ei ung kvinne i midten av 20-årene, som sju år tidligere forlot hjem og foreldre i Boston for å reise bort sammen med den evig rastløse Jessup. Etter å ha flyttet på seg en rekke ganger, befinner paret seg nå i Los Angeles. Men Jessup har hastverk med å få gjort noe med livet før han fyller 30. Og når Jessup reiser ut i ørkene for å jobbe på en filmproduksjon og Rae oppdager hun er gravid, endrer alt seg.

For spåkvinnen Lila endret alt seg nesten 27 år tidligere. Hun bor i LA sammen med mannen hun har vært gift med i alle år, men hun skjuler en hemmelighet for ham. I alle år har paret forsøkt å få barn, uten å lykkes, og i alle år har Lila tiet om barnet hun fødte og adopterte bort før de møttes.

Rae og Lila møtes når Rae en dag vil vite hvordan det vil gå med henne, Jessup og barnet og hun ber Lila lese fremtiden hennes. Siden påtvinger Rae Lila et vennskap hun ikke ønsker.

Generasjonen i midten
Hoffman skriver sterkt om det å bli mor, om forventninger og frykt som følger en graviditet. Romanen dreier seg mye om det å befinne seg i generasjonen i midten, om løsrivelse fra sin egen mor, og å ønske et nytt liv velkommen og selv skulle bli innta rollen som mor. Det handler seg om den evigsterke kjærlighet en mor kan føle til sin datter. Og det handler om skuffelsen og sorgen av å bli sveket og ikke forstått av sin egen mor.

Både Rae og Lila – selv om den ene er i tjue åra og den andre nærmer seg femti – strekker seg mot generasjonen som kommer etter dem og har ristet av seg generasjonen som gikk før dem. Begge har de et vanskelig forhold til mødrene sine. Hvorfor Lila ikke ønsker kontakt skjønner vi etterhvert, men Raes vonde forhold forblir mer diffust. At 16-åringen gjør ungdommelig opprør når mora ikke vil la henne møte kjæresten er forståelig, men at hun sju år etter fremdeles nekter å kontakte henne, selv, når hun blir gravid, er mindre forståelig. Det er spesielt her romanen faller gjennom for meg.

Les hva jeg mener om andre Hoffman-bøker:
  • Lysnatt: Jeg likte den godt, men glemte den fort.
  • Nabojenter: Noe av magien fra de tidligere bøkene er borte.
  • Stjerner lyser hvite: Det går en mild bris gjennom alle Hoffmans bøker.
  • Elvekongen: Hoffmans styrke ligger i at hun med få setninger kan tegne en hel historie.

2 comments:

Lena said...

Etter å ha lest så mye fint om Hoffmann, har jeg endelig kavet meg til å reservere to stk hos biblioteket. Jeg aner ikke hvilken rekkefølge en bør begynne i, men skal begynne med Hvite hester og Lysnatt. Nå ser jeg virkelig fram til en eventyrlig opplevelse!

Stine Marie said...

Hoffman er og blir en av min favoritter. Denne boken har jeg ikke lest, men omtalen din ga meg lyst til å låne den på bibliotekt neste gang jeg er der :)