Friday, October 29, 2010

Takk til Rydding Dyrepensjonat

Jeg vil sende en stor takk til Rydding Dyrepensjonat i Nikevegen i Nes, Akershus.

En av de tingene som stresset meg mest før fødsel var hva vi skulle gjøre med hunden vår, Poppy, den dagen fødselen startet. Vi er nyinnflyttere i ei bygd og kjenner ikke så mange her, så det var ikke noe alternativ å overlate hunden hos andre.

Der var det Rydding Dyrepensjonat kom inn i bildet. Siden Nikevegen ligger på vegen mot sykehuset, bestemte vi oss for å høre med dem om de hadde ledig plass en gang i oktober. Ikke bare hadde de det, men de sa seg også sporty nok til å utvide kontakttiden for oss fra de vanlige to timers levering på formiddag og ettermiddag til at vi kunneb ringe dem mellom 0600 og 2400.

Det tok en stor bør av skuldrene mine de siste ukene før fødsel, og når vesla meldte sin ankomst, var det bare å suse innom kennelen og lempe hunden av. Seks dager senere kunne vi hente en lykkelig hund.

Så en stor takk til Rydding Dyrepensjonat!

Wednesday, October 27, 2010

Litteratur når man føder

Jeg har alltid skrytt av at jeg leser overalt og når som helst: når jeg pusser tennene, når jeg går til butikken, i senga, i sofaen, på toget, i køen. Og nå kan jeg legge til: når jeg føder.

F. Scott Fitzgeralds The Great Gatsby – eller Den store Gatsby på norsk – er en av disse store, tynne klassikerne jeg aldri har fikset. Jeg forsøket meg på romanen første gang på norsk for rundt 15 år siden, og jeg forsøkte meg på ny på den engelske utgaven for 8-10 år siden. Men ingen av gangen "tok" jeg boka.

Men så fant jeg Den store Gatsby i en brukthandel og tenkte jeg kunne forsøke igjen. Forrige mandag gikk jeg til sengs og begynte å lese noen sider i romanen før jeg la meg til å sove. 20 minutter senere våknet jeg av at vannet gikk. Etter en telefon til føden og litt våketid uten riestart, gikk jeg og la meg i håp om å få sove og hente krefter til det som ventet. Ikke uventet ville ikke tankene la meg sove, så jeg plukket opp Den store Gatsby og begynte å lese.

Og under over alle under skjedde: Omsider ga romanen mening! Endelig kom karakterene til live, jeg så settingen, jeg opplevde tiden. Så det ble ikke mer søvn på meg den natta, men derimot ble det en del lesing. Og når de første svakene riene startet, bare leste jeg videre. Og selv når de ble litt sterkere, leste jeg litt innimellom frokost, dusj og pakking av sykehusbagen.

Jeg har alltid hatt en formening om at enkelte ganger er det slik at tid og bøker må klaffe i skjønn forening for at leseopplevelsen skal bli fullkommen, men jeg har aldri trodd at et slikt tidspunkt skulle være i startfasen på en fødsel. Men for meg og Den store Gatsby var det akkurat det som måtte til.

Saturday, October 23, 2010

Jeg har blitt mamma

Tirsdag 19. oktober kom vår vakre datter Matilda til verden:

Takk til jordmor Rona på Familiens hus på Årnes, takk til jordmor Johanne, jordmor Marie og resten av teamet på fødeavdelingen på Ahus, og takk til teamet på det nye og utmerkede barselshotellet på Ahus. Dere har alle bidratt til å gjøre livets store øyeblikk til en utelukkende positiv opplevelse.

Og nei, jeg bokblogget ikke fra barselsenga. Jeg hadde tilfeldigvis lagt inn noen omtaler dagen i forveien og satt publiseringsdatoen et par dager frem i tid. Kanskje jeg ubevist visste hva som var i vente?

Wednesday, October 20, 2010

Lesehelg - Nok en fulltreffer

Det ser ut som jeg har klart å bryte rekken av dårlige romaner, for nå har jeg hatt to fulltreffere på rappen hva gjelder leseopplevelser. Gå aldri fra meg av Ishiguro satt så sterkt i meg da jeg slo igjen permen etter siste side at jeg var i tvil om jeg burde starte opp på en ny roman med én gang. Men siden jeg ikke klarer ikke å ha en bok på gang, tok jeg en titt i bokhylla av uleste romaner.

