Monday, March 17, 2014

Kvinner som roser og menn som troller



Det har vært fascinerende å følge debatten som har oppstått i kjølvannet av Aftenpostens artikkel om at kvinner roser hverandre på Twitter. Fascinerende, ikke minst sett opp mot den siste tidens diskusjoner om nettroll og om kvinnelige samfunnsdebattanter som sjikaneres og trues på livet utelukkende fordi de ytrer seg. Den ene dagen har vi diskusjoner om hvordan vi skal unngå netthets og hatefulle ytringer, og neste dag roper folk opp over for mye godhet i sosiale medier.

Katalysatoren for debatten var lanseringen av Anita Krohn Traaseths bok Godt nok for de svina. Ved hjelp av en særdels god viral markedsføringskampanje og påfølgende lanseringsfest, har Krohn Traaseth maktet å gjøre boka til en bestselger allerede før den kom i hyllene hos bokhandlerne.  Slikt gjør man ikke ustraffet. For mange har lest, og mange har likt, og mange har delt, og de har gjort det samtidig. Det ble for mye for enkelte, slik det noen ganger kan bli på sosiale medier når en hendelse når en topp, enten det er en boklansering som tar av eller det er fjorten dager med OL-tvitring.

Det pussige er at man velger å kjønne debatten. Twitterprofilene Wasim Zahid og Gunnar Tjomlid har også nylig lansert bøker, til fyndord, gratulasjoner og bejubling. Ingen kritiserte gratulasjonene og delingene ut fra et raushetsperspektiv da da. Når Venstre-leder Trine Skei Grande sier «så sympatisk, solid og hyggelig hos Lindmo» om Krohn Traaseth er det heiing fra kvinne til kvinne. Når Zahid sier «Perfekt kombinasjon av pågangsmot, positivisme og idealisme. Fin fyr» om Petter Stordalen på Skavlan er det ingen som leer et øye.

At en stor del av de som har heiet fram Krohn Traaseth er menn blir ikke mer enn en bisetning – fordi det ikke passer inn i narrativen? Det er også påfallende at så mange tar det for gitt at skrytet som deles ut ikke har basis i noe reelt, at man roser utelukkende for å rose. Fordi kvinner ikke kan skape noe av verdi?

I DN kan vi lese at «retorikken blant toppdamer fordummer og ekskluderer» - men å kalle kvinnelige toppledere for «toppdamer» er visst helt innafor. Det fordummende er ikke at kvinner roser andre kvinner – og menn. Det fordummende er at DN og andre kjører på med at det kvinner ytrer er dumt, sukkersøtt, falskt og mindre verdt.

Å tro at det å gi hverandre ros og positive tilbakemeldinger kveler en konstruktiv debatt faller på sin egen urimelighet når man ser på Twitter-kontoene til de kvinnene som trekkes fram i Aftenpostens artikkel. Krohn Traaseth, som noe motvillig ble «postergirl» for artikkelen i Aftenposten, bruker mye av sin tid på twitter til å diskutere. Hun går inn i debatter med mye kunnskap, men også med nysgjerrighet og lærevilje. At hun i tillegg evner å bruke språket på en måte som inviterer til kontakt heller enn konflikt, er en bonus. Slik er det med resten av kvinnene som har blitt trukket fram. Venstre-leder Trine Skei Grande tar debatter både på Twitter, TV og i Stortinget. WWF-leder Nina Jensen benytter alle anledninger til å fronte klimasaken, enten det er i diskusjoner på Twitter eller i #dax18. Osv.

Debattene uteblir ikke fordi man også evner å gi ros. Men de blir kanskje mindre steile, får kanskje flere nyanser, om flere velger å dele et smil enn å slenge argumenter fram over skyttergravas kant.

Tuesday, January 21, 2014

Heller humørløs enn historieløs



Asylsøkeran kryr som lopp og lus
og bur i forsamlingshus
Der det va dans musikk og ville fan
er det bønnestund fem gong fer dag`n

Teksten over skal være del en nyere omskriving av en tidligere låt av Rotmo, og hvis du ikke tolker teksten over som «en frimodig og rå tekst i en folkelig tradisjon», er du i følge Hans Rustad humørløs. Rustad snakker om tradisjoner, men viser samtidig en manglende forståelse for historien. Når Rotmo sammenligner asylsøkere med lopper og lus, overskrider han ikke bare meningen i den opprinnelige låten, men plasserer den nye teksten, kanskje uvitende, i en blodig tradisjon.

