Hvem fortjener Rettssikkerhetsprisen?

Norges Juristforbund inviterer til åpen nominasjon av kandidater til prisen. Juristforbundet beskriver prisen slik:

Rettssikkerhetsprisen skal rette fokus mot rettssikkerhet for alle og i alle deler av samfunnet. Den skal vise at rettssikkerhet kontinuerlig må underbygges og utvikles som en forutsetning for rettsstaten og demokratiet.

For meg var det kun én soleklar kandidat: Jon Wessel-Aas. Få andre har lagt ned så mye tid og ord for å overbevise menigmann og politikere om viktigheten av en sterk rettssikkerhet.

Forslagene på kandidater skal inneholde en begrunnelse, og her er min:

Jeg nominerer Wessel-Aas fordi han i lang tid har talt rettsikkerhetens sak høyt og lavt. I en tid hvor vi i Norge har opplevd en forvitring av viktige rettsstatsprinsipper (f.eks. ved innlemming av datalagringsdirektivet), og hvor det internasjonalt har vært en politisk aksept for tilsidesettelse av invididets rettssikkerhet (f.eks. i deler av anti-terrorlover), har Wessel-Aas utrettelig kjempet for at vi skal forstå betydningen av en sterk rettssikkerhet. Han har gjort dette på en måte som går langt utover hans stilling som advokat, gjennom avisinnlegg, intervjuer, egen blogg hvor han deler tanker om rettsstat og menneskerettigheter og på sosiale medier hvor han deler av sine kunnskaper om emnet og deltar i diskusjoner. Jon Wessel-Aas er en viktig stemme og samfunnsdebattant som har bidratt til å øke bevisstheten rundt disse viktige spørsmålene.

Du kan nominere en kandidat ved å sende en e-post til jl@jus.no.

PS: Bildet av Wessel-Aas er skamløst rappet fra hans egen blogg, Uhuru.

Ny jobb, ny hverdag

For en måned siden skrev jeg at en æra var over og at jeg vurderte å legge ti år som frilanser bak meg. Denne uka fikk jeg tilbud om jobb, og jeg har i dag takket ja. Mitt nye arbeidssted blir i Tun Medias lokaler i Oslo, hvor jeg skal arbeide som journalist for Norsk Landbruk.



Det er et ettårig engasjement, noe som gir meg anledning til å smake litt på hvordan det er å være ansatt kontra frilanser. Denne helgen skal jeg rydde skrivebordet her hjemme, for allerde førstkommende onsdag starter min nye hverdag.

Det blir fint å få kollegaer jeg kan slå av en prat med og kaste ball med om saker – jeg har ikke vært bortskjemt med slikt som frilanser. Dessuten har de vært utrolig flinke til å ønske meg velkommen, selv om det er under tre timer siden jeg takket ja. En velkomst-e-post fra en kommende kollega og en velkomst-tvitring fra en annen sørget for det. Videre er jeg spent på hvordan det blir å jobbe med et felt som kan virke snevert fra utsiden, men som fra innsiden fremstår som faglig tungt og som krever en annen dybde enn jeg er vant til. Og ikke minst gleder jeg meg til å reise rundt og snakke med bønder.

Samtidig er det med et lite vemod jeg innser at hverdagene hjemme med verdens blideste ettåring går mot slutten. Med ny jobb blir det en helt ny hverdag. Klisje eller ei, jeg tror ny-jobb-gaven til meg selv må bli ei ramme til skrivebordet med bilde av mann og barn.

Gamle saker om igjen

Det er litt stusselig at det nye året er preget av at man drar frem gamle saker om igjen, men her kommer nok en gammel sak på nytt.

Nå er det Tollvesenet som vil kroppsskanne flypassasjerer for å ta narkosmuglere. Og de vil ha det raskt:

- Vi håper å kunne ha maskinene i drift i løpet av 2012, sier toll- og avgiftsdirektør Bjørn Røse.

Det er bare halvannet år siden saken var oppe forrige gang. Den gangen var det sikkerheten som ble brukt som argument. Med kroppsskanning skulle man kunne oppdage farlige våpen og væsker som forsøkes smugles ombord.

Det er flere grunner til at jeg ikke ønsker kroppsskannere innført, men her er for eksempel ett argument:

A full body scanner operator was caught masturbating during a scanning session

Og det er kjent at bilder fra kroppsskanning har blitt lagret.
'nough said?

Som ikke det er ille nok, legg merke til dette sitatet i artikkelen:

"What do you want to do, get blown up by a goddamn Arab at 30,000 feet or we get to see your private parts? It's up to you, the ball's in your park," head of the TSA's scanning department, Rodney Schroeder, told CNN.