Elvekongen av Alice Hoffman
Valget falt på Elvekongen av Alice Hoffman, delvis fordi jeg hadde på følelsen av at dette var en roman som kunne gi meg noe av det samme som Gå aldri fra meg. Og det gjorde den! Etter å ha lest Gå aldri fra meg i løpet av fredag og lørdag, ble jeg sittende i sofaen hele søndag med Elvekongen.

Også i Elvekongen er handlingen i stor grad lagt til en internatskole, denne gangen en skole i Haddan, en småby i USA. Men der slutter likhetene med Gå aldri fra meg (bortsett fra at begge bøkene også ga meg herlige leseopplevelser). For der Ishiguro lar jeg-fortelleren berette historien i et liketil og rett frem språk, krydrer Alice Hoffman som vanlig sin historie med sanselighet og poetikk og ikke minst elementer av magiske realisme, alt fortalt fra en allvitende fortellers synspunkt.

Elvekongen er både et portrett av livet i en småby og livet på kostskole. Samtidig er det et skarpt skille mellom de rike elevene på kostskolen og innbyggerne i småbyen, og i dette spennet oppstår det både konflikter og tiltrekninger.

Et gåtefullt dødsfall, men ingen krimroman
Selv om romanen gir et bilde av en by og en skole, sentrerer handlingen rundt en håndfull personer. Særingen og mobbeofferet August (Gus) Pierce og vakre, men fattige, Carlin Leander er førsteårselever ved Haddan skole som finner sammen i et uventet vennskap.

Enkelte mennesker er simpelthen født på feil sted. Det første slike mennesker skaffer seg, er et kart, og det neste er en enveisbillett. Carlin Leander hadde vært klar til å forlate Florida fra hun lærte å gå, og hadde endelig klart å komme seg vekk ved hjelp av et svømmestipend til Haddan skole.

Han presenterte seg som August Pierce fra New York City, sendt til Haddan av sin hardt prøvede far som ikke hadde hatt et øyeblikks fred siden den dagen Gus ble født og han alene måtte bære ansvaret ved å oppdra sønnen etter konas død.

I tillegg møter vi Betsy, den nye fotolæreren ved skolen, som er forlovet med historielærer Eric Herman, et forhold som blir satt på prøve når den lokale politimannen Abel Grey dukker opp for å etterforske et dødsfall ved skolen. Og hele tiden er det tråder fra fortiden som veves inn og binder nåtid og fortid sammen.

Episk i lite format
Romanen handler i stor grad om hvordan våre oppfatninger av andre mennesker preger måten vi oppfører oss mot dem på – og hvordan disse oppfatningene sjelden favner hele dybden eller sannheten om et menneske.

Hoffmans styrke ligger blant annet i at hun med noen få setninger, spredt utover romanen, kan tegne en hel historie for en av bikarakterene. Dermed kan en roman som ikke strekker seg over mer enn 230 sider, virke vidunderlig rik og episk.

Dilla på Hoffman
Min utgave av Elvekongen ble kjøpt for 20 kroner i en brukthandel forrige uke. Jeg la merke til at det lå flere bøker av Hoffman i eskene der, og nå vurderer jeg sterkt å gå tilbake og kjøpe resten.

Jeg har lest Hoffman tidligere også. Blant annet står både Blå dagbok og Huset og fuglen i bokhylla mi, men ingen av dem klarte å vekke Hoffman-hungeren den gangen. Men da jeg i fjor leste Hvite hester skjønte jeg endelig hva folk mente når de omtalte Hoffman som en av yndlingsforfatterne sine. Jeg vet fremdeles ikke om hun når opp til å bli en all time favourite hos meg, men jeg vil i alle fall lese mer av henne.

Og sånn ellers ...
  • Elvekongen er filmatisert med Edward Burns som Abel Grey, og har tittelen The River King.
  • Alice Hoffman har en egen nettside.
  • Og når jeg ser på samlesiden over bøkene hennes, slår det meg at karrieren hennes har vært belemret med utrolig dårlig bokdesign. Det er ikke mange – om noen! – av disse bøkene jeg ville plukket opp basert på omslaget alene. Fysj!

Les hva andre skriver om Alice Hoffman eller Elvekongen:

Tuesday, October 19, 2010

Gå aldri fra meg – ta aldri slutt

En sjelden gang plukker man opp en bok som holder deg fanget slik at man ikke klarer å legge den fra seg før man er kommet til veis ende – bare for så umiddelbart å angre at man ikke tok seg bedre tid, leste saktere, lot opplevelsen vare lenger. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro er en slik bok.

Effektiv kontrast
I romanen møter vi jeg-fortelleren Kathy og vennene hennes Ruth og Tommy. Alle tre er elever ved Hailsham skole, en internatskole i England. Men Hailsham er ingen vanlige skole, og elevene her er ikke vanlige elever. De er spesielle, de har en helt bestemt skjebne foran seg.