Ved å sammenligne mennesker med lopper og lus, bruker Rotmo et velkjent grep som vi kaller umenneskeliggjøring eller dehumanisering. Dehumanisering handler om at man fjerner det menneskelige ved et individ eller en gruppe og framstiller det som noe annet: et dyr, et insekt, en utgiftspost. Dette er et psykologisk grep som blant annet gjør det mulig for den enkelte å overskride sine etiske grenser. Derfor ser vi også at dehumanisering er hyppig brukt i krigs- eller konfliktsituasjoner.  Ved å sammenligne et menneske med en gnager eller en sykdom gjør man det lettere å forsvare overfor seg selv hvorfor man skader eller dreper et annet menneske. Det gjør det også lettere for sivile å godta når urett blir begått.

Når vi aksepterer at mennesker blir sammenlignet med utøy, er vi et skritt nærmere å akseptere at disse «andre» behandles annerledes enn oss selv. Eksemplene er mange og de er fæle.
Da europeerne koloniserte Amerika, ble urinnvånerne kalt villmenn; de var ikke riktig mennesker, ikke som de hvite, kristne som inntok landet, og ergo hadde de heller ingen rettigheter i den hvite manns øyne. Bedre gikk det ikke for afrikanere i møte med europeere. Svarte ble sett på som apelignende vesener, som undermennesker, og veien derifra til å bruke dem som slaver var da heller ikke lang.

Eksemplene blir hverken færre eller bedre når vi ser til vår egen tid. På Balkan ble motstandere demonisert. I Rwanda ble tutsier kalt for kakerlakker, kvinner sammelignet med seksuelle våpen ute etter å ødelegge Hutu-mannen. I Sudan har svarte i Darfur blitt sammenlignet med dyr eller sykdommer. Listen bare fortsetter. Betente konflikter som er gjort verre gjennom å umenneskeliggjøre motstanderen. Konflikter som til sammen har tatt flere millioner liv, ført til hundre tusener av voldtekter, drevet folkemasser på flukt.  

Det er lettere å tråkke på en kakerlakk enn å drepe et barn, det føles bedre å utrydde en sykdom enn et menneske.

Men hva har alt dette dystre i vår nære historie med Rotmos lille vise å gjøre? Mener jeg å antyde at de som traller med om at asylsøkere er som lus, er avstumpede sjeler som har en mp3-spiller i den ene hånda og en machete i den andre? Selvsagt ikke.

Men når Rotmo bruker ord som lopper og lus om mennesker, skal vi vite at det skjer i en tradisjon som har vel så mye med krigspropaganda å gjøre som med folkelige viser. For hva sier ordene? Jo, vi kjenner lopper og lus som blodsugende parasitter som i verste fall kan spre smitte. De kan klø og irritere og er utøy som vi nødig vil ha i hus. Bruken av ordet «kryr» bringer tankene hen på invasjoner, at vi er befengt med utøyet. Og kryr det av lopper og lus, vil vi gjerne bli kvitt dem.

Når vi sammenligner våre medmennesker med rotter, med pesten, med en utgiftspost, begynner vi å se dem som noe annet enn oss, som noe vi må beskytte oss mot. Vi plukker fra dem deres menneskelighet og deres individualisme, vi begynner å lete etter måter å sette opp skiller som holder «dem» borte fra «oss».  

Vi skal være glad for at vi lever i et samfunn der vi reagerer på dehumanisering, ikke med latter, men med avsky.

Sunday, September 8, 2013

Om sorg, tabu og kvinners stemmer



Er det tabu å miste et foster?

Min historie
For fire uker siden mistet jeg barnet jeg bar. Jeg skulle vært tretten uker på vei, vi hadde passert den magiske 12-ukers grensa, og vi forberedte oss på å fortelle familie og venner den glade nyheten. Først skulle vi bare en tur innom Riksen på ultralydkontroll, på grunn av alderen min. Vi gikk inn med latter og spenning, vi kom ut med tårer og sorg.

Vi skjønte raskt at noe var galt. Veldig galt. For det var intet foster med bankende hjerte å se. I stedet måtte legen lete, og når han endelig fant fosteret, så var det ingen tvil. Det var så altfor lite, så altfor stille og så altfor dødt.

I alt det vonde er dette det mest smertefulle – bildet av den lille så helt alene der i mørket. At han hadde gått bort uten at vi visste det.

Livet hadde gitt opp fem uker tidligere, da den lille var bare seks uker og to dager gammel. Nesten like lenge som han hadde levd, hadde han lagt død inne i meg.  I løpet av noen korte minutter ble alt snudd på hodet for oss. Drømmer, forventninger, og glede måtte vike plass for sorg, smerte og fortvilelse.