Vi får være glad for at våre skanningshungrige tollere ikke ordlegger seg like ille, men for øvrig er det en klassisk måte å argumentere på: enten må vi være villig til å oppgi nok en bit av personvernet vårt (har vi noe igjen lenger ...) eller så risikerer vi å bli utsatt for en terroraksjon. At det ytterst sjelden er enten-eller i slik tilfeller blir sjelden presisert.

Men det var en digresjon. Selv om Tollvesenet vil ha kroppsskannere, får vi håpe at regjeringen holder ord etter at de i 2010 uttalte at:

det ikke blir på tale å innføre en slik form for kontroll på norske flyplasser

Dagens regjering er riktignok ikke kjent som noen stolt forsvarer av personvernet eller borgernes frihet, men dette kan jo være punktet de overrasker på.

Hordalandspolitiet rir igjen

I forbindelse med drapet i Os vurderer politiet i Hordaland å DNA-teste vilkårlige menn i håp om å fange morderen. I følge Aftenposten kan politiet

komme til å be om DNA-prøver fra alle menn som var i Os sentrum drapskvelden.

Det er ikke første gang politiet i Hordaland gjør dette. De gjorde det samme i 2010, for å oppklare en voldtektssak. Den gangen uttalte informasjonsrådgiver Gry Benedicte Halseth ved Hordalandspolitiet at:

Prøvene vil kun bli sammenlignet mot materialet i disse to sakene og deretter destruert.

Det stemte ikke.

Noen måneder senere avslørte Datatilsynet at DNA-profiler blir ikke slettet når de skal. Det vil si at alle de mannfolka som ga DNA i forbindelse med voldtektssaken i Bergen, må regne med at DNA-et deres fremdeles er lagret, til tross for forsikringer om at dette ikke var tilfelle.

Og det er på sin plass å minne om at dette var ikke menn som var mistenkte, men som politiet trodde kanskje muligens hadde oppholdt seg i nærheten av området det aktuelle tidspunktet. DNA-prøver ble rett og slett brukt som et av de første skrittene i elemineringsmetoden.

I saken i Bergen nektet Inge Hjortland å avgi DNA-prøve. Jeg håper mennene i Os nekter det samme. Massetaking av DNA-prøver, med påfølgende (ulovlig) lagring av prøven, bør aldri være første skritt i en etterforskning.

Problemet med Joakim Hammerlins bøker ...

... er at jeg blir så eitrandes forbanna når jeg leser dem!

Hammerlin minner meg på at overvåkningssamfunnet virkelig er gått av hengslene – og så informerer han meg om at det er enda verre enn jeg frykter. Å lese Hammerlin er litt som å gi seg selv frivillig klaustrofobi, jeg kjenner formelig hvordan friheten min – eller illusjonen av den – snevrer seg inn med hver setning jeg leser.

Den teknologiske utviklingen har muliggjort en grad av overvåkning og kontroll vi for bare få år siden ikke trodde mulig. Og denne teknologien er ikke bare tilgjengelig for myndigheter, den kommersialiseres og gjøres tilgjengelig for institusjoner, bedrifter – og kontrollsyke privatpersoner.

Ta ideen om spiontelefoner for eksempel. Dette er et produkt som skal kunne gi andre fullstendig kontroll på all kommunikasjon du har på telefonen, men også kommunikasjonen du har i nærheten av telefonen. Har du noen gang fått en telefon i gave? Jeg håper du stoler på vedkommende som ga den ...:

You can receive, while you are comfortably on your phone, a copy of all SMS messages, both incoming and outgoing, including those sent from an online source like a free SMS website.
(...)
And not only you can listen to phone calls, you can also hear sounds AROUND the SpyPhone, which in this case would be acting like a real miniaturized bug, while showing no sign or light that might reveal its activity, and allowing you to listen to all sounds within 5 or more meters. This can even happen with the phone switched off, just when the person thinks that no one can disturb him!
(...)
The best part of all these interesting features which allow to take control of someone’s activities, is that the software is installed in a completely invisible way, so that even the most experienced user would not be able to find out that someone is actually spying on him and listening to all his calls!

Fra Spy Phones, how it works.

Er det bare jeg som blåser ei sikring når jeg leser slikt?

Lest i jula: One Day og Room

En nyoppdaget fordel med å feire jul med familie, er at besteforeldre er mer enn villige til å underholde vesla vår. Så for første gang siden hun ble født i fjor, har jeg den siste uka hatt anledning til å lese så mye som jeg bare ville. Luksus!

Og det har gitt meg mulighet til å pløye gjennom to av bøkene som svigermor kom med da hun var på besøk sist. Det var en meh bok og en god bok.

