Friday, October 8, 2010

Krim og jeg er ikke venner

For tre år siden leste jeg spenningsromanen Tokyo av Mo Hayder – og ble vettskremt av Pleiersken. Tokyo var en enkel, men fengende roman, som vekket leselysten hos meg og hensatte meg til det Japan og Kina som Hayder skildret.

Siden den gang har jeg vært på utkikk etter en ny bok av Hayder, men har bare kommet over bøker med førstebetjent Jack Caffery i hovedrollen. Og siden jeg er en av disse sære leserne som liker spenning, men slettes ikke krim, har jeg styrt unna. Til nå.

Fugler i brystkassa og tenning på lik
En dag på biblioteket ga jeg opp og tok med meg Fuglemannen hjem. Dette er debutromanen til Hayder og følgelig den første boka om Cafferey.

Romanen starter med at et lik av en kvinne blir funnet på en byggeplass i London. Snart finner de fire nye lik på samme sted, og alle bærer de flere av de samme merkene: de er sminket og har samme underlige merker rundt hodebunnen, de har fått utført en grov brystreduksjon, og de har blitt åpnet i et elementært obduksjonssnitt. Og inne i brysthulen til alle fem kvinnene finner patologen en død fink.

Legg til litt nekrofili, mistanke om pedofili, og sedvanlig horing og narkomsibruk, og det er tydelig at Hayder ikke sparer på det groteske eller er redd for å teste leserens tåleevne. Men det er ikke nok, ikke for denne leseren.

Ikke like troverdig
Litt interessant er det dog når forfatteren velger å la morderen ta livet av seg selv halvveis i romanen. Hva skal nå resten av romanen handle om? Hayder skrur raskt tempoet opp igjen, og det blir snart klart at alt ikke er over ennå. Dessverre blir det også klart at ikke alt henger like godt sammen lenger. I alle fall stiller denne leseren seg skeptisk til de psykologiske forklaringene som ligger til grunn i andre halvdel av romanen.

De som liker krim, vil sikkert like Fuglemannen. Men for meg som kjeder meg av genrens klisjeer og formeloppsett er det ikke nok her til å fenge interessen. Romanen leses som en krimserie på TV – karakterene, miljøet, fortellingen, dramaturgien – alt er til stede. Det gjør romanen lettlest, men også uinteressant som litteratur.

Les hva andre mener om Fuglemannen og Mo Hayder:

5 comments:

Stian M. Landgaard said...

Jeg sliter også med å bli venn med krim. Men jeg prøver ikke engang. Jeg bare registrerer at nesten alt handler om krim for tiden. Ja, noen krimforfattere tror jo faktisk at krim er Den nye romanen, arvtageren til den såkalt seriøse litteraturen.

Nei, jeg blir helt kraftløs når jeg leser om krimbøker hvor syv venstrehender dukker opp i en container, fire venstreføtter driver i land på Notodden, og detektiven finner det ene skjendede kvinneliket etter det andre.

Monica said...

Hah! Morsomt. Jeg lånte Tokyo til pappa for bare noen få timer siden.

Jeg likte Tokyo kjempegodt, men hadde mer problemer med Fuglemannen som jeg plukket opp så fort jeg kunne etter at Tokyo var utlest. Og der står vi, Hayder og jeg. Og det sier kanskje sitt.

Sesselja said...

Stian: Sånn ca. en gang annethvert år plukker jeg opp en krimbok i den tro at jeg kanskje har overdrevet aversjonen min mot sjangeren – og hver gang får jeg bekreftet at nei, sjangeren er akkurat like lite interessant for meg som jeg husket den.

Monica: Ja, der står visst Hayder og jeg også.

Haruhi said...

Jeg er også et av disse sære menneskene som liker spenning, men avskyr krim.

Tøybleiemamma? said...

Jeg syntes krim er helt ok jeg. Av en eller grunn får jeg ikke postet kommentar hos meg selv, men ittier er skumle de ;-)