Thursday, October 7, 2010

Familie og venner

Jeg liker å lese i en bok mens jeg pusser tennene, og den siste halvannen måneden (ja, det tar litt tid når boka kun leses de få minuttene tannpussingen pågår) har følget mitt vært Family and Friends av Anita Brookner.

Her møter vi en familie, hvis etternavn enten ikke er nevnt eller har unnsluppet meg fullstendig. Mannen i huset har gått bort flere år tidligere, og familien består nå av matriarken Sofka og hennes fire barn: kvinnebedårer og latsabb Frederick, skikkelige og litt kjedelige Mimi; egenrådige og viltre Betty, og den forknytte lesehesten Alfred. Fortellingen starter med utgangspunkt i et bryllupsbilde, tatt den gangen barna ennå var barn, og deretter følger vi familien til Sofka ligger i graven.

Here is Sofka, in a weeding photograhp; at least I assume it is a wedding, altough the bride and groom are absent.
En ukjent jeg-forteller
Men dette er ingen vanlig familiesaga. Historien er fortalt fra noen på utsiden av familien, uten at det fremgår klart hvem dette er. Ofte kan man som leser få inntrykk av at det sitter en god, gammeldags allvitende forteller og titter inn i krystallkulen og beretter det han eller hun ser. Men så dukker det altså opp små passasjer hvor det vises til at fortelleren er en jeg-person – uten at dennes forhold til familien blir noe klarere:

I find it entirely appropriate and indeed characteristic that Sofka should have named her sons after kings and emperors and her daughters as if they were characters in a musical comedy. Thus were their roles designated for them.

Dette grepet er interessant, hovedsaklig fordi det er noe jeg sjeldent har møtt på. Men det gir også en distanse til historien som gjør det vanskelig å engasjere seg i livene til de fem personene i familien.

Tell, don't show
For ikke bare har vi her en forteller i jeg-person som har stilt seg selv nesten helt i skyggen, men historien fortelles stort sett rett frem, uten særlig bruk av dialog eller scener. Brookner har med andre ord snudd det gamle forfatterrådet Show, don't tell helt på hodet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg foretrekker romaner hvor jeg inviteres mer inn i karakterens verden enn vi gjør hos Brookner. Hadde det ikke vært for at denne boka ble lest i bittesmå episoder under tannpussen hver kveld, tror jeg nok at jeg ville lagt den til side lenge før jeg kom halvveis. Denne fortellerstilen er ikke noe som innbyr til lange leseøkter i sofakroken, men i korte intervaller fungerte den greit.

En bok holder
Jeg ser nå i ettertid at Brookner gjerne kritiseres for nettopp denne fortellerstilen:

Critics consistently acknowledge Brookner's talent for description; however, some find fault in her tendency to “tell, not show” by writing her story in expository prose with little dialogue instead of letting her characters and events tell the story themselves.
Jeg antar derfor at dette er et trekk ved Brookners forfatterskap som går igjen, og jeg føler dermed at jeg ikke behøver lese mer Brookner.

Forfatteren Anita Brookner
Antia Brookner er en engelsk forfatter som debuterte i 1981 med romanen A Start in Life. Brookner var da 53 år gammel. Tre år senere vant hun Bookerprisen for romanen Hotel du Lac. Hun har siden debuten gitt ut en ny bok nesten hvert eneste år. Den siste, Strangers, kom i fjor vår.

Foto: Karen Robinson/Telegraph

Vanligvis pleier jeg nå å legge ut lenker til andre norske bokbloggere eller norske aviser som har anmeldt forfatteren jeg omtaler. Denne gangen har jeg derimot ikke klart å oppdrive noen relevante lenker. Kanskje er det et tegn på at Brookner ikke er en forfatter som leses i Norge og/eller som ikke leses lenger?

Les mer om Brookner:

3 comments:

Heidi said...

Men, atte, rister det ikke fælt og forstyrrende, eller holder du ikke boken selv?

Sesselja said...

Hehe, det har jeg ikke tenkt på engang! Kanskje jeg ikke pusser tennene så vigorøst som andre? Eller kanskje jeg har en indre støtdemper? Jeg leser nemlig også når jeg går, og det forstyrrer heller ikke.

Tøybleiemamma? said...

Jeg tror jeg skal prøve å lese under tannpussen. Det går så tregt likevel med lesinga mi. Har selv aldri lest Brookner (var det det?), og kommer nå heller ikke til å gjøre det ;-)