Thursday, December 2, 2010

Krenkelsen - Christophe Dufossé


Endelig! Da har jeg omsider kommet i havn med første roman etter fødselen. Jeg som er vant til å lese hvor som helst, når som helst, har de siste seks ukene kun klart å snike meg til litt lesetid mens jeg ammet i senga.

At det har tatt seks uker å komme gjennom ei bok har kanskje bittelitt med romanen også å gjøre. Krenkelsen av Christophe Dufossé har vært grei nok å lese, den er ikke spesielt krevende, men den er heller ikke særlig engasjerende.

Tomhet
Romanen handler om en ganske vanlig familie på tre i en liten søvnig by i Loiredalen i Frankrike. Anna og Vincent er rundt 40 år og sammen har de tenåringssønnen Simon. De lever et rolig og innholdsløst liv, der bare sønnens asosiale oppførsel iblant trenger gjennom.

Dufossé utforsker tomheten i det moderne liv med denne romanen, og han gjør det med et språk og en fortelling som understreker denne tomheten.

En serie små nederlag
Mot slutten av boka kommer et avsnitt som er ganske fortellende for romanen. Anna tenker tilbake på starten av samlivet med Vincent:

Så kom den perioden da vi begynte å gjøre merkelige, helt bisarre ting. Vi sluttet å lese bøker og interessere oss for forgjengelige ting, vi la på oss, tok opp huslån med tjue års nedbetalingstid og tegnet pensjonsforsikring. Etter hvert som lidenskapen forsvant fra seksuallivet, begynte vi å spise frossenpizzaer og se på spørreprogrammer på TV flere timer i strekk. Nådestøtet kom da vi begynte å spise middag hos våre respektive foreldre hver søndag. Det var slutten på en epoke, som man sier. Vi visste det ikke den gang at resten av livet skulle bli en serie små nederlag. Vi hadde ingen anelse om det, og ingen hadde tort å fortelle oss det.
Det er så helt gjennomsnittlig vanlig at det nesten blir skremmende. Er dette alt? Er dette livet?

Midt på treet
Mitt største problem med romanen er at Dufossé som forfatter forteller meg ting, men han evner ikke å overbevise meg om dem. Når Anna, jeg-personen i boka, sier: "Jeg var knust av sorg" etter at mannen tar selvmord, så tror jeg henne ikke, for det er ikke noe som underbygger dette ellers i teksten. I stedet får vi mer av den samme distansen og nærmest likegyldighet som preger resten av romanen.

Jeg er ikke helt enig med meg selv om dette kan sies å være et villet grep fra forfatterens side – at dette kanskje sier noe ytterligere om tomheten i våre liv – men jeg er i alle fall enig med meg selv at jeg uansett ikke er spesielt begeistret for det. Det blir for stillestående og dødt etterhvert.

Til tross for dette var Krenkelsen en grei leseopplevelse. Romanen havner ikke på bunnen av årets bøker, men den når heller ikke opp til toppen. Helt grei – og det er kanskje det kjedeligste man kan si om en roman?

Les hva andre mener om Krenkelsen eller Dufossé:

1 comment:

Janke said...

Jeg har denne i hyllen, og den har stadig rykket lenger bak i køen. Etter å ha lest bloggposten din tror jeg det er helt greit - jeg setter denne på vent.