Det som gjør aldri fra meg så bra i mine øyne er kontrasten mellom Kathys fortellerstemme – hverdagslig, enkel, likefrem – og den virkeligheten hun forteller om – sår, skremmende, tankevekkende. Dette grepet minner meg litt om romanen Den lille piken som elsket fyrstikker av Gaétan Soucy, også det en roman som har satt spor i meg.

Advarsel: Spoiler!
Det er vanskelig å si mer om romanen uten å fortelle hva den handler om, hva som gjør elevene så spesielle. Elevene ved Hailsham er nemlig kloner, skapninger alet opp til å bli organdonorer når de vokser opp. Dette er stoff som vanligvis hører hjemme i sci-fi bøker, men aldri fra meg er ingen sci-fi roman, selv om tematikken kan virke sånn fra en slik oppsummering som dette.

Ishiguro har istedet valgt å fortelle denne historien som en hvilken som helst roman. Fokuset er ikke på kloner og donorer, men på spørsmålet om hva som utgjør et menneske, hvilke valg vi tar, hvordan vi stiller oss overfor skjebnen som er lagt ut foran oss. Der fortellinger som The Island, som også handler om kloner som reservedeler for mennesker, er satt til fremtiden og hvor handlingen dreier seg mye rundt action, er romanenaldri fra meg lagt til vår egen tid og holdt i et stille tempo. Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest ferdig aldri fra meg er først og fremst sårhet.

Bokbloggernes makt
aldri fra meg er et eksempel på en sterk leseropplevelse jeg ikke ville hatt om det ikke var for bokbloggere. Boka kom på norsk i 2006 uten at den ble fanget opp på radaren min.

Men heldigvis har Julie Brannfjell i Bokmerker lest boka og for noen uker siden blogget hun om den. Jeg likte omtalen godt nok til at jeg sporenstreks bestilte den fra biblioteket – selv om et par uheldige bokvalg i køa av bøker førte til at jeg ikke fikk lest den før nå. Og jeg vil anbefale boka videre til andre. Les den!

Om forfatteren Kazuo Ishiguro
Kazuo Ishiguro er en japansk-britisk forfatter, bosatt i London. Han er født i Japan og levde sine første barneår i Nagasaki, før foreldrene flyttet til England.

Ishiguro har skrevet seks romaner siden debuten i 1985, og han har fått en rekke priser og utmerkelser for sine litterære verk. Han er kanskje mest kjent for sin tredje roman, Resten av dagen, eller The Remains of the Day som den heter på originalspråket. Romanen ble filmatisert med Anthony Hopkins og Emma Thompson i hovedrollene.
(Foto: Mariusz Kubik)

aldri fra meg er Ishiguros foreløpig siste roman, men han har senere også utgitt en novellesamling med tittelen Nocturnes: Five Stories of Music and Nightfall. For min del er aldri fra meg mitt første møte med Ishiguros forfatterskap, men det frister sterkt å lese mer av denne forfatteren.

Les hva andre mener om aldri fra meg:

Monday, October 18, 2010

Tar tak i Svarverudvegen

Vi som bor i Svarverudvegen har i flere år ergret oss over den dårlige trafikksikkerheten for myke trafikanter langs vegen.

Svarverudvegen går gjennom et etablert boligfelt, men likevel passerer tungtrafikk på vegene, og førere av personbiler lar seg stadig friste til å trå litt ekstra på gasspedalen på de lange, rette strekningene.

Når Statens vegvesen nå har gravd dype, brede grøfter på hver side av vegen, har situasjonen blitt enda farligere for oss som er avhengig av å ta oss langs vegen til fots eller sykkel.

Etter påtrykk fra både meg og andre beboere langs Svarverudvegen, tar nå Nes Venstre tak i saken. Førstkommende tirsdag stiller leder i Nes Venstre, Øystein Smidt, spørsmål til ordfører Blekkerud under kommunestyremøtet om Svarverudvegen og trafikksikkerheten der.

Hele spørsmålet kan du lese her.

Sunday, October 17, 2010

Louise Riis Bøhn: Første kvinne i kommunestyret

Louise Riis Bøhn er blitt kalt en foregangskvinne i Nes og en kvinnesakspionér i Norge. Hun var opprinnelig dansk prestedatter, født i 1858, men kom etterhvert til Nes, hvor hun raskt sørget for å sette sitt preg på bygda.

