Sunday, September 12, 2010

Årets beste leseopplevelse

Jeg elsker bokblogger, men ikke ubetinget. Hvis du stort sett leser og skriver om krimbøker, er du neppe på blogroll-lista mi, siden det er en sjanger som kjeder meg. Derimot liker jeg bloggere som:

a) inspirerer eller utfordrer meg og introduserer meg til nye bøker og forfattere
b) på mange områder har samme litteratursmak som meg og som jeg derfor kan stole nesten betingelsesløst på når det gjelder bokanbefalinger.

I sistnevnte kategori er det ikke mange som befinner seg, men en av dem er Norunn fra bloggen Bibliotek og labyrinter. Så når hun anbefalte Den siste samuraien av Helen Dewitt og attpå til solgte den inn med beskrivelsen:

Romanen er fantastisk morsom, i tillegg til å være både svært inderlig, nedlatende og elitistisk.

var jeg ikke i tvil om dette var en roman jeg måtte lese.

Jeg lar forlaget summere opp handlingen i romanen:

Dette er historien om en enslig mor, Sibylla, og hennes sønn Ludo, som viser seg å være et vidunderbarn. Fem år gammel behersker han gammelgresk og leser Homer. Elleve år gammel kan han 20 språk, samt avansert matematikk og fysikk. Men Ludos mest brennende ønske er å finne ut hvem faren hans er, en informasjon Sibylla ikke vil gi ham. Han begir seg på leting, inspirert av Kurozawas film DE SYV SAMURAIER. Han oppsøker syv menn. De er hver på sin måte berømte, mektige og mangelfulle. Og hver av dem blir stilt overfor en spesielt utfordring.

At Ludo har lært seg 20 språk er ikke tilfeldig. Alt Ludo vet om faren, er at han en gang har gitt ut en reisebok. Ludo lærer seg derfor alle mulige språk (japansk, inuittisk, finsk, arabisk) han innbiller seg kan komme til nytte i møte med faren, han lærer seg overlevelsesteknikker (sove på gulvet, spise insekter) i tilfelle han får bli med faren på oppdagelsesreise når han en gang treffer ham.

Det som gjør Den siste samuraien så fantastisk, er dog ikke handlingen i seg selv. Det er karakterene Ludo og Sibylla; det er omfanget av kunnskap om alt fra språk til sjakk til fysikk som er flettet inn i historien; det er de utrolige historiene om bikarakterene i boka; det er tonen Dewitt forteller historien med; det er måten hun forteller den på, både oppbygningsmessig og grafisk.

Skal jeg noe å anke på i boka, så må det være at jeg ikke oppdaget noe språklig forskjell når historien hoppet fra Ludo som fem-åring til han var 11 år. Selv om Ludo er vidunderbarn og veslevoksen, forventet jeg at de seks årene som hadde passert ville gi seg utslag i visse forskjeller i måten han fortalte historien på. Men det er et bitte lite ankepunkt, som raskt ble glemt.

Den siste samuraien er en fryd å lese, og jeg anbefaler den varmt videre.

Les hva andre har ment om Den siste samuraien:

2 comments:

Norunn said...

Så fint at du fikk skrevet om den, jeg har sjekket med jevne mellomrom! Spesielt vil jeg fremheve det du skrev om tonen (les ordet i kursiv). Ja, akkurat! Det er tonen!

Jeg skal nok lese "your name here" som DeWitt skrev for et par år siden. Men jeg husker fortsatt hvordan det var å lese Donna Tartts andreroman, så mulig jeg venter litt til. Vanskelig å lese andre roman til en forfatter hvor du knugelsket den første. Ellers takker jeg både for link og veldig hyggelige ord.

Sesselja said...

Det tok litt tid med boka på slutten. Vanligvis kan jeg lese lenge på senga, men nå som jeg er gravid rekker jeg ikke stort mer enn noen få sider før jeg slukner.

Ja, "Den lille vennen" var en gedigen nedtur etter de forventningene jeg hadde etter "Den hemmelige historien". Jeg har hatt samme opplevelse med Carol Goodman. Debutromanen "The Lake of Dead Languages" var god – og alle bøker etter den har vært en skuffelse.