Saturday, January 8, 2011

1/52: Arvola om glassklokker og skilpaddeskall

Første novelleforfatter i årets store leserutfordring er Ingeborg Arvola. Hun debuterte i 1999 med romanen Korellhuset, og året etter kom samlingen Livet i et skilpaddeskall og andre historier, som ukens novelle er hentet fra.

Arvola har uttalt at hennes litterære forbilder er Toni Morrison og Margaret Atwood, som hun kaller "ekstremt gode stilister og flinke fortellere". Arvola har selv fått to priser for sitt forfatterskap, Cappelenprisen og Havmannprisen.

Glassklokkene
Novellen jeg har lest heter Glassklokkene og er den tredje av i alt 17 noveller fordelt på 108 sider. Det er med andre ord ikke spesielt lange noveller det her er snakk om.

I Glassklokkene møter vi Nao, en renovasjonsarbeider ved sykehuset som har ansvar for de røde avfallssekkene med menneskelig avfall som skal i forbrenningsanlegget. En dag åpner han en av sekkene og finner "et foster ikke større enn en håndflate". Han pakker det inn i et lommetørkle, stikker det i lomma og tar det med seg hjem. Her legger han fosteret i en glassklokke, heller på vann iblandet vitaminpulver, og henger glassklokken med innhold i drivhuset.
"Det var tyve år siden nå. Hans første foster var fremdeles i den første glassklokken, men det hadde hverken levd opp eller død."

Siden kommer det flere glassklokker, flere foster, i drivhuset til Nao, og dette blir livet hans.

"Han rørte ved dem. Skiftet stillingene deres så de ikke skulle glemme at de fremdeles var til. Løftet dem i korte stunder opp av vannet, så de skille vite at det fantes forandringer. (...) Han elsket dem alle hengivent.
Og en dag døde han på vei til jobb."
Absurd og groteskt
Jeg har ikke vært gjennom hele samlingen, men jeg har lest flere av novellene i boka. Fra de novellene jeg har lest, tør jeg påstå at Glassklokkene er ganske typisk for samlingen. Arvolas noveller kjennetegnes ved at de har en rekke absurde, og til tider groteske, innslag. Virkeligheten i Arvolas noveller er ikke helt som vi kjenner den.

Et annet fellestrekk for en rekke av novellene er at de handler om barn. For eksempel bærer tre av historiene titlene Guds barn (en sann historie), Kannibalens datter og Sverdsmedens datter. Glassklokkene, med sin historie om fosterdyrking i drivhus, føyer seg inn i denne rekken.

Ikke min cup of tea
Novellene er korte og lett fordøyelige, tross de til tider makabre innslagene. Jeg fant dem underholdende nok, men oppdaget også at jeg har en viss utålmodighet med denne type fortellinger, som om jeg opplever det absurde mer som en påtatt greie enn en nødvendig teknikk.

Dette har sannsynligvis mer med meg som leser å gjøre enn Arvola som forfatter. Novellene (som jeg har lest) er gjennomførte og treffer kanskje den rette leser.

Forlaget selv skriver for øvrig at:
"Ingeborg Arvola forsøker å sette fokus på dagsaktuelle temaer og skremmende fremtidsvisjoner med snert, råskap og humor."

Les mer:
  • Hos Bokkilden kan du lese hva andre mener om samlingen.

1 comment:

Bai said...

Ingeborg Arvola er ein forfattar eg har til gode å lese. Ein må skrive veldig godt, for å få slike absurde og makrabe historiar til å ikkje bli påtatte. Og mitt inntrykk generelt er at det er langt fleire som prøver på dette, enn som klarer det. Så det er ikkje sikkert det er bare deg.