Hun var involvert både i kulturlivet og skoleutviklingen i bygda, men det er kanskje arbeidet med likestillingsspørsmål hun vil bli husket best for. I 1903 stiftet Riis Bøhn Nes kvinnesaksforening i 1903, og tolv år senere samlet hun alle kvinnesaksforeningene i bygda i et felles forum, Nes kvinneråd. Gjennom disse organisaskjonene kjempet hun for kvinners rett til likestilling, både for loven og i opinionen.

Kvinnesaken i praksis
Men Riis Bøhn kjempet ikke bare en teoretisk kamp – hun endte også opp med å vise bygda hva kvinner duger til. I 1916 ble hun valgt inn i Nes herredsstyre som første kvinne noensinne. Hun ble valgt inn som representant for Venstre, og i følge bygdeboka:

kom hun til å gjøre seg sterkt gjeldende i denne mannsforsamling.

Et portrett av Riis Bøhn henger i dag passende nok utenfor formannskapssalen i Nes rådhus. Det er malt av kunstneren Johanne Borgen, og ble gitt i gave til kommunen av Nes kvinneråd i 1975.

Fikk Arneberg til Lillerommen
Riis Bøhn er også minnet på det gamle herredshuset Lillerommen, hvor hun har fått et selskapsrom – Louise Riis Bøhns sal – oppkalt etter seg.

At det er nettopp her Riis Bøhn er blitt hedret, er ikke så veldig rart. Ikke bare var hun første kvinne som kunne ta plass i herredsstyret på Lillerommen, men noen år tidligere hadde hun også tatt ansvaret for at Lillerommen ser ut som det gjør i dag. Det var nemlig Riis Bøhn som i 1913 kontaktet arkitekt Arnstein Arneberg og sørget for at han fikk oppdraget om å utarbeide en plan for ombyggingen og moderniseringen av Lillerommen.

Friday, October 15, 2010

Skuffelser på rad og rekke

Det har vært noen dårlige uker for litteraturglede her i huset. Den ene boka etter den andre har skuffet meg, og sist ut var Instruments of Darkness av Imogen Robertson. Jeg hadde håp om at dette skulle være en roman i den gotiske sjangeren. Dette er bøker jeg liker å fortape meg i når jeg ønsker litteratur som først og fremst skal underholde og ta meg tilbake til barndommens leseglede.

Og omslaget og deler av baksideteksten får stå som en forklaring på hvorfor jeg lot meg lure til å tro dette var en gotisk fortelling:

Thornleigh Hall, seat of the Earl of Sussex, dominates its surroundings. Its heir is missing, and the once vigorous family is reduced to a cripple, his whore and his alcoholic second son, but its power endures.

Dessverre var dette altså ingen gotisk roman, men snarere enn historisk roman om hobbydetektiver – og de som leste min forrige bokomtale vet hvor lite glad jeg er i krim ...

Hobbydetektiver i gamle dager
Året er 1780, og en mann blir funnet drept i Caveley Park, eiendommen til Harriet Westermann. Den drepte har en ring med emblemet til
Thornleigh Hall på. Handlekraftige Westermann tar kontakt med sin eksentriske og reserverte nabo, Garbiel Crowther, som er en "student of Anatomy" – med andre ord en tidlig form for obdusent eller patolog. Tittelen – Instruments of Darkness – henspiller nettopp på denne hobbyen (og blir i mine øyne dermed en luretittel ...)

Disse to, Westermann og
Crowther, utgjør radarparet til Robertson, og sammen setter de seg fore å finne ut av mordet på den ukjente. Men snart ramler det inn med flere mord, og det blir etterhvert klart at det er om og gjøre å finne den savnede arvingen til Thornleigh Hall før enda flere må bøte med livet.

Slett håndverk
Instruments of Darkness er over 400 sider lang, men burde vært betydelig kortere, spesielt i starten. Robertson er en snakkesalig forfatter, og stort sett er dette ordgyteriet bare i veien. Dialoger tværes ut, ting gjentas i det kjedsommelige, og denne leseren kjeder seg.

Legg til at historien ikke er spesielt spennende tross alle drapene; at man ikke får noe nærmere forhold til hovedkarakterene; at man ikke kjenner eller bryr seg om de drepte; og at pacingen er helt feil, så kan man spørre seg selv hvorfor i alle verden jeg gadd lese ut boka.

Jeg har ikke noe godt svar på akkurat det, jeg er bare glad jeg er ferdig.
Og nå krysser jeg fingrene for at neste bok ut skal gi meg en god leseropplevelse.