Den magiske 12-ukers grensa
Det ble en lang, tung helg, og både da og siden har jeg tenkt mye rundt som kalles MA – missed abortion, eller spontanabort uten utstøting - og å miste et foster. Ikke minst har jeg tenkt mye på denne sedvanen som sier at man ikke forteller om en graviditet før man har passert tolvte uke og første trimester er over.

Hvorfor er det slik at så mange av oss velger å ikke fortelle om en graviditet før etter 12. uke?

– Det er veldig individuelt når gravide føler de har lyst til å fortelle den gode nyheten, men mange venter til uke 12. Det er fordi abortrisikoen er størst fram til uke 12, forteller privatpraktiserende jordmor Ingeborg Lagergren i en artikkel hos Klikk.no

Underforstått så velger mange ikke å dele nyheten om graviditet før man vet at den ikke ender i spontanabort. Men hvorfor er det slik?

Tabu og skam
I fjor skrev Susanne Kaluza et sterkt innlegg på bloggen sin om sin egen opplevelse ved å miste et barn i svangerskap, et innlegg hun kalte Den hemmelige sorgen. 

«Jeg mener vi må ta vekk skammen og tabuene knyttet til noe som rammer mellom 25 og 50 prosent av alle norske par.»

I de første ukene etter MA-en tenkte jeg at Kaluza tok feil. Jeg delte min historie – og fikk flerfoldige historier tilbake. Kvinner som hadde opplevd det samme, eller lignende, delte sine fortellinger uten skam eller sjenanse. Og de var mange. Flere enn man tror før man selv opplever det. Men folk delte, og jeg tenkte at jo, Kaluza tar feil: det er ikke tabu som gjør at vi så sjelden hører noe om dette som rammer så veldig mange kvinner og par, det var bare det at det er så sårt og privat at man ikke snakker om det i utide.

Mon det. Mon om det ikke var jeg som tok feil.


Hvorfor frykter vi sorgen?
For en måned er gått, og jeg opplever selv at jeg holder tilbake, at jeg ikke er villig til å dele at det fremdeles gjør vondt, at jeg ennå ikke er over det. Og jeg undres, er det sorgen som tabu som gjør at jeg holder tilbake eller er kan det skyldes at dette er så sterkt knyttet til kvinners underliv?
Jeg tror det er begge deler.

Når vi velger å holde en graviditet hemmelig i frykt for at den skal avsluttes før tiden, sier det noe om lengsler og forventninger knyttet til en graviditet. Men det sier også noe om hvordan vi tenker om sorg.

Sorg som tabu
Hvorfor er vi så redde for å dele det som gjør vondt? Hvorfor frykter vi andre menneskers omtanke når vi står i en eksistensiell krise? 

Jeg vet ikke hva det skyldes, om det er ubehaget ved å skulle være til bry, det private i at ens sorg nærmest blir gjort offentlig, eller at vi i vårt samfunn synes å ha gjort sorgen til et tabu.

For det er påfallende at nordmenn legger ned roser og tenner lys for fremmede mennesker som dør etter voldshandlinger, samtidig som så mange sørgende forteller at mennesker de kjenner krysser gaten for å slippe å møte dem i sorgen.

Det gjør godt å dele
Og likevel: Vet vi hva vi gir avkall på når vi holder en graviditet hemmelig? Er vi beredt til å stå alene om det verste skulle skje?

Jeg opplevde at sorgen ikke kunne være bare min egen. Jeg kunne sørge sammen med min mann, men jeg hadde også behov for å søke ut, sette ord på det som hadde skjedd til andre, og ikke minst å anerkjenne den vesles korte, men for oss betydningsfulle, liv. For meg ble det en dobbelt byrde å skulle fortelle, fordi jeg først måtte fortelle at jeg hadde vært gravid, for så å fortelle at barnet døde.

Jeg har lært at om vi skulle vente barn igjen, vil jeg dele nyheten med en gang. Jeg vil ikke frata meg selv den gleden det er å kunne dele gode nyheter, jeg vil ikke holde mine drømmer og forventninger for meg selv. Jeg vil fortelle hele verden at jeg er gravid.

For da vet jeg at jeg står sterkere om vi igjen skulle miste. Da vet jeg at jeg kan støtte meg på de som er sterkere enn meg i øyeblikket. Da vet jeg at jeg ikke behøver skjule sorgen fordi jeg hadde skjult gleden.

