Friday, December 31, 2010

Bok på tampen av året

Så rakk jeg å bli ferdig med nok en bok før året er omme. Og æren av å runde av leseåret 2010 går til italienske Paolo Giordano og hans debutroman Primtallenes ensomhet.

Ensomme tall
"Primtall kan bare deles på 1 og med seg selv. De står der på plassen sin i den uendelige rekken av naturlige tall, klemt mellom to slik som alle, men et skritt bortenfor de andre. De er mistroiske og ensomme tall, og derfor syntes Mattia at de var vidunderlige."

Slik beskriver Giordano primtallene, og med det også Alice og Mattia, hovedpersonene i romanen. Alice og Mattia er to ensomme sjeler, som to primtall som befinner seg nær andre mennesker, men likevel står et skritt unna.

Vi møter dem som barn, i hver deres fortelling, den dagen da skjebnen griper inn og en hemmelighet forandrer livet deres for alltid. For Alice ender det med en skiulykke og en skadet fot som gjør henne halt for livet; for Mattia forandrer livet seg da den psykisk utviklingshemmede tvillingsøsteren forsvinner en dag han har ansvaret for henne.

Tvillingprimtall
Siden følger vi dem gjennom ungdomsårene når de møtes og videre inn i voksen alder. I hverandre gjenkjenner Alice og Mattia sin egen ensomhet, og de trekkes mot hverandre, men uten å klare å nå helt inn i den andres univers.

"Det første året på universitetet hadde Mattia lært at det blant primtallene finnes noen som er enda mer spesielle. Matematikerne kaller dem tvillingprimtall: De er primtallpar som står ved siden av hverandre, eller nesten ved siden av hverandre, ettersom det alltid står et partall mellom som hindrer at de virkelig kommer inntil hverandre."

Da jeg begynte på denne romanen, var jeg fristet til å gi den kategorien Fulltreffere, men nå som jeg er ferdig lar jeg den merkelappen ligge. Den manglet bittelitt for å nå helt opp, men Primtallenes ensomhet er likefullt en solid debut som jeg ikke nøler med å anbefale andre.

Verdig avslutning
Giordano skriver godt og bringer karakterene til liv. Han har et språk som passer den eksistensielle ensomheten han skriver om, og her er mange fine formuleringer og bilder underveis.

Skal jeg sette fingeren på noe, så må det være det at jeg opplever Alice og Mattia som litt for like. Giordano har gjort dem begge til selvskadere; Alice er anoreksiker og Mattia kutter seg selv. De har begge problemer med å nå inn til andre og til å knytte bånd til andre mennesker, og de er begge preget av de traumatiske opplevelsene i barndommen. Kanskje er det tvillingheten Giordano ønsker å fremheve på denne måten, og for all del, det funker, men for meg oppleves det også ørlite repeterende.

Men ikke la det hindre deg i å lese Primtallenes ensomhet. Dette er en var og velskrevet fortelling om oppvekst og vennskap, og en verdig avslutning på leseåret 2010.

Se hva andre har ment om Primtallenes ensomhet:
  • Styrken ved Paolo Giordanos debutroman «Primtallenes ensomhet» er først og fremst forfatterens evne til å skildre hovedpersonenes iboende ensomhet, skrev Jorid i Bok & Samfunn.
  • Det er forståelig at mange har latt seg rive med av oppvekstromanen som er både velskrevet, annerledes og har en sjelden nerv, skrev Moss Avis.
  • Det er en mørk og dyster, men fasinerende fortellin, skrev Kaffepause.
  • Jeg likte boka veldig godt fordi vi kom skikkelig godt innpå livene til de to hovedpersonene, skrev bokbloggeren Liv.

Wednesday, December 22, 2010

Sikkert betryggende ... eller?

Fingeravtrykk som skulle slettes, skal ikke slettes likevel. Justisdepartementet har nemlig bestemt at det ikke var så lurt.

Det er viktig å vite hvem som til enhver tid oppholder seg i landet. Derfor er sikker identifisering av betydelig samfunnsinteresse for norske myndigheter. I de siste årene har det vært et økt fokus på å forhindre at personer med ukjent identitet oppholder seg i Norge. Endringen innebærer at adgangen til å beholde registrering av fingeravtrykk utvides i visse tilfelle.


Det er sikkert betryggende å høre, spesielt for de 100 mennene som nylig er blitt bedt om å avlegge DNA-prøve fordi mobiladata viser at mobilen deres befunnet seg i nærheten av en bestemt basestasjon:
— De innkalte har status som vitner i saken. Prøvene vil kun bli sammenlignet mot materialet i disse to sakene og deretter destruert. Prøvene vil ikke bli sammenlignet med DNA-materialet som er lagret i politiets registre for øvrig.
Informasjonsrådgiver Gry Benedicte Halseth ved Hordalandspolitiet får ha meg unnskyldt om jeg ikke helt stoler på dette. Er det en ting vi har lært den siste tiden, så er det at myndigheter og politi ønsker å holde fast på all den informasjonen de kan om borgerne. Og derfor støtter jeg Inge Hjortland som ikke ønsker å avgi DNA-prøve som første skritt i å sjekke seg ut av saken:
– Hvis de klarer å finne mobilen min i Bergen sentrum når jeg er i Åsane, klarer de vel å finne DNA-et mitt på åstedet også, sier Inge Hjortland.

Foto: H. Aschehoug & Co

Jeg vant, jeg vant - igjen!

Jeg tror vesla må ha kommet med vinnerlykken, for jommen har jeg ikke vunnet premier i Tøybleiemammas julekalender igjen. Ja, premier, i flertall, for nok en gang har jeg vunnet to ganger.

Først vant jeg en genser og smekke fra Armer og ben, og så vant jeg søren meg Itti Bitti-en jeg skrev om i går.

Det er neste så jeg blir litt flau og ikke tør å delta mer – men så er dagens premie så griselekker at jeg ikke kan annet enn å hive meg på i dag også.

Tuesday, December 21, 2010

Stort mørkere blir det ikke

Nei, det handler ikke om DLD og personvern i dag (for jeg tror dessverre at den utviklingen kan bli mye mørkere om folk og politikere ikke snart våkner).

Vi er nå inne i den aller mørkeste tiden av året, og det skal vi i dag feire med tente lys, gløgg og julekaker.

Tidligere år har vi forsøkt å feire vår kristen-frie jul ved vintersolverv. Det har vært veldig koselig, men samtidig litt stusselig den dagen julaften kommer. Jeg er nemlig en utpreget juleromantiker, og har nå måttet gi etter for nostalgi og romantiske forestillinger.

Men vi marker likevel på vårt lille vis her i huset at det nå ikke blir stort mørkere enn denne dagen her. Jeg ønsker derfor alle sammen en stille og fredelig solsnu.


PS: Husk julekalenderen hos Tøybleiemamma. I dag kan du vinne en limegrønn Itti Bitti Alt-i-ett i str medium. Vi har hatt denne i str. small, og den er akkurat så pusete og deilig som den ser ut på bildet. Dessverre er de også små i størrelse, så da vesla var tre uker var den allerede blitt for liten for henne. Derfor satser jeg på å vinne en ny hos Tøybleiemamma i en størrelse opp. :D

Sunday, December 19, 2010

Fra overvåkning til tysting

De av oss som kjemper mot datalagringsdirektivet trodde vel ikke overvåkningskåtheten ville stoppe med DLD. Og det gjør den selvsagt ikke.

Nå er det tysting som skal introduseres. Alt i kampen mot kriminalitet, selvsagt. For argumentene er stadig de samme: vil vi ikke ha kriminalitet, må vi ha overvåkning, må vi ha tysting, må vi ha fravære av personvern og privatliv.


Høres det besnærende betryggende ut, all denne innsatsen mot terror og kriminalitet? Det er helt til du havner på motsatt side av dette monsteret, hvor du ikke er en villig del av overvåkningen og tystingen, men et ufrivillig objekt i en etterforskning. Plutselig er det du som må avgi DNA-prøve for å bevise din uskyld til tross for at du ikke hverken var i nærheten av åstedet eller ligner signalementet av gjerningsmannen.