Thursday, October 14, 2010

Fra idioti til fornuft

Aftenposten skriver i dag om Q-Meierienes suksess med Skyr (forøvrig en favoritt hos mannen her i huset). Det er positivt at Tines meierimonopol er utfordret, men jeg lar meg genuint overraske over den strategien Q-Meieriene innrømmer å ha brukt i starten:

Myrdahl påpeker at de i flere år forsøkte å kopiere Tine i det Tine gjorde. Han forklarer at Q har forsøkt å slå hull på Tines dominans i kjølediskene i mer enn 10 år. I løpet av den tiden har de lansert en rekke varer tilsvarende det Tine har. Men det virket dårlig.

No shit, Sherlock ...

Hvorfor i all verden tror produsenter at kunder bare vil ha mer av hva de allerede har? Problemet med matmonopolene i Norge er ikke en mangel på potetgull med salt smak (vi har 5-6 ulike sorter å velge mellom bare i min lokale butikk) eller dette produktet med det vage navnet "hvitost" (igjen, vi har 5-6 ulike sorter som smaker omtrent nøyaktig det samme i min lokale butikk). Nei, problemet er at vi som forbrukere har en reell mangel på alternativer. Istedet for virkelig variasjon, blir vi tilbudt nesten identiske produkter fra ulike leverandører.

Heldigvis for oss og for Q-Meieriene har de nå gått fra idioti til fornuft:
– Læringen var at forbrukerne ønsker en reell nytenkning. Vi må skille oss markant ut fra det som allerede finnes i markedet for å lykkes. Det har vi blant annet gjort med Skyr, sier Myrdahl.

Og om Q-Meieriene vil ha et tips til nok et punkt hvor de kan skille seg fra Tine, så skal dere få det her: Glem disse gummisakene dere kaller hvitost, og sats på skikkelig ost istedet. Jeg legger meg snart ned og gråter om jeg må se flere oster selges med de grusomme ordene "mild og god". Gi oss istedet ost som smaker noe! Gi oss moden, smakrik cheddar med smuldrete konsistens!

Og gjør det bedre enn Tines gummiaktige, smakløse forsøk ...

Tuesday, October 12, 2010

Blakk på penger, men rik på bleier

Bloggeren Tøybleiemamma to be? har tipset om at Naturbaby har opphørssalg på bl.a. tøybleier, og jeg har latt meg lokke.

Vi har for lengst bestemt at vi skal prøve oss som tøybleieskiftere når vesla ankommer verden, og vi har allerede en god stabel med brettebleier liggende.
"Problemet" er at jeg har kjøpt inn økologiske brettiser fra ImseVimse i størrelse 90 x 90 cm og de er svæææære - så store at jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal få dem på uten å dekke hele ungen.

Ergo har jeg en unnskyldning for å titte litt på andre bleier, og jeg har valgt å forsøke litt forskjellige typer for å se hvilken som passer hos oss når jenta omsider kommer (39 uker i morgen!).

Her er noe av fangsten min denne gangen:

Dette er en alt-i-ett (AIE) bleie fra Itti Bitti. AIE betyr at bleien har både sperrelag og innlegg integrert i bleien, og dermed er den like enkel i bruk som papirbleier. Forskjellen er at denne går i vasken, mens papirbleiene går i søpla – og etterhvert blir til et tonn med avfall.



Bambus skal ha en fantastisk god sugeevne, og siden vi ikke har bambusbleier fra før av, måtte jeg bare kjøpe et par typer så vi får prøvd ut dem også. Dette er Mother ease bambus, en one-size formsydd bleie med snap-in innlegg.
Og dette er den andre typen bambusbleie. Også dette er en one-size, men denne er fra Baby Beehinds. Formsydde bleier og brettebleier krever sperrelag utenpå, så jeg måtte jo kjøpe noen av dem også:


Denne eplegrønne ullbuksa i stretch-ull fikk bli med i kurva, sammen med en litt kjedeligere hvit ullbukse.

Nå er det bare å vente på at pakken – og barnet! – skal komme, så får vi se hvordan karrieren som tøybleieskifter blir. Vi gleder oss!

Friday, October 8, 2010

Krim og jeg er ikke venner

For tre år siden leste jeg spenningsromanen Tokyo av Mo Hayder – og ble vettskremt av Pleiersken. Tokyo var en enkel, men fengende roman, som vekket leselysten hos meg og hensatte meg til det Japan og Kina som Hayder skildret.

Siden den gang har jeg vært på utkikk etter en ny bok av Hayder, men har bare kommet over bøker med førstebetjent Jack Caffery i hovedrollen. Og siden jeg er en av disse sære leserne som liker spenning, men slettes ikke krim, har jeg styrt unna. Til nå.

