Monday, July 5, 2010

Fortellinger i fortellinger

For noen måneder siden dekket jeg for lokalavisa at Kjærstad ble bokbadet av vår eminente bibliotekar og bokbader, Elisabeth Kjensli Johansen. Og Kjærstad var både underholdende og interessant, og kvelden minnet meg på at jeg ikke kjente forfatterskapet hans noe videre.

Elisabeth Kjensli Johansen og Jan Kjærstad i kulturkafeen i Nes Kulturhus, mars 2010. Foto: Sesselja Bigseth

Det var på tide å gjøre noe med det, så de siste dagene har jeg lest "Tegn til kjærlighet" av Jan Kjærstad. Jeg er fristet til å si at det er mitt første møte med Kjærstad, til tross for at et lest eksemplar av "Forføreren" står i bokhylla mi. Men siden jeg ikke husker noe fra den, føles "Tegn til kjærlighet" altså som mitt første møte med Kjærstad. Og det er et møte som frister til flere rendezvous.

"Tegn til Kjærlighet" er en fortelling om fortellinger, og i kjent Kjærstad-stil (såpass vet jeg da) er det fortellinger i fortellinger. Cecilia er grafisk designer med en særlig forkjærlighet for fonter. Hun er overbevist om at det er mulig å skape en font som åpner opp teksten på en ny måte, og setter seg fore å utvikle denne skrifttypen. Hun møter Arthur, en historieforteller som mener det må finnes en fullkommen historie.

"Tegn til kjærlighet" blir dermed en historie om skrift og historie, om vårt behov for å uttrykke oss og fortelle, om muntlig og skriftlig tradisjon, ispedd et dryss av referanser om alt fra hieroglypher til Kafka, fra sonater til brødbaking.

Det som fryder meg mest med romanen er Kjærstads stilsikre danseskritt mellom de ulike fortellingene, de ulike tidsrommene. I ene øyeblikket er vi med dagens Cecilia på et flyplasshotell, i det neste hos bestefaren i barndommens rike, før vi er over i et av de første møtene med Arthur, og så tilbake til en tenåringsperiode.

Og slik fortsetter det, kjapt og sikkert, ofte ikke mer enn en side eller to på hvert sted, hver tid, før vi hopper videre, men uten at det noen gang blir svimlende eller forvirrende. Med en presis åpningssetning plasserer han leseren trygt i det tidsrommet han ønsker, og lar oss bli der til han igjen geleider oss over i neste fortelling. Det er utmerket utført håndverk, og det er nettopp denne tryggheten kombinert med fortellergleden, som gjør at jeg ser for meg at Kjærstad og jeg kommer til å tilbringe en god del tid sammen fremover.

1 comment:

kristin said...

Jeg elsker også Tegn til kjærlighet! Men prøver å ikke lese Jan Kjærstad hele tiden, for man kan bli litt lei av språket og stilen. Brukte tre år på Jonas Wergeland-trilogien, for å kunne nyte den!