Er dette virkelig trygghet?

I taktfast marsj går vi mot et samfunn som ikke ligner noe på det liberale demokratiet vi innbiller oss vi lever i.

Illustrasjon: Ukjent opphav

Saturday, December 18, 2010

Helter som kommer og helter som går

Tøybleiemamma spør i dagens kalenderluke hvem mitt største forbilde er. Jeg trengte ikke tenke lenge før svaret kom til meg, og jeg må oppgi to forbilder: Georg Apenes og Jon Wessel-Aas.

Disse to har det til felles at de har kjempet/kjemper for personvernet på en intelligent, saklig, og velformulert måte.

Georg Apenes er tidligere direktør for Datatilsynet og gjorde i sin periode der (1989-2010) en strålende innsats i kampen for personvernet i Norge. Han har nå overlatt direktørstolen til Bjørn Erik Thon, og da meldte det seg et behov for en ny helt.

Og akkurat i tide oppdaget jeg Jon Wessel-Aas. Han er advokat i NRK og leder av Den internasjonale juristkommisjon, og en ivrig debattant når det gjelder tema som DLD og andre personvernsaker. Du finner ham både på Twitter og på hans egen blogg, Uhuru.

Disse er mine helter og forbilder. Og jeg ønsker meg flere som dem, flere som kjemper for å bevare personvernet og hjelper oss å ta tilbake det vi allerede har mistet på veien.

Bli min helt!
Si nei til overvåkning, si nei til DLD.
Si JA til personvernet!

Friday, December 17, 2010

Regjeringen bruker gode Venstre-saker

To gladmeldinger kommer fra regjeringshold i dag – med hilsen fra Venstre:

Finansdepartementet foreslår at små aksjeselskap unntas fra revisjonsplikt.
– Forslaget innebærer en vesentlig lettelse i administrative kostnader for de små selskapene, sier finansminister Sigbjørn Johnsen.

Dette er helt i tråd med forslag som Venstre har fremmet i en årrekke.

Det samme er forslaget om å tillate gårdsutsalg av alkoholholdige drikkevarer som øl og cider:

Regjeringen legger fram lovforslag som åpner for salg av egenprodusert alkoholholdig drikk i egen virksomhet.

– Vi ønsker nå å legge til rette for at disse virksomhetene skal kunne selge drikke de har produsert selv, sier helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Forslaget gjelder drikkevarer som inneholder til og med 4,7 volumprosent alkohol.

Det er hyggelig å se at regjeringen omsider ser fornuften i Venstre-sakene og legger frem forslag slik at de nå kan bli innført (selv om regjeringen i sitt forslag har vannet ned saken så cider i realiteten er utelukket).

Vi har mange flere utmerkede forslag på lager. Det er bare å forsyne seg. Her er for eksempel en smørbrødliste av gode næringslivssaker.

Vinner du?

Tøybleiemamma har, som tidliger nevnt, en julekalender gående. Det er fremdeles en uke igjen til julaften, så du har ennå mulighet til å henge deg på. Jeg har vunnet to premier. Vinner du?

I dag er det nystrikkede pulsvanter fra Musmei & Hemilia som ligger i gaveluken.

Wednesday, December 15, 2010

Furukollen kan bli nedlagt - Venstre reagerer

Stiftelsen Furukollen Psykiatriske senter på Årnes står i fare for å bli lagt ned etter at Helse Sør-Øst har besluttet ikke å fornye avtalen med stiftelsen. Etter mer enn 50 års drift, kan det hele være over.


Furukollen er bare én av flere ideelle organisasjoner innen rehabilitering, rus og psykiatri som er utsatt. Det får Venstre til å reagere, og de ber nå om at det taes grep for å sikre forutsigbar drift av slike organisasjoner.

Les mer på Nes Venstres hjemmeside.

DLD newspeak

Storberget forklarer hvorfor DLD ikke er overvåkning. *fnis*

Tuesday, December 14, 2010

Høyre må si nei

– Arbeiderpartiet er avhengig av støtte fra Høyre for å få innført Datalagringsdirektivet. Et parti som står for mer makt til individet kan ikke være for Datalagringsdirektivet, uansett form. Et ubetinget nei fra Høyre er derfor nødvendig og naturlig.

Det skriver Venstres leder, Trine Skei Grande, i en kommentar på nettstedet E24. Les hele begrunnelsen her.

En stille bønn

I disse førjulstider passer det med en stille bønn. Denne bønnen går dog ikke til noen høyere makter, men til alle som leser, og til politikerne som skal ta standpunkt til datalagringsdirektivet spesielt:

Det pågår i disse dager en intens diskusjon om innføring av Datalagringsdirektivet (DLD) i norsk rett. Kanskje har du gjort deg opp en mening, kanskje er du usikker. I begge tilfeller ber jeg deg lese videre.

Samtlige fagmiljøer, både i Norge og EU, har konkludert med at DLD ikke bør innføres på nåværende tidspunkt. Den tekniske kvaliteten på direktivet er dårlig, det griper uforholdsmessig inn i personvernet, det har store mangler og viktige spørsmål som hvem som skal ha tilgang og hvordan data skal lagres er fortsatt uavklart.

Det er mange som meg, lovlydige, pliktoppfyllende borgere som aldri vil utgjøre en trussel mot noe som helst. Vi synes derfor det er trist og sårende at all vår atferd skal overvåkes døgnkontinuerlig.

Understøttet av faglige vurderinger kan du trygt si nei til DLD.

Ta kontakt med Martin Bekkelund hvis du har spørsmål om DLD, uansett hva det måtte gjelde.

Den stille bønnen er hentet fra Bekkelunds blogg.
Foto: Audun Rødningsby/UngeVenstre

Å møte seg selv i døra

Norske deltakere i det løse nettverket Anonymous sier i Dagbladet at de vil ta ned nettsidene til Arbeiderpartiet dersom datalagringsdirektivet (DLD) blir innført i Norge.


Det liker partisekretær i Ap, Raymond Johansen, dårlig:

– Det er paradoksalt at noen som selv hevder at de kjemper for demokrati og ytringsfrihet vil ta i bruk slike udemokratiske og ulovlige virkemidler, sier partisekretær Raymond Johansen i Ap til Dagbladet.

Johansen har tydeligvis ikke tenkt så nøye gjennom utsagnet, ettersom de samme ordene kan brukes om Arbeiderpartiet og deres uforståelige higen etter å innføre datalagringsdirektivet i Norge ...

Vi klarte det!

For en drøy uke siden ba jeg leserne om å hjelpe Venstre med å sette ny medlemsrekord. Vi var 46 medlemmer unna å slå fjorårets rekord.

Og i går kom beskjeden: Vi har klart det!
For åttende år på rad har medlemsmassen i Venstre økt!

Mens nesten alle andre partier opplever at medlemsmassen svinner hen, skjer altså det motsatte i Venstre. Hurra!

– Det er rett og slett herlig. Jeg er utrolig glad for at stadig flere ønsker å være medlem hos oss. Voksende medlemstall er veldig viktig for et parti. Det gjør at vi har kandidater til lokalvalget, men også at vi har flere medlemmer som bidrar i valgkampen for Venstre, sier Skei Grande.

Foto: Venstre/Christine Roka

Monday, December 13, 2010

Usmakelig oppførsel

FrP-politiker Siv Gørbitz fant en naken mann i senga etter fjorårets fylkesårsmøte i Hordaland FrP. Han hadde ikke kommet dit av egen vilje, men var blitt geleidet der av en Gørbitz' politikerkollega, Janne Halvorsen.

Halvorsen og andre fnisende FrP-ere kalte det en spøk, men Gørbitz syntes ikke overraskende at dette ikke var spesielt morsomt.

Når Gørbitz så går ut og forteller om det som skjedde, så er det ikke Halvorsen og de infantile kollegaene som får en reprimande. Istedet er det Gørbitz som blir ekskludert, etter 26 år i partiet.