Fugler i brystkassa og tenning på lik
En dag på biblioteket ga jeg opp og tok med meg Fuglemannen hjem. Dette er debutromanen til Hayder og følgelig den første boka om Cafferey.

Romanen starter med at et lik av en kvinne blir funnet på en byggeplass i London. Snart finner de fire nye lik på samme sted, og alle bærer de flere av de samme merkene: de er sminket og har samme underlige merker rundt hodebunnen, de har fått utført en grov brystreduksjon, og de har blitt åpnet i et elementært obduksjonssnitt. Og inne i brysthulen til alle fem kvinnene finner patologen en død fink.

Legg til litt nekrofili, mistanke om pedofili, og sedvanlig horing og narkomsibruk, og det er tydelig at Hayder ikke sparer på det groteske eller er redd for å teste leserens tåleevne. Men det er ikke nok, ikke for denne leseren.

Ikke like troverdig
Litt interessant er det dog når forfatteren velger å la morderen ta livet av seg selv halvveis i romanen. Hva skal nå resten av romanen handle om? Hayder skrur raskt tempoet opp igjen, og det blir snart klart at alt ikke er over ennå. Dessverre blir det også klart at ikke alt henger like godt sammen lenger. I alle fall stiller denne leseren seg skeptisk til de psykologiske forklaringene som ligger til grunn i andre halvdel av romanen.

De som liker krim, vil sikkert like Fuglemannen. Men for meg som kjeder meg av genrens klisjeer og formeloppsett er det ikke nok her til å fenge interessen. Romanen leses som en krimserie på TV – karakterene, miljøet, fortellingen, dramaturgien – alt er til stede. Det gjør romanen lettlest, men også uinteressant som litteratur.

Les hva andre mener om Fuglemannen og Mo Hayder:

Thursday, October 7, 2010

Familie og venner

Jeg liker å lese i en bok mens jeg pusser tennene, og den siste halvannen måneden (ja, det tar litt tid når boka kun leses de få minuttene tannpussingen pågår) har følget mitt vært Family and Friends av Anita Brookner.

Her møter vi en familie, hvis etternavn enten ikke er nevnt eller har unnsluppet meg fullstendig. Mannen i huset har gått bort flere år tidligere, og familien består nå av matriarken Sofka og hennes fire barn: kvinnebedårer og latsabb Frederick, skikkelige og litt kjedelige Mimi; egenrådige og viltre Betty, og den forknytte lesehesten Alfred. Fortellingen starter med utgangspunkt i et bryllupsbilde, tatt den gangen barna ennå var barn, og deretter følger vi familien til Sofka ligger i graven.

Here is Sofka, in a weeding photograhp; at least I assume it is a wedding, altough the bride and groom are absent.
En ukjent jeg-forteller
Men dette er ingen vanlig familiesaga. Historien er fortalt fra noen på utsiden av familien, uten at det fremgår klart hvem dette er. Ofte kan man som leser få inntrykk av at det sitter en god, gammeldags allvitende forteller og titter inn i krystallkulen og beretter det han eller hun ser. Men så dukker det altså opp små passasjer hvor det vises til at fortelleren er en jeg-person – uten at dennes forhold til familien blir noe klarere:

I find it entirely appropriate and indeed characteristic that Sofka should have named her sons after kings and emperors and her daughters as if they were characters in a musical comedy. Thus were their roles designated for them.

Dette grepet er interessant, hovedsaklig fordi det er noe jeg sjeldent har møtt på. Men det gir også en distanse til historien som gjør det vanskelig å engasjere seg i livene til de fem personene i familien.

Tell, don't show
For ikke bare har vi her en forteller i jeg-person som har stilt seg selv nesten helt i skyggen, men historien fortelles stort sett rett frem, uten særlig bruk av dialog eller scener. Brookner har med andre ord snudd det gamle forfatterrådet Show, don't tell helt på hodet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg foretrekker romaner hvor jeg inviteres mer inn i karakterens verden enn vi gjør hos Brookner. Hadde det ikke vært for at denne boka ble lest i bittesmå episoder under tannpussen hver kveld, tror jeg nok at jeg ville lagt den til side lenge før jeg kom halvveis. Denne fortellerstilen er ikke noe som innbyr til lange leseøkter i sofakroken, men i korte intervaller fungerte den greit.