One day av David Nicholls
Forlaget skriver:

Den 15. juli 1988, natten etter eksamensfesten, møtes Emma og Dexter for første gang. (...) Dette blir begynnelsen på et forhold ingen av dem helt vet hva er. I En dag får vi møte dem igjen den 15. juli hvert eneste år i tjue år framover, og se hvordan både forholdet, de to hovedpersonene og verden rundt dem forandrer seg over tid.

David Nicholls' One day er ment å være en feelgood-bok, men jeg følte meg ikke spesielt good når jeg leste den. Tvert imot kjedet jeg meg ganske mye. Det er tre årsaker til det.

Hovedpersonene Emma og Dexter gir meg ikke særlig lyst til å følge dem gjennom 20 år. Dexter er en selvgod, innbilsk drukkenbolt og Emma er ei grå mus uten driv. Videre er historien om forholdet deres er ikke spesielt medrivende. Jeg gir blanke blaffen i om de ender opp sammen, og skjønner heller ikke hvorfor forfatteren mener de bør gjøre det. Sist, men ikke minst, ser jeg heller ikke poenget med å fortelle historien fra én bestemt dag i året. Det fremstår kun som et fikst grep uten videre verdi for historien som fortelles.

Les hva andre mener om One Day:
The Guardian: A very funny novel about friendship is also surprisingly moving.
Avenannenverden: Nicholls skriver på en varm og ekte måte, og man føler at dette kunne virkelig skjedd.
Dagbladet: Dette er en nydelig kjærlighetsfortelling om to som egentlig vil ha hverandre, men som ikke riktig våger.
Ikkebareeibok: Jeg får liksom ikke helt tak på noen av hovedkarakterene, og så føler jeg meg ikke spesielt beriket etter endt lesing.


Room av Emma Donoghue
Ark skriver:

Jack er fem år og har levd hele livet sitt i Rom, sammen med Mamma og en skummel nattlig gjest som han kjenner som Gamle-Erik. For Jack er Rom den eneste verden han vet om, men for Mamma er Rom et fengsel hvor hun forsøker å skape et normalt liv for sønnen sin. Når deres øylignende verden plutselig utvider seg til utenfor de fire veggene, blir konsekvensene smertefulle og voldsomme.

Jeg hadde ikke spesielt lyst til å lese Room av Emma Donoghue. Konseptet bød meg imot, det virket spekulativt å komme med en roman om mennesker som holdes innelåst for sin fangevokters forlystelse etter avsløringene om Fritzl og Natascha Kampusch. I tillegg virket historien for vond til at jeg trodde jeg ville orke lese den. Men jeg tok feil.

Selv om premisset for romanen er vond, er kjernen i den i bunn og grunn en vakker fortelling om forholdet mellom to mennesker som ikke har andre enn hverandre, om morskjærlighet og overlevelsesinstinkt.

Room er fortalt fra Jacks synsvinkel, og det er gjennom hans fortelling vi forstår hvilket marerittet Rom er for moren. Men for Jack er Rom hele verden og det naturligste som finnes. Denne motsetningen er både det som gjør denne historien utholdelig for meg som leser ved at vi aldri går fullt inn i smerten til Jacks mor, men også det som skaper spenning mellom Jack og mor når verden blir større en Rom.

Dette grepet gjør også historien mer interessant. Donoghue spør ikke: Hva skjer med et menneske som blir sperret inne mot sin vilje. Hun spør: Hva skjer om du vokser opp i fangenskap og ikke kjenner noe annet?

I motsetning til One Day er dette en bok som fortsetter å leve med meg etter at boken er lest og lagt til side. Donoghue har i Ma og Jack skapt to karakterer jeg tror på og bryr meg om, og historien er tankevekkende på flere plan.

Les hva andre mener om Room:
Dagsavisen: Donoghue turnerer temaet elegant; hun blander det alvorlige med det morsomme, det harmløse med det farlige.
The Guardian: the grotesque is consistently balanced with the uplifting
Bokelskerinne: Boken suger seg fast i deg, kryper under huden din og treffer deg midt i hjertet og hodet.

Julens bokfangst

Helt siden jeg var barn har bøker vært et fast innslag på ønskelisten min til jul. Tidligere mente velmenende (?) slektninger at jeg som var barn heller burde få leker i gaver, men i år har jeg søren meg fått full klaff på ønskelisten. Alle de fire bøkene jeg har ønsket meg en stund nå, var å finne under treet:

• Terrorindustrien av Joakim Hammerlin
• Terror og demokrati også av Joakim Hammerlin
• Biografi, dagbok, brev av Tomas Espedal
• Om å skrive av Hans Olav Brenner

Nå gleder jeg meg til leseåret 2012, for nå har jeg mye godt i vente!