– Jeg har skadet FrP ved å fortelle om skremmende trusler og stygg mobbing. Dette skulle holdes innad i partiet, har Gørbitz kommentert på Facebook i følge BA.
At FrP ikke har mye hjertevarme for svake grupper er ikke noe nytt. Men at de er like kalde mot sine egne politikere hadde jeg faktisk ikke ventet.

Frihet til å velge seg bort

Pål Veiden har en god kronikk i dagens Aftenposten, hvor han skriver om enhetsekstremismen vi presses inn i av velmenende politikere fra venstresiden.

Bak velmente reformer, ligger ofte en trang til å styre andres liv.

Det er godt å høre andre si det, for jeg føler oftere og oftere at vi forsøkes presset inn i en form som skal gjøre oss alle like. Ingen må skille seg ut, hverken i positiv eller negativ retning. Men likeverd betyr ikke likhet.

Som Veiden poengterer mot slutten av kronikken:

Frihet bør innebære også muligheten for å holde avstand, og selv kunne velge om man ikke vil tilhøre et fellesskap. Livet leves lokalt og det leves av den enkelte med sine vidt forskjellige preferanser for det gode liv.

Sunday, December 12, 2010

Vinn ønskelisten din hos Guttelus

Det florerer av julekalendere på nettet, og en av dem finner du hos Guttelus. Guttelus er både en blogg og en nettbutikk. Som navnet sier retter de seg mot gutter, men mye av det de fører passer også godt til jenter (som f.eks. den herlige kaninen fra Guttelus jeg vant hos Tøybleiemamma!).

Nå gir Guttelusbloggen deg mulighet til å vinne ønskelisten din hos Guttelus-butikken! Alt du behøver å gjøre for å være med i trekningen, er å finne favorittproduktene dine og skrive ønskelisten din i kommentarfeltet på bloggen deres.

Og siden jeg har hatt slik vinnerflaks hos Tøybleiemamma, har jeg selvsagt kastet meg på denne kalendersjansen også!

Jeg - en vinner!

Tøybleiemamma har laget adventskalender for leserne sine, og jeg har vunnet, ikke bare én, men to kalendergaver! Jeg har vunnet ullbukse fra Ullkorga samt denne supersøte kaninen fra Guttelus.

Har du lyst å prøve? I dag, tredje søndag i advent, har du to sjanser til å vinne i kalenderlukene til Tøybleiemamma!

Friday, December 10, 2010

Gjemmer DLD bak Nobel-utdelingen

Klokken 13.00 starter Nobel-seremonien i Oslo rådhus.
Klokken 15.00 holder Knut Storeberget og Janus Gahr Støre pressekonferanse der de vil presentere lovfremlegg knyttet til det omstridte datalagringsdirektivet.

Tilfeldig?

Eller bare feigt?

– Datalagringsdirektivet er et brudd med historiske tradisjoner om å stå opp for enkeltmenneskets rettigheter. Direktivet innfører et nytt prinsipp og at alle for sikkerhets skyld skal overvåkes hele tiden, sier Venstres Helge Solum Larsen.

Tuesday, December 7, 2010

23%

23 prosent ser ut til å være det magiske tallet:

Bare 23 prosent av landets ordførere er kvinner, andelen kvinner som leder de viktige
kommunale styrer, råd og utvalg er 23 prosent, og 23 prosent av toppkandidatene på
valglistene var kvinner.


Fra brosjyren 100 med allmenn stemmerett for kvinner.

Monday, December 6, 2010

Fredsprisen til Wikileaks?

Kineseren Liu Xiaobo fikk som kjent Nobels fredspris for 2010. Men allerede før prisen er delt ut (det skal etter planen skje førstkommende fredag), kommer forslag på kandidater til neste års fredspris.

Advokat og kommentator Jon Wessel-Aas foreslår Wikileaks som kandidat til neste års fredspris. Han skriver:

Selv vil jeg lansere Wikileaks som kandidat til neste års fredspris. Krig er ikke fred, undertrykkelse er ikke frihet – og å søke etter og dele sannheten er ikke terror, selv om sannheten av og til truer regjeringers politiske sikkerhet. Det er slik det skal være i et fungerende demokrati.

Du kan lese hele begrunnelsen i innlegget "Når 'krig er fred' oppleves informasjonsfrihet som terrer".

Sunday, December 5, 2010

Blir det noe av Nes Arena nå?

Tidligere i høst ba Hvam IL politikerne om støtte til prosjektet Nes Arena, et friidrettsanlegg på Hvam som kunne blitt et signalanlegg for idretten i regionen. Tidsfristen de ga politikerne var kort, og politikerne i Nes er ikke kjent for å være de kjappeste i å ta en avgjørelse (bare spør Nordbohus som prøver å få en avgjørelse på hvor rundkjøringen på Drognesjordet skal ligge). Dermed var det kanskje ingen overraskelse at Ap og noen av de andre partiene gikk rett inn i tåka av beslutningsvegring.

Bare ett parti så nytten av at Hvam IL fikk støtte til Nes Arena, slik at det kunne utløse programsatsingsmidler fra Norges Friidrettsforbund – Nes Venstre. Leder Øystein Smidt la frem forslag til hvordan kommunen kunne finansiere sin del av prosjektet, basert på en velkjent og utprøvd modell. Dette var derimot ikke nok til å snu resten av det politiske miljøet.

Ordfører Blekkerud (Ap) ville ikke oppheve avlysningen av kommunestyremøtet for å diskutere Nes Arena, og Aps Tone Rønoldtangen har gått ut og kalte brevet fra Hvam IL for ubehagelig Nes Arena-press (har hun aldri opplevd lobbyvirksomhet før?).

Spørsmålet nå er om våre beslutningsvegrende politikere har sørget for at Nes Arena ikke kan realiseres – i alle fall ikke med støtte fra Norges Friidrettsforbund.

– Toget kan nå være gått siden det nå er flere kandidater som melder seg på av Romerikskommunene ved neste korsveg, har Smidt uttalt.

Saturday, December 4, 2010

Hjelp oss å sette ny rekord!

Venstre er et av få politiske partier som opplever en jevn vekst i medlemsmassen. Nå mangler vi bare 46 medlemmer på å passere rekordåret 2009, da Venstre opplevde rene plingfesten av innmeldinger etter valgkatastrofen.

Det er ennå en knapp måned igjen av året, så hjelp oss å slå rekorden og bli med og kjemp for Venstre. Hvis du er liberaler i hjertet og har vurdert å melde deg inn Venstre, gjør det nå!

Meld deg inn her!

Medlemstall siste år:
2005: 5798
2006: 6041
2007: 6968
2008: 7222
2009: 8542

Thursday, December 2, 2010

Krenkelsen - Christophe Dufossé


Endelig! Da har jeg omsider kommet i havn med første roman etter fødselen. Jeg som er vant til å lese hvor som helst, når som helst, har de siste seks ukene kun klart å snike meg til litt lesetid mens jeg ammet i senga.

At det har tatt seks uker å komme gjennom ei bok har kanskje bittelitt med romanen også å gjøre. Krenkelsen av Christophe Dufossé har vært grei nok å lese, den er ikke spesielt krevende, men den er heller ikke særlig engasjerende.

Tomhet
Romanen handler om en ganske vanlig familie på tre i en liten søvnig by i Loiredalen i Frankrike. Anna og Vincent er rundt 40 år og sammen har de tenåringssønnen Simon. De lever et rolig og innholdsløst liv, der bare sønnens asosiale oppførsel iblant trenger gjennom.

Dufossé utforsker tomheten i det moderne liv med denne romanen, og han gjør det med et språk og en fortelling som understreker denne tomheten.

En serie små nederlag
Mot slutten av boka kommer et avsnitt som er ganske fortellende for romanen. Anna tenker tilbake på starten av samlivet med Vincent:

Så kom den perioden da vi begynte å gjøre merkelige, helt bisarre ting. Vi sluttet å lese bøker og interessere oss for forgjengelige ting, vi la på oss, tok opp huslån med tjue års nedbetalingstid og tegnet pensjonsforsikring. Etter hvert som lidenskapen forsvant fra seksuallivet, begynte vi å spise frossenpizzaer og se på spørreprogrammer på TV flere timer i strekk. Nådestøtet kom da vi begynte å spise middag hos våre respektive foreldre hver søndag. Det var slutten på en epoke, som man sier. Vi visste det ikke den gang at resten av livet skulle bli en serie små nederlag. Vi hadde ingen anelse om det, og ingen hadde tort å fortelle oss det.
Det er så helt gjennomsnittlig vanlig at det nesten blir skremmende. Er dette alt? Er dette livet?

