Thursday, November 18, 2010

Dagene raser forbi

Det finnes de som tror foreldrepermisjonen skal bli den perioden hvor de endelig klarer å bli ferdig med romanen sin. De leser at babyer sover gjennomsnittlig 16 timer i døgnet og tenker at all denne tiden kan gå til Det Store Romanprosjektet. (Det finnes også de som faktisk klarer dette, men dette innlegget handler ikke om supermennesker). Jeg har heldigvis venner som ligger vel og godt foran meg i foreldreløypa, så jeg var aldri i tvil om at dagene ville fylles med nok av praktiske gjøremål uten at romanskriving skulle legges til listen. Likevel forbauser det meg like fullt akkurat hvor lite tid jeg egentlig har utenom babyrelaterte ting.

Akkurat når gjennomsnittsbabyen sniker inn disse 16 timene med søvn har jeg ikke helt skjønt ennå. Her er klokken blitt halv fem på ettermiddagen, og jeg har ennå ikke rukket å finne et ledig øyeblikk til å tømme oppvaskmaskinen som har stått ferdigvasket siden i morges. Foreløpig forsvinner dagene i en endeløs syklus av amming, byssing, smokkeplassering og klesvask.

Ja, for dette siste har også overrasket meg. Selv om "alle" har fortalt hvordan klesvasken fordobler seg når man får barn, har jeg aldri helt trodd dem. Hvor mye klesvask kan det bli av en liten skrott? Selv med flere klesskift per dag vil det jo ikke være nok til å fylle ei maskin, så små som babyplaggene er, tenkte jeg.

Hah! Naive meg!

Jeg hadde glemt alt det andre: gulpekluter og vaskekluter; sengetøy som pisses, gulpes og bæsjes på; ekstra sengetøysett fordi vi har hatt overnattingsbesøk eller en av oss flykter fra gråtingen inn på et annet soverom; egne plagg som skitnes ut med gulp og melkelekkasjer. Og i tillegg kommer at vi har en tøybleieunge, så tøybleier må vaskes daglig. Alt i alt fører det til at vaskemaskinen går tre ganger daglig – og jeg er langt fra å skimte enden av skittentøyskurven. Hvor kommer det hele fra?

Og innimellom vasking og amming og byssing forsøker jeg å finne tid til andre ting, som å sjekke e-posten og kanskje oppdatere bloggen. Er jeg heldig, rekker jeg å bla igjennom Morgenbladet før neste nummer daler ned i postkassa. Siste nummer av MsLexia kom i tiden rundt fødselen, og jeg har ennå ikke kommet halvveis gjennom bladet.

For timene og dagene raser forbi, og vips! så er vi nesten ved 19. november og jenta mi har allerede blitt en måned.

Her regner vi triumfer i om jeg har funnet nok egentid til å dusje og spise frokost før klokken bikker tolv på formiddagen. Og er vi riktig, riktig heldige, sniker vesla inn en av de forjettede sovetimene akkurat når middagen er ferdig, slik at jeg og mannen en sjelden gang kan spise middag sammen.

Så nei, her har vi ingen illusjoner om å klare å presse inn noe egentid til romanskriving. Men når dagene raser forbi og jenta vokser seg større for hver dag som går, så er det egentlig helt greit å legge den delen av livet på vent. Nå har jeg nok med å følge med på det lille miraklet som fyller dagene mine så totalt.

No comments: