Thursday, July 22, 2010

Ukens bomskudd

Bokblogger har den fordel overfor media at de kan løfte frem bøker fra glemselen, fokusere på mindre kjente forfattere, og skrive snytt om det de har lyst til uten å måtte tenke på lesertall. Det gjør dem mer spennende og bedre kilder til nye litteraturopplevelser enn avisene som skriver om de samme bestselgerne som står utstilt i hver eneste bokbutikk.

Derfor leser jeg også oftere bøker etter inspirasjon fra bokblogger enn fra vanlig media. Men noen ganger blir det bomskudd. Det hører med. Det skuffer bare litt mer når bomskuddet kommer fra en bokblogger, for ofte har jeg større forventninger til bøkene herfra enn jeg har til den siste må-leses!-tittelen på bestselgerlisten.

Ukens bomskudd kommer tilfeldigvis begge to fra én og samme bokblogg - Gjennom ordene. Felles for begge bøkene er at jeg var så innstilt på å like dem at skuffelsen ble stor når jeg til slutt la dem til side.

Første romanen er den som ga navnet til bokbloggen. Gjennom ordene er skrevet av Marie Cardinal, ble utgitt på 70-tallet, og ga forfatteren en Prix Littré. Romanen handler om ei kvinne som lider av psyko-somatiske plager og som etter et sammenbrudd forlater mann og barn og begir seg ut på en sju år lang psyko-analyse.

Jeg ga opp rundt side 80 - da hadde jeg hatt to opplevelser av boka, og ingen av dem innga til videre lesing. Den første var at jeg-personen var for kjedelig, for svak, for håpløs, for klagende, til at jeg orket engasjere meg. Den andre var at romanen ble for fortellende, for kvernende, til at jeg lot meg engasjere. Og etter å ha innsett at romanen ikke engasjerte meg på noe vis var det ikke annet å gjøre enn å legge den bort.

Det andre bomskuddet var Juni, september, oktober, mai av Anne Gjeitanger. Denne hadde jeg virkelig sett frem til, men nok en gang måtte jeg innse at dette ikke var boken for meg. Romanen handler om en maler, Tale, som har hatt en lidenskapelig forhold til en annen maler, men som nå har slått seg til ro med mann og stebarn. Men da hun kommer over ei bok av den gamle flammen, starter det en prosess i henne som blant annet får utløp i form av underlige dagboknotater.

Det er nettopp disse dagboknotatene som fikk meg til å legge bort boka. De irriterte meg grønn, og istedet for å finne noen dypere mening i dem, ble det til at jeg hoppet rett over dem. Da jeg oppdaget at de var spredt ut gjennom hele romanen var det bare en ting å gjøre: legge bort boka og finne frem den neste i bunken av ventende bøker.

Nå leser jeg Stendahls Rødt og svart. Så langt er ikke denne noe bomskudd.


Andre som har blogget om bøkene/forfatterne:

3 comments:

Haruhi said...

Jeg blir alltid imponert når noen klarer å legge fra seg en bok, når de har funnet ut at den ikke er noe for dem. Selv tvinger jeg meg gjennom bøker jeg ikke liker, å sitter igjen med inten annet enn en dårlig følelse.

Sesselja said...

Og jeg er imponert - og forbauset - over de som leser ferdig bøker nærmest på trass. Jeg tar én titt bort på bunken med bøker som venter på å bli lest, så er det ikke noe problem å legge bort bøker som ikke treffer. Livet er for kort for dårlig vin og feil bøker!

Haruhi said...

Vel, det verst er at jeg vet at du har rett. Og jeg tar meg stadig å tenke, at neste gang, neste gang jeg støter på en bok jeg ikke liker, så skal jeg leggge den fram meg etter 80 sider. Men, neida.