For det har vært vondt å miste, men ikke vondt at andre vet. Jeg sitter som eneste kvinne i redaksjonen, men opplevd uventet støttet da jeg delte det som hadde skjedd. Det kom blomster på døra, forståelse for at produksjonsnivået sank en periode, og igjen – historier ble delt.

Det var godt å dele – og det er ikke rart at jeg tenkte at tabuenes tid var over for dette temaet.

Det var de ikke.

Hvorfor jeg ikke deltar på valgvake
I morgen er det valgdag med påfølgende valgvake. Jeg kommer ikke til å delta. Jeg har gledet meg til å delta på ei skikkelig valgvake i lang tid, men i morgen kommer jeg til å sitte hjemme.  

Hvorfor? Fordi jeg mistet et barn for fire uke siden.

I denne valgkampen har jeg sviktet. Jo, jeg har gjort et minimum av ting – stått på stand, sendt postkort, delt ut brosjyrer – men jeg har gjort langt fra det jeg både hadde tenkt å gjøre og det jeg konkret hadde lovet andre å gjøre. Det ligger en skam forbundet med det også.

Jeg trodde jeg skulle være sterkere. Jeg trodde smerten skulle gi seg raskere. Jeg hadde ikke tatt med i beregningen at dette er en ekte sorg med et reelt tidsforløp. Og jeg hadde slett ikke tenkt over der fysiske.

Det unevnelige
For jo, jeg tror at det å miste et barn i løpet av graviditeten er tabubelagt og ja, jeg tror det er knyttet til det kvinnelige aspektet.

Å miste et foster handler om rier, blod, slimhinner, klumper, fostervev, livmor, skjede, bind. Det er ille nok i seg selv, og vi kan til nød tåle å høre at noen opplevde smerter eller at man blør. Men ingen forteller at du kan blø så mye at du spyr og er nær ved å besvime; ingen forteller deg om irrasjonelle ønsker om å bevare det døde barnet inni deg for alltid; ingen forteller deg at du kan vurdere neste graviditet når du sitter på toalettskåla og støter ut ditt døde barn.

Og det vi ikke snakker om
Men det stopper ikke der. Det er ikke nødvendigvis ferdig når aborten er over. For så kommer alt det andre man ikke snakker om.

Som at sorgen varer ved selv om man inderlig godt vet at foster dør fordi de ikke er levedyktige.

Som at neste menstruasjon ikke bare vil være kraftigere enn vanlig, men være fylt av klumper som sender tankene rett tilbake til den vonde dagen da du begravde ditt høyt ønskede barn i kloakken.

Som at det å ha sex etter en abort kan få deg til å gråte fordi det minner deg om barnet som ikke lenger finnes.

- Har du mensen, eller?
Hvorfor snakker vi ikke om dette? Mine opplevelser er langt fra allmenngyldig, noen går greit videre fra en slik episode, andre faller tyngre enn jeg gjorde, men jeg er uansett rimelig sikker på at vi er flere der ute som opplever tiden etter en spontanabort som vanskeligere enn vi gjør uttrykk for. Hvorfor er det slik?

Jeg tror det handler om at vi fremdeles kvier oss for å snakke om det fysiske ved det å være kvinne. For det blir ikke mer fysisk eller mer kvinnespesifikt, det å abortere. Det berører nesten alle av vårt samfunns store tabuer: død, sorg, blod og ikke minst - kvinners underliv.

I fire-fem-seks dager nesten hver eneste måned i rundt 35 år av livet, har nesten hver eneste kvinne mensen. Likevel snakkes det knapt om.  Bortsett fra de kliniske fremstillingene i endeløse bind- og tampongreklamer, hvor kvinner visstnok blør lyseblått, eksisterer ikke mensen knapt som et fenomen. Unntaket er når det brukes for å latterliggjøre kvinner som ikke er redd for å gi skarp beskjed: «Har du mensen eller?»

Derfor
At en så allmennkvinnelig opplevelse fremdeles behandles som et tabu, sitter ikke godt hos meg. At jeg kvier meg for å innrømme at dette fremdeles er vanskelig for meg, føles heller ikke riktig. Når jeg startet dette innlegg, hadde jeg tenkt å skrive et kort innlegg om mitt eget tap med tittelen «Hvorfor er vi redd sorgen?». I stedet oppdaget jeg at jeg i 2013, når vi feirer 100 år med stemmerett for kvinner, slett ikke synes det er greit at vi fortier kvinners stemmer på noen av de mest basale punktene. 