En bok holder
Jeg ser nå i ettertid at Brookner gjerne kritiseres for nettopp denne fortellerstilen:

Critics consistently acknowledge Brookner's talent for description; however, some find fault in her tendency to “tell, not show” by writing her story in expository prose with little dialogue instead of letting her characters and events tell the story themselves.
Jeg antar derfor at dette er et trekk ved Brookners forfatterskap som går igjen, og jeg føler dermed at jeg ikke behøver lese mer Brookner.

Forfatteren Anita Brookner
Antia Brookner er en engelsk forfatter som debuterte i 1981 med romanen A Start in Life. Brookner var da 53 år gammel. Tre år senere vant hun Bookerprisen for romanen Hotel du Lac. Hun har siden debuten gitt ut en ny bok nesten hvert eneste år. Den siste, Strangers, kom i fjor vår.

Foto: Karen Robinson/Telegraph

Vanligvis pleier jeg nå å legge ut lenker til andre norske bokbloggere eller norske aviser som har anmeldt forfatteren jeg omtaler. Denne gangen har jeg derimot ikke klart å oppdrive noen relevante lenker. Kanskje er det et tegn på at Brookner ikke er en forfatter som leses i Norge og/eller som ikke leses lenger?

Les mer om Brookner:

Paraplyglede

En sånn paraply skulle jeg gjerne hatt.

Tuesday, October 5, 2010

Ett skritt frem og to tilbake

Som tidligere adopsjonssøker er jeg interessert i utviklingen av adopsjonsstøtten. Så når statsbudsjettet legges frem, er dette vesle punktet som de færreste bryr seg om, et av de første jeg ser etter. Og det var ikke noe å juble for i år heller.

Etter fem år med rødgrønn flertallsregjering har vi ikke kommet noe nærmere den utopiske drømmen om å knytte adopsjonsstøtten til 1G. Og det til tross for at de fleste partiene på Stortinget støtter tanken.

Fagre ord, lite handling
Og de tre partiene i regjeringen, hva sier de til det å knytte adopsjonsstøtten til 1G? Adopsjonsforum spurte dem i fjor, og dette er hva de svarte:

AP: Vi vil at adopsjonsstøtten skal knyttes til folketrygden og settes til 1 G.

SV: SV er for at adopsjonsstøtten knyttes til folketrygdens grunnbeløp.

SP: Senterpartiet har senest i partiprogrammet for 2009-2013 gått inn for å øke adopsjonsstøtten til 1G og kommer til å jobbe for å få dette inn i statsbudsjettet for 2010.

Fagre ord, lite handling.

Har økt forskjellen
Men ikke bare har de unnlatt å følge opp fagre ord, de har attpå til klart å øke avstanden mellom adopsjonsstøtten og 1G. Støtten økes med 1280 kroner, slik at adopsjonssøtten nå utgjør 42 560 kroner, mens grunnbeløpet er økt med 2760 kroner. Også i fjor økte støtten med 1280 kroner, mens grunnbeløpet hadde økt med 2625 kroner.

Med andre ord blir gapet mellom adopsjonsstøtten og grunnbeløpet stadig større til tross for at adopsjonsstøtten justeres opp. De tre siste årene har spranget mellom de to gått fra 30 256 kroner til 31 601 kroner – og nå til 33 081 kroner.

Men en bitteliten kudos skal de rødgrønne ha: de har økt driftsstøtten til de tre adopsjonsorganisasjonene. 800 000 kroner skal de tre organisasjonene få på deling.

Sunday, October 3, 2010

Inspirerende helg

Denne helga har Venstre hatt landskonferanse, og jeg var til stede lørdag (høygravid som jeg er orket jeg ikke delta begge dagene). Det ble akkurat den inspirerende helga jeg håpte på.

To glade herrer
Noe av det kjekkeste med slike samlinger er at man får treffe andre engasjerte Venstre-folk, og denne gangen var det samlet folk fra hele landet. Blant annet traff jeg igjen disse to karene:

Knoll og Tott

De som har vært på liberal.no, kjenner dem som VenstreMikkel og Fredrik, to særdeles engasjerte Venstre-herrer. De store glisene skyldes at de dagen før opplevde av landsstyret vedtok en plan for organisasjonen som innlemmer en rekke av de tiltakene de to glade herrer har jobbet for det siste året. Mikrofonen i bildet ble tatt frem i anledning av at de to var ute og laget innslag til Venstre-TV, også det et tiltak de to har dratt igang.

Leder Trine Skei Grande åpnet konferansen, før hun måtte av gårde for å delta i åpningen av det 155. Stortinget. Det var attpå til Trines bursdag i går, så vår overarbeidede leder fikk overrakt gavekort på spa-behandling.

