Friday, October 15, 2010

Skuffelser på rad og rekke

Det har vært noen dårlige uker for litteraturglede her i huset. Den ene boka etter den andre har skuffet meg, og sist ut var Instruments of Darkness av Imogen Robertson. Jeg hadde håp om at dette skulle være en roman i den gotiske sjangeren. Dette er bøker jeg liker å fortape meg i når jeg ønsker litteratur som først og fremst skal underholde og ta meg tilbake til barndommens leseglede.

Og omslaget og deler av baksideteksten får stå som en forklaring på hvorfor jeg lot meg lure til å tro dette var en gotisk fortelling:

Thornleigh Hall, seat of the Earl of Sussex, dominates its surroundings. Its heir is missing, and the once vigorous family is reduced to a cripple, his whore and his alcoholic second son, but its power endures.

Dessverre var dette altså ingen gotisk roman, men snarere enn historisk roman om hobbydetektiver – og de som leste min forrige bokomtale vet hvor lite glad jeg er i krim ...

Hobbydetektiver i gamle dager
Året er 1780, og en mann blir funnet drept i Caveley Park, eiendommen til Harriet Westermann. Den drepte har en ring med emblemet til
Thornleigh Hall på. Handlekraftige Westermann tar kontakt med sin eksentriske og reserverte nabo, Garbiel Crowther, som er en "student of Anatomy" – med andre ord en tidlig form for obdusent eller patolog. Tittelen – Instruments of Darkness – henspiller nettopp på denne hobbyen (og blir i mine øyne dermed en luretittel ...)

Disse to, Westermann og
Crowther, utgjør radarparet til Robertson, og sammen setter de seg fore å finne ut av mordet på den ukjente. Men snart ramler det inn med flere mord, og det blir etterhvert klart at det er om og gjøre å finne den savnede arvingen til Thornleigh Hall før enda flere må bøte med livet.

Slett håndverk
Instruments of Darkness er over 400 sider lang, men burde vært betydelig kortere, spesielt i starten. Robertson er en snakkesalig forfatter, og stort sett er dette ordgyteriet bare i veien. Dialoger tværes ut, ting gjentas i det kjedsommelige, og denne leseren kjeder seg.

Legg til at historien ikke er spesielt spennende tross alle drapene; at man ikke får noe nærmere forhold til hovedkarakterene; at man ikke kjenner eller bryr seg om de drepte; og at pacingen er helt feil, så kan man spørre seg selv hvorfor i alle verden jeg gadd lese ut boka.

Jeg har ikke noe godt svar på akkurat det, jeg er bare glad jeg er ferdig.
Og nå krysser jeg fingrene for at neste bok ut skal gi meg en god leseropplevelse.

1 comment:

Jorid said...

Nei og nei! Jeg som syntes denne virket så lovende... Men nå har du i alle fall spart meg for noen kroner :-)