Midt på treet
Mitt største problem med romanen er at Dufossé som forfatter forteller meg ting, men han evner ikke å overbevise meg om dem. Når Anna, jeg-personen i boka, sier: "Jeg var knust av sorg" etter at mannen tar selvmord, så tror jeg henne ikke, for det er ikke noe som underbygger dette ellers i teksten. I stedet får vi mer av den samme distansen og nærmest likegyldighet som preger resten av romanen.

Jeg er ikke helt enig med meg selv om dette kan sies å være et villet grep fra forfatterens side – at dette kanskje sier noe ytterligere om tomheten i våre liv – men jeg er i alle fall enig med meg selv at jeg uansett ikke er spesielt begeistret for det. Det blir for stillestående og dødt etterhvert.

Til tross for dette var Krenkelsen en grei leseopplevelse. Romanen havner ikke på bunnen av årets bøker, men den når heller ikke opp til toppen. Helt grei – og det er kanskje det kjedeligste man kan si om en roman?

Les hva andre mener om Krenkelsen eller Dufossé:

Wednesday, December 1, 2010

Kalendertid

Det er første desember og kalendertid. Det florerer av julekalendere på nett, og en av dem er Tøybleiemammas tøybleieinnspirerte kalender. Du kan være med i trekningen på bloggen hennes, og i dag er det lommebleie fra Mammabutikken som gjemmer seg bak luken.

Min faste oppdragsgiver, Vi i villa, har også julekalender. Der kan du vinne premier for til sammen 750 000 kroner! Oversikten over premiene finner du her.

Tuesday, November 30, 2010

Alternativt budsjett

Nes Venstre har i dag presentert sitt alternative budsjett. Selv om rådmannen i år har lagt frem et budsjett som i stor grad er i god Venstre-ånd, har Nes Venstre valgt å gjøre enkelte justeringer på budsjettforslaget. Stikkordene er mer til næring og idrett.

Les mer på Nes Venstres hjemmeside.

Monday, November 29, 2010

Utviklingshemming ingen hindring

Det snakkes ofte om at sammensetningen av politikere bør gjenspeile befolkningen. Da er det viktig at folk av alle slag engasjerer seg og stiller til valg – og at velgerne deretter stemmer på de som representerer mangfoldet.

En som er med å sørge for at dette skjer, er Henning Furulund. Han er utviklingshemmet, men han er også Venstre-politiker.

Furulund har flere ganger stått på valglisten til Asker Venstre. Etter nominasjonsmøtet forrige uke står han nå også på listen til Akershus Venstre til fylkestingvalget 2011. Gratulerer!

Foto: Christoffer Biong

Sunday, November 28, 2010

Denne søte adventstid

Jeg elsker jula – og spesielt førjulstida. Og nå som ei lita tulle er kommet inn i livene våre, blir det ekstra stas med jul heretter. Og i år, uten noen som helst arbeidsoppdrag hengende over meg, planlegger jeg å nikose meg med både tulla og førjulstida.


Jeg og mannen er ikke kristne. Og mens "folk flest" fyller kommentarfeltene i nettavisene med frykt for "islamifiseringen" av Norge, er jeg mer lei av kristendommens sterke grep på landet. Jeg har derfor lenge forsøkt å skape ei jul fri for kristne symboler, men i fjor ga jeg etter og innrømmet for meg selv at nostalgien er for sterk og julegleden for dyp. Derfor har visse ting med kristne assosiasjoner fått lov å snike seg inn også her. Men fortellingen rundt dem vil være en annen når vesla blir stor nok til å forstå jula.

Adventsstjerna har kommet på plass i vinduet.


Førjulsbaksten er påbegynt.


Og adventsstaken er laget og første lys er tent.


For det fine med symboler, er at verdien av dem avhenger av hva du selv fyller dem med.

Og det fine med advent, er at det bare betyr komme. Så mens kristne kan vente på Kristimesse og Kristi komme – adventus Christi – venter vi på solsnu og jula og koser oss med det.

Ha ei riktig god førjulstid!

Friday, November 26, 2010

Snasent listefyll

I går var det nominasjonsmøte for Akershus Venstre. Jeg skulle deltatt som delegat for Nes Venstre, men ei lita nyfødt tulle satte en stopper for det denne gangen.

Jeg var foreslått som kandidat av lokallaget, men kom ikke med på nominasjonskomiteens listeforslag. Men under nominasjonsmøtet ble det gjort en del rokeringer, og jeg kom inn på lista på 27. plass. Det er med andre ord ingen fare for at det kommer lange rapporter fra fylkestinget fra meg, men så er jeg da også godt fornøyd med bare å være listefyll på denne lista. Da har jeg heller høyere ambisjoner for valglista til kommunestyret, men hvordan det går blir først avgjort på nyåret en gang.

Litt mindre morsomt var det at Nes Venstres Åse Birgitte Skjærli falt ut av lista. Hun sto opprinnelig på fjerde plass på lista, men måtte vike plass for nåværende leder av Akershus Venstre, Lars Peder Nordbakken. For all del, Lars Peder er drivende dyktig, men litt lokalpatriotisk må jeg jo si at det hadde vært hyggelig å fortsatt ha en lokal politiker på varaplassen.

Thursday, November 25, 2010

Radbrekking av språket

Som journalist og lesehest er jeg over middels interessert i språk, men jeg innrømmer glatt at jeg både slipper gjennom en rekke skriveleifer og har enkelt språklige nykker jeg ikke klarer å legge av meg. Likevel tør jeg påstå at jeg er hakket bedre enn den grufulle reklamen fra Babydan (Baby Dan? Hvordan skal jeg vite hvordan navnet skrives når de ikke vet det selv?) som jeg kom over i et av disse gravidbladene de deler ut på helsestasjonen.

Her er første smakebit:

Babydan er verdens førende innen for sikkerhet til barn 0-5 år. Finn Baby Dan sine produkter i din lokale babyutstyrsbutikk og på www.babydan.no

Legg merke til hvordan de ikke en gang klarer å bli enig med seg selv hvordan deres eget firmanavn skrives.

Og det følger flere "gullkorn" utover i reklameteksten:

Denne verdens nyheten fra Baby Dan revolusjonere markedet for sikkerhets gitre - aldri har det vært så lett å kryss ett gitter, selv med hendene fulle. Med Hands Free Auto Close trenger du ikke lenger og ha en hånd fri, men kan i stedet holde på det som er viktigst for deg!

Ved å trykke på en fottpedal vil indikatoren lyse grønt og du kan lett passere igjennom gitteret, som så automatisk lukkes og låses etter deg. Fottbetjeningen er fortsatt en trygg løsning som krever et trykk på 20 kg for å låse opp gitteret.

Det er nesten et kunststykke å ha så mange feil av så mange ulike slag i et så kort avsnitt. Og et godt eksempel på at det lønner seg å betale en korrekturleser om du ikke er stø i norsk rettskriving.

Wednesday, November 24, 2010

Gratulerer, Enebakk!

Enebakk har endelig fått eget Venstre-lag. Enebakk Venstre hadde oppstartsmøte i går, og lokallagsstyret skal velges ved ekstraordinært årsmøte 7. desember.

Nå er målet at det skal stilles Venstre-liste ved lokalvalget i Enebakk neste år, og det for første gang siden 1980-tallet. Lykke til, Enebakk Venstre, og gratulerer med oppstarten!

Tuesday, November 23, 2010

Barselsbesøk av blogger

Skal du ha besøk av en blogger, er mitt tips å velge bloggeren med omhu. Besøk av en interiørblogger med kamera om halsen er for eksempel ikke det smarteste når ammetåka ligger tjukk over heimen og gulpeklutene i sofaen er minst like tallrike som pynteputene.