Derfor deler jeg min historie. Fordi jeg så gjerne skulle visst at du kan starte utstøtingen før du har satt fire Cytotec i skjeden. Fordi jeg jeg gjerne skulle visst at første mens etter en abort er fæl og kan få deg til å bryte sammen i gråt. Fordi jeg gjerne skulle visst at sorgen er ekte og den er langvarig og den gir katta i valgkamp og valgvaker.

For fire uker siden mistet jeg barnet jeg bar på.

Og det gjør pokker så vondt.

Saturday, August 3, 2013

Jeg velger meg Venstre



Jeg velger meg Venstre
I det det gamle faller,
i det det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg Venstre,
fordi det stormer, feier,
fordi det smiler, smelter,
fordi det evner eier,
fordi det krefter velter,-
i det blir framtida til!


(Lett omskrevet fra B. Bjørnsons Jeg velger meg april)



Saturday, June 30, 2012

Lest siden sist I

Stakkars forsømte bloggen min ... Nå er det ganske nøyaktig et halvt år siden jeg blogget om bøker sist. Jeg har riktignok ikke lest så veldig mye de siste seks månedene, men noe er det da blitt. Så her kommer et lite oppsamlingsheat med de av bøkene jeg husker.

THE LACUNA av Barbara Kingsolver

I denne fargerike fortellingen av forfatteren bak den fantastiske The Poisonwood Bible, følger vi meksikansk-amerikanske Harrison Shepard fra han er liten gutt fram til hans død.

Historien blir fortalt gjennom et kapittelutkast, dagboknotater, notater gjort av hans sekretær, artikkelutklipp og brev. På denne måten får vi et mangefoldig blikk på Harrison, samtidig som vi aldri kommer ham helt nær. Det er også et bærende argument i romanen, at det mest interessante om et menneske er det du ikke vet. På samme måte spiller tittelen, The Lacuna, eller Lakunen på norsk, ikke bare på lakunen hovedpersonen svømmer gjennom som barn, men også på hovedpersonen selv:
laku`ne m1 (lat. lacuna 'hull', sm o s lagune) tomrom, hull; manglende del av en tekst et håndskrift med store l-r
The Lacuna er i stor grad en fortelling i to deler. Den første handler om Mexico på 30-tallet, i stor grad personifisert gjennom Frida Kahlo og Diego Rivera, og senere Lev Trotsky som går i asyl hos kunstnerne. Her er Harrison kokk og sekretær og kan følge verdensbegivenhetene på nært hold.

Neste del finner sted i USA på 40-tallet, etter at Harrison mer eller mindre rømmer Mexico ved hjelp av Frida. Her slår han seg opp som en bestselgende forfatter, men ender også i søkelyset, mistenkt for å være kommunist og un-american på grunn av forbindelsene med Kahlo, Rivera og Trotsky. Dermed får vi nok en gang en fortelling fra en historisk begivenhet.

For meg er dette bokas svakhet, at forfatteren absolutt skal sette karakteren midt i de historiske begivenhetene, gang på gang. Likevel er det ikke mer enn en irritasjon. I det store og det hele er dette en roman jeg har lest med glede og fornøyelse. Den er befolket av levende karakterer, full av smaker og lukter, og gjør historien, fra aztekerne til J. Edgar Hoover, levende. Anbefales.


MIN FARS HUND av Lisbet Hiide

Karl Edvard Hansen heter han, og er det vakreste, mest fantastiske mennesket datteren Bella kan tenke seg. Problemet er bare at far er mye mer glad i bikkja Farah enn i både døtrene og kona. Velkommen til familien Hansen. De holder til i en forfallen villa, sammen med ei tunghørt mormor, en konfliktsky farfar, og ei kvinnesaksforkjemper av ei tante.

Dette er en burlesk fortelling, ikke uten en del slapstick-momenter og et karikert persongalleri. Forlaget kaller det "bevisst feilproposjoneringer og en særpreget blanding av inderlighet og kynisme." Samtidig er ikke dette mer enn et bakteppet for en sår historie om to barn som elsker sine foreldre høyere enn de blir elsket tilbake. Det handler om voksne som er for opptatt med sitt eget liv, om barn som ikke blir sett.

Romanen er utgitt i hardback og tematikken er alvorlig nok, men likevel kan jeg ikke helt fri meg fra at dette er en roman som kanskje bedre hadde passet i formatet a la Potensgiverne og andre romaner av Karin Brunk Holmqvist. Det blir for mange unødige gjentakelser, for mye overlessing av adjektiver, for lite framdrift og substans, og ikke minst frampek som ikke leder fram til noe. Lettlest og fornøyelig nok som tidtrøyte, men ikke en for hjemmebiblioteket.