Saturday, March 26, 2011

Tilbake til Hoffman: Stjerner lyser hvite

Ei bok fra 80-tallet om ei ung jente som får aids var ikke det som fristet mest, men når forfatteren heter Alice Hoffman lot jeg meg overtale til å prøve boka. Og selv om dette ikke er en av AH-favorittene mine så langt, så var den milevis bedre enn jeg fryktet.

I Stjerner lyser hvite møter vi en helt vanlig familie: Mor Polly er fotograf, pappa Ivan er forsker, Amanda er 11 år og et turntalent, og 8 år gamle Charlie samler på frosker og salamandere. Så en dag raser alt sammen – familien oppdager at Amanda har aids, smittet av en blodoverføring fem år tidligere.

Et barn får aids, en familie ramler sammen, et lokalsamfunn får panikk. Det kunne blitt følelsesporno, det kunne blitt tåreperse eller moralskrift, men det blir ikke det.

Som så ofte før forteller Hoffman historien fra en allvitende fortellers ståsted. Det er et grep vi ikke ser så mye lenger, men som jeg liker godt, spesielt i Hoffmans hender. Det går en mild bris gjennom alle Hoffmans bøker, hun tramper aldri frem, men skriver som duften av nyvasket sengetøy på snora. Som sommerfugler flagrer vi fra sted til sted, snart sitter vi på en karakters skulder, snart svever vi avgårde og får et overblikk over landskapet.

Romanen er oversatt av Merete Alfsen, som har oversatt mange (om ikke alle?) av Hoffmans bøker til norsk. Originaltittelen er At Risk, men den har på norsk fått den mer poetiske tittelen Stjerner lyser hvite, en strofe fra Jens Gunderssens Vuggevise.

Les hva andre mener om Hoffman:
  • Jeg digger Hoffmans bøker. Det er ekstraordinært! skriver Janke.
  • White Horses var en fin opplevelse som ga mersmak, skriver Knirk.
  • Noen fantastisk boker det ikke, men underholdende og småvittig, skriver Rufsetufsa om Isdronningen.

1 comment:

Janke said...

Helt enig med deg, dette er en veldigbra bok. Jeg må innrømme at jeg gråt mye da jeg leste den - hulket til tider. Sterke saker.