Derimot er det veldig lurt å ønske velkommen til en bakeblogger. Sannsynligheten er nemlig stor for at de vil demonstrere litt av hobbyen. Så det gjorde vi i går. Da kom nemlig Monica, bakeblogger og venninne fra studietiden i England, på barselbesøk med mann og barn – og to store poser med muffins!

Blåbærmuffins med smørostkrem: Den lite lekre pyntingen er det jeg som står for, dog med Monicas krem. Monica har nemlig litt bedre grep om muffinspynting enn meg. Slik og slik kan det se ut når hun går i gang.


Kladdemuffins: Nydelige sjokomuffins som smaker som brownies. Monica sverger på at de er enkle å lage.


Med advent rett om hjørnet må jeg også benytte anledningen til å fortelle at Monica også har en annen blogg – Sparemamma. Der har hun nå et smart og billig tips til julekalender for små barn. God idé som jeg håper å la meg inspirere av om et år eller to når Matilda blir stor nok til å skjønne konseptet med julekalendere.

Thursday, November 18, 2010

Dagene raser forbi

Det finnes de som tror foreldrepermisjonen skal bli den perioden hvor de endelig klarer å bli ferdig med romanen sin. De leser at babyer sover gjennomsnittlig 16 timer i døgnet og tenker at all denne tiden kan gå til Det Store Romanprosjektet. (Det finnes også de som faktisk klarer dette, men dette innlegget handler ikke om supermennesker). Jeg har heldigvis venner som ligger vel og godt foran meg i foreldreløypa, så jeg var aldri i tvil om at dagene ville fylles med nok av praktiske gjøremål uten at romanskriving skulle legges til listen. Likevel forbauser det meg like fullt akkurat hvor lite tid jeg egentlig har utenom babyrelaterte ting.

Akkurat når gjennomsnittsbabyen sniker inn disse 16 timene med søvn har jeg ikke helt skjønt ennå. Her er klokken blitt halv fem på ettermiddagen, og jeg har ennå ikke rukket å finne et ledig øyeblikk til å tømme oppvaskmaskinen som har stått ferdigvasket siden i morges. Foreløpig forsvinner dagene i en endeløs syklus av amming, byssing, smokkeplassering og klesvask.

Ja, for dette siste har også overrasket meg. Selv om "alle" har fortalt hvordan klesvasken fordobler seg når man får barn, har jeg aldri helt trodd dem. Hvor mye klesvask kan det bli av en liten skrott? Selv med flere klesskift per dag vil det jo ikke være nok til å fylle ei maskin, så små som babyplaggene er, tenkte jeg.

Hah! Naive meg!

Jeg hadde glemt alt det andre: gulpekluter og vaskekluter; sengetøy som pisses, gulpes og bæsjes på; ekstra sengetøysett fordi vi har hatt overnattingsbesøk eller en av oss flykter fra gråtingen inn på et annet soverom; egne plagg som skitnes ut med gulp og melkelekkasjer. Og i tillegg kommer at vi har en tøybleieunge, så tøybleier må vaskes daglig. Alt i alt fører det til at vaskemaskinen går tre ganger daglig – og jeg er langt fra å skimte enden av skittentøyskurven. Hvor kommer det hele fra?

Og innimellom vasking og amming og byssing forsøker jeg å finne tid til andre ting, som å sjekke e-posten og kanskje oppdatere bloggen. Er jeg heldig, rekker jeg å bla igjennom Morgenbladet før neste nummer daler ned i postkassa. Siste nummer av MsLexia kom i tiden rundt fødselen, og jeg har ennå ikke kommet halvveis gjennom bladet.

For timene og dagene raser forbi, og vips! så er vi nesten ved 19. november og jenta mi har allerede blitt en måned.

Her regner vi triumfer i om jeg har funnet nok egentid til å dusje og spise frokost før klokken bikker tolv på formiddagen. Og er vi riktig, riktig heldige, sniker vesla inn en av de forjettede sovetimene akkurat når middagen er ferdig, slik at jeg og mannen en sjelden gang kan spise middag sammen.

Så nei, her har vi ingen illusjoner om å klare å presse inn noe egentid til romanskriving. Men når dagene raser forbi og jenta vokser seg større for hver dag som går, så er det egentlig helt greit å legge den delen av livet på vent. Nå har jeg nok med å følge med på det lille miraklet som fyller dagene mine så totalt.

Wednesday, November 10, 2010

Og litt politikk

Selv om jeg er i barselpermisjon, er jeg ikke fritatt for frivillige verv – eller engasjement. Tid og overskudd er riktignok betraktelig redusert akkurat nå, men jeg rekker likevel en og annen oppdatering av hjemmesiden til Nes Venstre.

Og om jeg ikke kom meg på gruppemøtet to uker etter vesla var født, så holder jeg meg noenlunde oppdatert via e-post, takket være en aktiv styreleder i Øystein Smidt. Og i dag kunne han fortelle at arbeidet med å gjøre Svarverudvegen tryggere fortsetter.

Teknisk sjef i kommunen har riktignok gått ut og feilinformert om at det nå er kommet trafikkhumper i Svarverudvegen (det riktige er at det er Hagaskogvegen som har fått disse), men i morgen kommer det visstnok en artikkel i lokalavisa som retter opp i dette. Og fredag kommer teknisk sjef og vegansvarlig i kommunen på befaring til Svarverudvegen sammen med Øystein Smidt for å se hvor fartshumper bør legges. Jeg har derfor et stort håp om at vi om ikke så altfor lang tid skal få tryggere forhold for myke trafikanter langs Svarverudvegen.

Wednesday, November 3, 2010

Litt litteratur blir det jo

Agnes av Peter Stamm er ei tynn flis av ei bok, men likevel måtte jeg fornye lånet på biblioteket. Sånn går det når man har en roman som tannpussebok og lesingen samtidig havner midt i barselstiden.

Stamm er fra Sveits og handlingen i Agnes foregår i Chicago, men likevel minner romanen meg om verkene til en av våre egne forfattere, nemlig Finn Carling. Både formatet, handlingen og karakterene er noe som kunne vært hentet fra en av Carlings mange romaner. Og siden Carling er en av mine favoritter i den norske litteraturverdenen, er det kanskje noe av grunnen til at jeg også likte Agnes.

Historien som får sitt eget liv
Jeg-personen i boka skriver på ei bok om amerikanske luksustogvogner da han en dag på biblioteket blir oppmerksom på ei kvinne, Agnes, som sitter foran ham på lesesalen. De to blir kjent og innleder et forhold og flytter etterhvert sammen.

Når Agnes oppdager at jeg-personen er forfatter, ber hun ham skrive historien om dem to. Historien tar først utgangspunkt i det som har skjedd, før jeg-personen skriver videre på historien slik han tror og håper den vil gå. Arbeidet med denne historien binder dem både sammen og driver dem fra hverandre.

Åpen slutt, lukket begynnelse
Historien om de to har ingen lykkelig slutt, og det avsløres allerede i første setning av romanen:
Agnes er død. Drept av en historie. Det eneste jeg har igjen etter henne, er denne historien. Det var kaldt da vi ble kjent. Kaldt som det nesten alltid er i denne byen. Men nå er det kaldere, og det snør.
Dette var noe jeg måtte minne meg selv om da jeg kom til bokas ende. Slutten er mer åpen enn begynnelsen. Her blir det ikke sagt at Agnes er død, hun er bare forsvunnet:
Ved siden av pc-en sto det en tallerken med en halvspist sandwich. jeg gikk inn på soverommet. Agnes var ikke der. Kåpen hennes hang ikke i garderoben. Ellers var det ingenting som manglet.
For meg hadde det kanskje fungert bedre om romanen ikke hadde blitt lukket i begynnelsen, men kunne blitt avsluttet med åpenhet - og mer tvetydig spenning mellom den virkelige historien og den fiktive.

Les hva andre har skrevet om Agnes:

Mor og datter

Plutselig er ikke litteratur og politikk det viktigste i hverdagen lenger. Istedet tilbringes dagen som dette – med et barn i armene og et forelsket smil om munnen.

