Monday, July 12, 2010

Språk eller handling?

Norunn Seip, som har den utmerkede bloggen Biblioteker og laybrinter, har laget en lesertest hvor ett av spørsmålene er:
Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort
Jeg endte opp med å svare:

Ja, takk begge deler. Jeg orker ikke romaner preget av språkonani der intet skjer, like lite som jeg orker handlingsmettede bøker skrevet i et platt språk. Jeg vil ha bøker med historier, fortalt i et godt språk.


Men etter litt ettertanke har jeg falt ned på at om jeg absolutt måtte velge, så ville jeg valgt handling.

Jeg har nylig lest to forfatterintervjuer hvor begge forfatterne sier noe om dette – den ene taler varmt om språket, den andre om fortellingen. De to forfatterne er Thomas Espedal og Jan Kjærstad. Og etter å ha lest de to intervjuene, kjenner jeg at det er uttalelsene om fortellingen som gir resonans hos meg.

Espedal uttalte i Morgenbladet tidligere denne måneden at:
- Det jeg identifiserer meg med, er det som ikke er godt fortalt. Jeg synes litteratur først blir interessant der det er vanskelig. Da kan jeg undersøke nøyaktig hva forfatteren har gjort
[…]
- Hvorfor er nyvinninger så viktige?
- Fordi det er arbeid med språk, og språket er det mest verdifulle vi har.

Mens Kjærstad i et betydelig eldre intervju fra Bøygen som jeg snublet over på nettet, uttalte at:

- For meg er fortellingens vesen å si dét med ord som ikke kan uttrykkes på noen annen måte. Der mer saklige resonnementer kommer til kort, tyr man til fortellingen. Myten ble født i det øyeblikket man satt rundt bålet og skulle forsøke å formulere noe om hva livet er, hva som er eksistensens vilkår. Til dette brukte man fortellinger som vi kaller myter, d.v.s. grunnleggende fortellinger som går igjen i mange kulturkretser.
Og jeg kjenner at det er her litteraturgleden ligger for meg: fortellinger som får meg til å se verden på ny, som utfordrer meg i mitt tankesett, eller som bekrefter en grunntanke formulert på en ny måte. En idé eller tanke som er for kompleks til å kokes ned i et språklig bilde.

Jeg kan la meg forføre av vakre setninger, beundre originale bilder i språket eller fryde meg over stil og stemme. Men til syvende og sist er ikke det nok i seg selv for meg. Jeg trenger noe større, jeg trenger fortellingen, en bit av verden presentert på en ny måte.

Dette stiller selvsagt krav til fortellingen også. Det er sjelden formelpreget sjangerlitteratur evner å bringe dette ekstra inn i fortellingen, og derfor blir det til at jeg sjelden leser dette. Og det er heller ikke alle bøker jeg leser og liker som har dette erkjennelsespotensialet som ligger latent i fortellingen. Men nesten uten unntak leser jeg bøker for fortellingens skyld.

1 comment:

Line said...

Fin blogg!
Skal sette meg ned og lese gjennom hele etter hvert.
Befriende med noe mer enn interiør og strikking. ;o)