Venstre-budsjett
Lørdagens program handlet mye om skolering. Deltakerne kunne velge mellom fem sesjoner, og selv valgte jeg å delta på sesjonene om å lage alternative Venstre-budsjett til kommunebudsjettet og organisering av valgkamp som gir suksess.

Førstnevnte ble holdt av Venstre-ordførerne Hans Antonsen (Grimstad) og Mona H. Hellesnes (Ulvik). De to kommunene har ulike måter å håndtere årsbudsjett og økonomiplan, noe som har gitt politikerne ulike måter å håndtere budsjettarbeidet på. Det ga økt innsikt i måten man kan jobbe frem alternative Venstre-budsjett.

Valgkamp som sikrer suksess
Sesjonen om suksessrik valgkamp ble holdt av Reidar Lindseth, ordfører i Flatanger. Han har bygd opp Venstre fra å ha én representant i kommunestyret (av 17) til å få to, tre, fem, og nå åtte representanter – og dermed flertall. Ved siste kommunevalg fikk Venstre i Flatanger formidable 42,7% – et suverent resultat for ethvert parti.

Kanskje håpte jeg på for mye – gjerne en magisk formel som skal sikre suksess – så foredraget ble nødvendigvis en liten skuffelse. Det meste av det Lindseth fortalte, er ting man har hørt før. Forskjellen er kanskje at han og resten av Flatanger Venstre har bevist at det faktisk fungerer. Og dét er jo en motiverende faktor når vi nå gir oss i kast med valgkampen her hjemme.

Et godt og et søvndyssende foredrag
Dagen hadde også innslag av gjesteforelesere. Politisk kommentator Aslak Bonde holdt et innlegg om et sentrum i krise og Venstres plassering i norsk politikk etter blokkdannelsen. Som alltid er det interessant å se seg selv med blikk utenfra. Bonde fremla blant annet forslag om at Venstre kunne være den antipopulistiske stemmen i en populistisk offentlighet – noe som fikk Skei Grande til å kommentere at da får man aldri komme på i media.

I tillegg til Bonde, var Morten Søberg, politisk rådgiver for Sps Ola Borten Moe, tilstede. Han er for tiden aktuell med ei ny bok Johan Sverdrup, og holdt et foredrag om Sverdrup og parlamentarismen. Det burde være et interessant tema – Sverdrup er en av Venstres store forfedre og spørsmålet om Stortingets rolle har ikke blitt mindre aktuelt med dagens arrogante flertallsregjering. Dessverre ga Søberg et så springende og søvndyssende foredrag at det var vanskelig å følge med og holde konsentrasjonen på det han sa.

Oppsummering av bedriftskampanjen
Da var det mer interessant når Skei Grande overtok og avsluttet dagen med en oppsummering av høstens bedriftskampanje. Det er skuffende at lokallagene rundt omkring ikke har samlet seg mer om kampanjen og at vi hittil "kun" har besøkt 393 bedrifter.

– Vi har ikke klart å nå målet, men vi har fått inn flere tusen innspill som vi nå skal gå gjennom, og mange har brutt sjenansebarrieren og lært at kampanjemetodikk kan være gøy, sa Skei Grande.

Hun la også vekt på at dette var den første av mange kampanjer fremover, og målet er at Venstre heretter skal ha en vår- og høstkampanje. Venstre tar ombudsrollen seriøst, og kampanjene er et ledd i å videreutvikle dette.

– Politikere er utstyrt med to ører og én munn, sa Skei Grande om viktigheten av å lytte.

Les mer om landskonferansen her:

Friday, October 1, 2010

Stiller med egen ordførerkandidat

Lokalavisa Raumnes har tjuvstartet debatten om mulige ordførerkandidater etter at en lokal meningsmåling viste at de rødgrønne ligger an til å miste flertallet ved neste kommunevalg.

Som ved valget i 2007, stiller Nes Venstre i 2011 også med egen ordførerkandidat, og Øystein Smidt er et opplagt valg også denne gangen. Lokallaget har ikke vært gjennom det formelle nominasjonsmøtet ennå, men partigruppen stiller seg bak Smidt som kandidat.

Les mer på Nes Venstres nettsider.

Venstre i september

Her samler jeg oversikt over meningsmålinger jeg kommer over for hver måned. Først ut er

September:
  • Raumnes: 5,4% (Nes Venstre)
  • Norfact: 5,6%
  • Respons: 5,2%
  • Norstat: 4,5%
  • InFact: 2,8% (sukk...)
  • Sentio: 4,3%
  • TNS: 5,2%