Friday, October 29, 2010

Takk til Rydding Dyrepensjonat

Jeg vil sende en stor takk til Rydding Dyrepensjonat i Nikevegen i Nes, Akershus.

En av de tingene som stresset meg mest før fødsel var hva vi skulle gjøre med hunden vår, Poppy, den dagen fødselen startet. Vi er nyinnflyttere i ei bygd og kjenner ikke så mange her, så det var ikke noe alternativ å overlate hunden hos andre.

Der var det Rydding Dyrepensjonat kom inn i bildet. Siden Nikevegen ligger på vegen mot sykehuset, bestemte vi oss for å høre med dem om de hadde ledig plass en gang i oktober. Ikke bare hadde de det, men de sa seg også sporty nok til å utvide kontakttiden for oss fra de vanlige to timers levering på formiddag og ettermiddag til at vi kunneb ringe dem mellom 0600 og 2400.

Det tok en stor bør av skuldrene mine de siste ukene før fødsel, og når vesla meldte sin ankomst, var det bare å suse innom kennelen og lempe hunden av. Seks dager senere kunne vi hente en lykkelig hund.

Så en stor takk til Rydding Dyrepensjonat!

Wednesday, October 27, 2010

Litteratur når man føder

Jeg har alltid skrytt av at jeg leser overalt og når som helst: når jeg pusser tennene, når jeg går til butikken, i senga, i sofaen, på toget, i køen. Og nå kan jeg legge til: når jeg føder.

F. Scott Fitzgeralds The Great Gatsby – eller Den store Gatsby på norsk – er en av disse store, tynne klassikerne jeg aldri har fikset. Jeg forsøket meg på romanen første gang på norsk for rundt 15 år siden, og jeg forsøkte meg på ny på den engelske utgaven for 8-10 år siden. Men ingen av gangen "tok" jeg boka.

Men så fant jeg Den store Gatsby i en brukthandel og tenkte jeg kunne forsøke igjen. Forrige mandag gikk jeg til sengs og begynte å lese noen sider i romanen før jeg la meg til å sove. 20 minutter senere våknet jeg av at vannet gikk. Etter en telefon til føden og litt våketid uten riestart, gikk jeg og la meg i håp om å få sove og hente krefter til det som ventet. Ikke uventet ville ikke tankene la meg sove, så jeg plukket opp Den store Gatsby og begynte å lese.

Og under over alle under skjedde: Omsider ga romanen mening! Endelig kom karakterene til live, jeg så settingen, jeg opplevde tiden. Så det ble ikke mer søvn på meg den natta, men derimot ble det en del lesing. Og når de første svakene riene startet, bare leste jeg videre. Og selv når de ble litt sterkere, leste jeg litt innimellom frokost, dusj og pakking av sykehusbagen.

Jeg har alltid hatt en formening om at enkelte ganger er det slik at tid og bøker må klaffe i skjønn forening for at leseopplevelsen skal bli fullkommen, men jeg har aldri trodd at et slikt tidspunkt skulle være i startfasen på en fødsel. Men for meg og Den store Gatsby var det akkurat det som måtte til.

Saturday, October 23, 2010

Jeg har blitt mamma

Tirsdag 19. oktober kom vår vakre datter Matilda til verden:

Takk til jordmor Rona på Familiens hus på Årnes, takk til jordmor Johanne, jordmor Marie og resten av teamet på fødeavdelingen på Ahus, og takk til teamet på det nye og utmerkede barselshotellet på Ahus. Dere har alle bidratt til å gjøre livets store øyeblikk til en utelukkende positiv opplevelse.

Og nei, jeg bokblogget ikke fra barselsenga. Jeg hadde tilfeldigvis lagt inn noen omtaler dagen i forveien og satt publiseringsdatoen et par dager frem i tid. Kanskje jeg ubevist visste hva som var i vente?

Wednesday, October 20, 2010

Lesehelg - Nok en fulltreffer

Det ser ut som jeg har klart å bryte rekken av dårlige romaner, for nå har jeg hatt to fulltreffere på rappen hva gjelder leseopplevelser. Gå aldri fra meg av Ishiguro satt så sterkt i meg da jeg slo igjen permen etter siste side at jeg var i tvil om jeg burde starte opp på en ny roman med én gang. Men siden jeg ikke klarer ikke å ha en bok på gang, tok jeg en titt i bokhylla av uleste romaner.

Elvekongen av Alice Hoffman
Valget falt på Elvekongen av Alice Hoffman, delvis fordi jeg hadde på følelsen av at dette var en roman som kunne gi meg noe av det samme som Gå aldri fra meg. Og det gjorde den! Etter å ha lest Gå aldri fra meg i løpet av fredag og lørdag, ble jeg sittende i sofaen hele søndag med Elvekongen.

Også i Elvekongen er handlingen i stor grad lagt til en internatskole, denne gangen en skole i Haddan, en småby i USA. Men der slutter likhetene med Gå aldri fra meg (bortsett fra at begge bøkene også ga meg herlige leseopplevelser). For der Ishiguro lar jeg-fortelleren berette historien i et liketil og rett frem språk, krydrer Alice Hoffman som vanlig sin historie med sanselighet og poetikk og ikke minst elementer av magiske realisme, alt fortalt fra en allvitende fortellers synspunkt.

Elvekongen er både et portrett av livet i en småby og livet på kostskole. Samtidig er det et skarpt skille mellom de rike elevene på kostskolen og innbyggerne i småbyen, og i dette spennet oppstår det både konflikter og tiltrekninger.

Et gåtefullt dødsfall, men ingen krimroman
Selv om romanen gir et bilde av en by og en skole, sentrerer handlingen rundt en håndfull personer. Særingen og mobbeofferet August (Gus) Pierce og vakre, men fattige, Carlin Leander er førsteårselever ved Haddan skole som finner sammen i et uventet vennskap.

Enkelte mennesker er simpelthen født på feil sted. Det første slike mennesker skaffer seg, er et kart, og det neste er en enveisbillett. Carlin Leander hadde vært klar til å forlate Florida fra hun lærte å gå, og hadde endelig klart å komme seg vekk ved hjelp av et svømmestipend til Haddan skole.

Han presenterte seg som August Pierce fra New York City, sendt til Haddan av sin hardt prøvede far som ikke hadde hatt et øyeblikks fred siden den dagen Gus ble født og han alene måtte bære ansvaret ved å oppdra sønnen etter konas død.

I tillegg møter vi Betsy, den nye fotolæreren ved skolen, som er forlovet med historielærer Eric Herman, et forhold som blir satt på prøve når den lokale politimannen Abel Grey dukker opp for å etterforske et dødsfall ved skolen. Og hele tiden er det tråder fra fortiden som veves inn og binder nåtid og fortid sammen.

Episk i lite format
Romanen handler i stor grad om hvordan våre oppfatninger av andre mennesker preger måten vi oppfører oss mot dem på – og hvordan disse oppfatningene sjelden favner hele dybden eller sannheten om et menneske.

Hoffmans styrke ligger blant annet i at hun med noen få setninger, spredt utover romanen, kan tegne en hel historie for en av bikarakterene. Dermed kan en roman som ikke strekker seg over mer enn 230 sider, virke vidunderlig rik og episk.

Dilla på Hoffman
Min utgave av Elvekongen ble kjøpt for 20 kroner i en brukthandel forrige uke. Jeg la merke til at det lå flere bøker av Hoffman i eskene der, og nå vurderer jeg sterkt å gå tilbake og kjøpe resten.

Jeg har lest Hoffman tidligere også. Blant annet står både Blå dagbok og Huset og fuglen i bokhylla mi, men ingen av dem klarte å vekke Hoffman-hungeren den gangen. Men da jeg i fjor leste Hvite hester skjønte jeg endelig hva folk mente når de omtalte Hoffman som en av yndlingsforfatterne sine. Jeg vet fremdeles ikke om hun når opp til å bli en all time favourite hos meg, men jeg vil i alle fall lese mer av henne.

Og sånn ellers ...
  • Elvekongen er filmatisert med Edward Burns som Abel Grey, og har tittelen The River King.
  • Alice Hoffman har en egen nettside.
  • Og når jeg ser på samlesiden over bøkene hennes, slår det meg at karrieren hennes har vært belemret med utrolig dårlig bokdesign. Det er ikke mange – om noen! – av disse bøkene jeg ville plukket opp basert på omslaget alene. Fysj!

Les hva andre skriver om Alice Hoffman eller Elvekongen:

Tuesday, October 19, 2010

Gå aldri fra meg – ta aldri slutt

En sjelden gang plukker man opp en bok som holder deg fanget slik at man ikke klarer å legge den fra seg før man er kommet til veis ende – bare for så umiddelbart å angre at man ikke tok seg bedre tid, leste saktere, lot opplevelsen vare lenger. Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro er en slik bok.

Effektiv kontrast
I romanen møter vi jeg-fortelleren Kathy og vennene hennes Ruth og Tommy. Alle tre er elever ved Hailsham skole, en internatskole i England. Men Hailsham er ingen vanlige skole, og elevene her er ikke vanlige elever. De er spesielle, de har en helt bestemt skjebne foran seg.

Det som gjør aldri fra meg så bra i mine øyne er kontrasten mellom Kathys fortellerstemme – hverdagslig, enkel, likefrem – og den virkeligheten hun forteller om – sår, skremmende, tankevekkende. Dette grepet minner meg litt om romanen Den lille piken som elsket fyrstikker av Gaétan Soucy, også det en roman som har satt spor i meg.

Advarsel: Spoiler!
Det er vanskelig å si mer om romanen uten å fortelle hva den handler om, hva som gjør elevene så spesielle. Elevene ved Hailsham er nemlig kloner, skapninger alet opp til å bli organdonorer når de vokser opp. Dette er stoff som vanligvis hører hjemme i sci-fi bøker, men aldri fra meg er ingen sci-fi roman, selv om tematikken kan virke sånn fra en slik oppsummering som dette.

Ishiguro har istedet valgt å fortelle denne historien som en hvilken som helst roman. Fokuset er ikke på kloner og donorer, men på spørsmålet om hva som utgjør et menneske, hvilke valg vi tar, hvordan vi stiller oss overfor skjebnen som er lagt ut foran oss. Der fortellinger som The Island, som også handler om kloner som reservedeler for mennesker, er satt til fremtiden og hvor handlingen dreier seg mye rundt action, er romanenaldri fra meg lagt til vår egen tid og holdt i et stille tempo. Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest ferdig aldri fra meg er først og fremst sårhet.

Bokbloggernes makt
aldri fra meg er et eksempel på en sterk leseropplevelse jeg ikke ville hatt om det ikke var for bokbloggere. Boka kom på norsk i 2006 uten at den ble fanget opp på radaren min.

Men heldigvis har Julie Brannfjell i Bokmerker lest boka og for noen uker siden blogget hun om den. Jeg likte omtalen godt nok til at jeg sporenstreks bestilte den fra biblioteket – selv om et par uheldige bokvalg i køa av bøker førte til at jeg ikke fikk lest den før nå. Og jeg vil anbefale boka videre til andre. Les den!

Om forfatteren Kazuo Ishiguro
Kazuo Ishiguro er en japansk-britisk forfatter, bosatt i London. Han er født i Japan og levde sine første barneår i Nagasaki, før foreldrene flyttet til England.

Ishiguro har skrevet seks romaner siden debuten i 1985, og han har fått en rekke priser og utmerkelser for sine litterære verk. Han er kanskje mest kjent for sin tredje roman, Resten av dagen, eller The Remains of the Day som den heter på originalspråket. Romanen ble filmatisert med Anthony Hopkins og Emma Thompson i hovedrollene.
(Foto: Mariusz Kubik)

aldri fra meg er Ishiguros foreløpig siste roman, men han har senere også utgitt en novellesamling med tittelen Nocturnes: Five Stories of Music and Nightfall. For min del er aldri fra meg mitt første møte med Ishiguros forfatterskap, men det frister sterkt å lese mer av denne forfatteren.

Les hva andre mener om aldri fra meg:

Monday, October 18, 2010

Tar tak i Svarverudvegen

Vi som bor i Svarverudvegen har i flere år ergret oss over den dårlige trafikksikkerheten for myke trafikanter langs vegen.

Svarverudvegen går gjennom et etablert boligfelt, men likevel passerer tungtrafikk på vegene, og førere av personbiler lar seg stadig friste til å trå litt ekstra på gasspedalen på de lange, rette strekningene.

Når Statens vegvesen nå har gravd dype, brede grøfter på hver side av vegen, har situasjonen blitt enda farligere for oss som er avhengig av å ta oss langs vegen til fots eller sykkel.

Etter påtrykk fra både meg og andre beboere langs Svarverudvegen, tar nå Nes Venstre tak i saken. Førstkommende tirsdag stiller leder i Nes Venstre, Øystein Smidt, spørsmål til ordfører Blekkerud under kommunestyremøtet om Svarverudvegen og trafikksikkerheten der.

Hele spørsmålet kan du lese her.

Sunday, October 17, 2010

Louise Riis Bøhn: Første kvinne i kommunestyret

Louise Riis Bøhn er blitt kalt en foregangskvinne i Nes og en kvinnesakspionér i Norge. Hun var opprinnelig dansk prestedatter, født i 1858, men kom etterhvert til Nes, hvor hun raskt sørget for å sette sitt preg på bygda.

Hun var involvert både i kulturlivet og skoleutviklingen i bygda, men det er kanskje arbeidet med likestillingsspørsmål hun vil bli husket best for. I 1903 stiftet Riis Bøhn Nes kvinnesaksforening i 1903, og tolv år senere samlet hun alle kvinnesaksforeningene i bygda i et felles forum, Nes kvinneråd. Gjennom disse organisaskjonene kjempet hun for kvinners rett til likestilling, både for loven og i opinionen.

Kvinnesaken i praksis
Men Riis Bøhn kjempet ikke bare en teoretisk kamp – hun endte også opp med å vise bygda hva kvinner duger til. I 1916 ble hun valgt inn i Nes herredsstyre som første kvinne noensinne. Hun ble valgt inn som representant for Venstre, og i følge bygdeboka:

kom hun til å gjøre seg sterkt gjeldende i denne mannsforsamling.

Et portrett av Riis Bøhn henger i dag passende nok utenfor formannskapssalen i Nes rådhus. Det er malt av kunstneren Johanne Borgen, og ble gitt i gave til kommunen av Nes kvinneråd i 1975.

Fikk Arneberg til Lillerommen
Riis Bøhn er også minnet på det gamle herredshuset Lillerommen, hvor hun har fått et selskapsrom – Louise Riis Bøhns sal – oppkalt etter seg.

At det er nettopp her Riis Bøhn er blitt hedret, er ikke så veldig rart. Ikke bare var hun første kvinne som kunne ta plass i herredsstyret på Lillerommen, men noen år tidligere hadde hun også tatt ansvaret for at Lillerommen ser ut som det gjør i dag. Det var nemlig Riis Bøhn som i 1913 kontaktet arkitekt Arnstein Arneberg og sørget for at han fikk oppdraget om å utarbeide en plan for ombyggingen og moderniseringen av Lillerommen.

Friday, October 15, 2010

Skuffelser på rad og rekke

Det har vært noen dårlige uker for litteraturglede her i huset. Den ene boka etter den andre har skuffet meg, og sist ut var Instruments of Darkness av Imogen Robertson. Jeg hadde håp om at dette skulle være en roman i den gotiske sjangeren. Dette er bøker jeg liker å fortape meg i når jeg ønsker litteratur som først og fremst skal underholde og ta meg tilbake til barndommens leseglede.

Og omslaget og deler av baksideteksten får stå som en forklaring på hvorfor jeg lot meg lure til å tro dette var en gotisk fortelling:

Thornleigh Hall, seat of the Earl of Sussex, dominates its surroundings. Its heir is missing, and the once vigorous family is reduced to a cripple, his whore and his alcoholic second son, but its power endures.

Dessverre var dette altså ingen gotisk roman, men snarere enn historisk roman om hobbydetektiver – og de som leste min forrige bokomtale vet hvor lite glad jeg er i krim ...

Hobbydetektiver i gamle dager
Året er 1780, og en mann blir funnet drept i Caveley Park, eiendommen til Harriet Westermann. Den drepte har en ring med emblemet til
Thornleigh Hall på. Handlekraftige Westermann tar kontakt med sin eksentriske og reserverte nabo, Garbiel Crowther, som er en "student of Anatomy" – med andre ord en tidlig form for obdusent eller patolog. Tittelen – Instruments of Darkness – henspiller nettopp på denne hobbyen (og blir i mine øyne dermed en luretittel ...)

Disse to, Westermann og
Crowther, utgjør radarparet til Robertson, og sammen setter de seg fore å finne ut av mordet på den ukjente. Men snart ramler det inn med flere mord, og det blir etterhvert klart at det er om og gjøre å finne den savnede arvingen til Thornleigh Hall før enda flere må bøte med livet.

Slett håndverk
Instruments of Darkness er over 400 sider lang, men burde vært betydelig kortere, spesielt i starten. Robertson er en snakkesalig forfatter, og stort sett er dette ordgyteriet bare i veien. Dialoger tværes ut, ting gjentas i det kjedsommelige, og denne leseren kjeder seg.

Legg til at historien ikke er spesielt spennende tross alle drapene; at man ikke får noe nærmere forhold til hovedkarakterene; at man ikke kjenner eller bryr seg om de drepte; og at pacingen er helt feil, så kan man spørre seg selv hvorfor i alle verden jeg gadd lese ut boka.

Jeg har ikke noe godt svar på akkurat det, jeg er bare glad jeg er ferdig.
Og nå krysser jeg fingrene for at neste bok ut skal gi meg en god leseropplevelse.

Thursday, October 14, 2010

Fra idioti til fornuft

Aftenposten skriver i dag om Q-Meierienes suksess med Skyr (forøvrig en favoritt hos mannen her i huset). Det er positivt at Tines meierimonopol er utfordret, men jeg lar meg genuint overraske over den strategien Q-Meieriene innrømmer å ha brukt i starten:

Myrdahl påpeker at de i flere år forsøkte å kopiere Tine i det Tine gjorde. Han forklarer at Q har forsøkt å slå hull på Tines dominans i kjølediskene i mer enn 10 år. I løpet av den tiden har de lansert en rekke varer tilsvarende det Tine har. Men det virket dårlig.

No shit, Sherlock ...

Hvorfor i all verden tror produsenter at kunder bare vil ha mer av hva de allerede har? Problemet med matmonopolene i Norge er ikke en mangel på potetgull med salt smak (vi har 5-6 ulike sorter å velge mellom bare i min lokale butikk) eller dette produktet med det vage navnet "hvitost" (igjen, vi har 5-6 ulike sorter som smaker omtrent nøyaktig det samme i min lokale butikk). Nei, problemet er at vi som forbrukere har en reell mangel på alternativer. Istedet for virkelig variasjon, blir vi tilbudt nesten identiske produkter fra ulike leverandører.

Heldigvis for oss og for Q-Meieriene har de nå gått fra idioti til fornuft:
– Læringen var at forbrukerne ønsker en reell nytenkning. Vi må skille oss markant ut fra det som allerede finnes i markedet for å lykkes. Det har vi blant annet gjort med Skyr, sier Myrdahl.

Og om Q-Meieriene vil ha et tips til nok et punkt hvor de kan skille seg fra Tine, så skal dere få det her: Glem disse gummisakene dere kaller hvitost, og sats på skikkelig ost istedet. Jeg legger meg snart ned og gråter om jeg må se flere oster selges med de grusomme ordene "mild og god". Gi oss istedet ost som smaker noe! Gi oss moden, smakrik cheddar med smuldrete konsistens!

Og gjør det bedre enn Tines gummiaktige, smakløse forsøk ...

Tuesday, October 12, 2010

Blakk på penger, men rik på bleier

Bloggeren Tøybleiemamma to be? har tipset om at Naturbaby har opphørssalg på bl.a. tøybleier, og jeg har latt meg lokke.

Vi har for lengst bestemt at vi skal prøve oss som tøybleieskiftere når vesla ankommer verden, og vi har allerede en god stabel med brettebleier liggende.
"Problemet" er at jeg har kjøpt inn økologiske brettiser fra ImseVimse i størrelse 90 x 90 cm og de er svæææære - så store at jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal få dem på uten å dekke hele ungen.

Ergo har jeg en unnskyldning for å titte litt på andre bleier, og jeg har valgt å forsøke litt forskjellige typer for å se hvilken som passer hos oss når jenta omsider kommer (39 uker i morgen!).

Her er noe av fangsten min denne gangen:

Dette er en alt-i-ett (AIE) bleie fra Itti Bitti. AIE betyr at bleien har både sperrelag og innlegg integrert i bleien, og dermed er den like enkel i bruk som papirbleier. Forskjellen er at denne går i vasken, mens papirbleiene går i søpla – og etterhvert blir til et tonn med avfall.



Bambus skal ha en fantastisk god sugeevne, og siden vi ikke har bambusbleier fra før av, måtte jeg bare kjøpe et par typer så vi får prøvd ut dem også. Dette er Mother ease bambus, en one-size formsydd bleie med snap-in innlegg.
Og dette er den andre typen bambusbleie. Også dette er en one-size, men denne er fra Baby Beehinds. Formsydde bleier og brettebleier krever sperrelag utenpå, så jeg måtte jo kjøpe noen av dem også:


Denne eplegrønne ullbuksa i stretch-ull fikk bli med i kurva, sammen med en litt kjedeligere hvit ullbukse.

Nå er det bare å vente på at pakken – og barnet! – skal komme, så får vi se hvordan karrieren som tøybleieskifter blir. Vi gleder oss!

Friday, October 8, 2010

Krim og jeg er ikke venner

For tre år siden leste jeg spenningsromanen Tokyo av Mo Hayder – og ble vettskremt av Pleiersken. Tokyo var en enkel, men fengende roman, som vekket leselysten hos meg og hensatte meg til det Japan og Kina som Hayder skildret.

Siden den gang har jeg vært på utkikk etter en ny bok av Hayder, men har bare kommet over bøker med førstebetjent Jack Caffery i hovedrollen. Og siden jeg er en av disse sære leserne som liker spenning, men slettes ikke krim, har jeg styrt unna. Til nå.

Fugler i brystkassa og tenning på lik
En dag på biblioteket ga jeg opp og tok med meg Fuglemannen hjem. Dette er debutromanen til Hayder og følgelig den første boka om Cafferey.

Romanen starter med at et lik av en kvinne blir funnet på en byggeplass i London. Snart finner de fire nye lik på samme sted, og alle bærer de flere av de samme merkene: de er sminket og har samme underlige merker rundt hodebunnen, de har fått utført en grov brystreduksjon, og de har blitt åpnet i et elementært obduksjonssnitt. Og inne i brysthulen til alle fem kvinnene finner patologen en død fink.

Legg til litt nekrofili, mistanke om pedofili, og sedvanlig horing og narkomsibruk, og det er tydelig at Hayder ikke sparer på det groteske eller er redd for å teste leserens tåleevne. Men det er ikke nok, ikke for denne leseren.

Ikke like troverdig
Litt interessant er det dog når forfatteren velger å la morderen ta livet av seg selv halvveis i romanen. Hva skal nå resten av romanen handle om? Hayder skrur raskt tempoet opp igjen, og det blir snart klart at alt ikke er over ennå. Dessverre blir det også klart at ikke alt henger like godt sammen lenger. I alle fall stiller denne leseren seg skeptisk til de psykologiske forklaringene som ligger til grunn i andre halvdel av romanen.

De som liker krim, vil sikkert like Fuglemannen. Men for meg som kjeder meg av genrens klisjeer og formeloppsett er det ikke nok her til å fenge interessen. Romanen leses som en krimserie på TV – karakterene, miljøet, fortellingen, dramaturgien – alt er til stede. Det gjør romanen lettlest, men også uinteressant som litteratur.

Les hva andre mener om Fuglemannen og Mo Hayder: